Kongedømmet Lindsey
Kongedømmet Lindsey var et av de angelsaksiske kongedømmer i tidlig middelalder. Det lå mellom elven Humber og området The Wash, og dets grenser i innlandet ble dannet fra elvene Witham og Trent (inkludert området på innsiden av myrene sør før Humber kjent som Isle of Axholme) og diket/kanalen Foss Dyke mellom dem. Det er antatt at byen Lincoln (britonsk navn Lindon = «basseng») var hovedstaden og sentrum i kongedømmet, skjønt stednavn kan indikere på at anglernes bosetning kjent som Lindisfaras («folket fra Lindsey») spredde seg fra kysten ved Humber. Det er sannsynlig at det opprinnelige kongedømmet Lindsey ikke strakte seg særlig lengre sør enn for Lincoln. Det er en markert knapphet på tidlig bosetning både i den umiddelbare nabolaget og langs dalen Witham.
Sentrert rundt Lincoln rediger
Navnet Lindsey er avledet fra Lincolns eller Lindons øy og henspiller på det faktum at de var omgitt av vann og meget våt, myrete landområder, og hadde Lincoln mot sitt sørvestlige hjørne. Perioden med bosetninger av anglere i Britannia skjedde antagelig fra rundt 450 og kongedømmet Lindsey var et av småkongedømmene blant de andre angelsaksiske kongedømmene, de fleste langt større og mektigere. Selv om Lindsey hadde sin egen liste av konger kom området tidlig under ytre innflytelse. Det var fra tid til annen underlagt kongedømmet Deira, kongedømmet Northumbria og særlig senere kongedømmet Mercia. Lindseys uavhengighet var allerede avviklet godt før norrøne bosettere, hovedsakelig fra Danmark, kom strømmende.
Kongedømmets blomstringstid synes å ha vært før den historiske tiden. Ved den tiden da Lindsey fikk sine første skriftlige nedtegnelser hadde området allerede blitt underlagt ytre riker, vekslende kontrollert mellom Northumbria og Mercia. Det er mulig at et tilbakeslag skjedde i årene rundt 500 ved motstanden og angrep fra britonere, i legendene ledet av Arthur av britene, da andre, tredje og fjerde av de tolv slagene ble utkjempet etter sigende i «Linnuis», det latinske navnet for Lindsey, og det tolvte slaget skal ha forhindret videre angelsaksisk ekspansjon i femti år, i henhold til Nennius' Historia Britonum. Hvordan dette enn var har alle spor forsvunnet før vikinger kom på tokt og siden bosatte seg på slutten av 800-tallet. Lindseys områder utviklet seg til det historiske engelske fylket Lincolnshire hvor den nordlige delen er fortsatt kalt for Lindsey.
Fredelig tilpasning rediger
Arkeologi har gitt antydninger om at legendene for området Lindsey ikke er korrekt eller sterkt overdrevet eller angikk andre områder. De opprinnelige angelsaksiske bosetterne har adoptert det romerske navnet Lindum colonia bortimot uendret som Lindon (Lincoln), og strekte bruken av formen Lindissi eller Lindsey til å dekke hele av hva som i dag er nordlige og sentrale Lincolnshire og som uten tvil utgjorde det samme territorium som den tidligere romerske kolonien.[1]
De romerske befestningene i Lincoln hadde overlevd i uvanlig grad da angelsakserne kom, og levningene var fortsatt eksisterende i normannisk tid. Det er mulig knappheten på arkeologiske spor fra de første angelsakserne i og rundt Lincoln kan indikere at byen ble overtatt mer eller mindre intakt sammen med hva som var av den eksisterende romano-britiske befolkningen. En av de angelsaksiske kongene fra Lindsey ble kalt for Caedbaed, et navn som delvis er britonsk. Det kan være en indikasjon på inngifte mellom det nye kongelige hus og de eksisterende britonske familiene av prominent status. Sammen med det fakta at det er uvanlig stor grad av levninger av romano-britisk kultur i og rundt colonia, hvilket kan bety at det var en mer eller mindre fredelig absorbering og sammensmelting av området, og langt mindre konfliktfylt enn de fleste romerske byene.[1]
Utgravninger ved en betydningsfull angelsaksisk kirke ved Barton-on-Humber, nær østlige Winteringham, har gitt indikasjoner på nære bånd mellom de sene romerske tid med angelsaksiske tiden fra 400-tallet. På dette stedet er det ingenting som tyder på et brudd mellom den romerske og angelsaksiske tiden, men isteden en kontinuitet.[1]
Konger av Lindsey rediger
Den angeliske samling (Anglian collection) av genealogier (stamtavler), opprettet i de siste årene av kong Offa av Mercias regime, har gitt navnet på herskerne i Lindsey. De første navnene er knapt historiske, men viser til legender og myter, kanskje også kulturelle levninger fra før angelsakserne kom til Britannia. Et av navnene er Wōden, den germanske Odin, og viser til det faktum at de fleste hedenske slektslister forsøkte å knytte sin slekt tilbake til gudene, slik tilfellet også var i Norge. Finn er en legendarisk figur fra Friesland som også er nevnt i Beowulf[2] Også navnet Geot (Gøte som fra Götaland) har tilsvarende referanse i Beowulf.
Første liste:
- Geot
- Godulf
- Finn
- Frioðulf
- Frealaf
- Woden
Fra Winta og framover gjelder navnene antagelig de første lederne av Lindsey:
- Winta
- Cretta
- Cuelgils
- Caedbaed
- Bubba
- Beda
- Biscop
- Eanferð
- Eatta
- Aldfrið
Ingen av disse kan bli datert med noen større nøyaktighet. I henhold til Aldfrið forsøkte historikeren Frank Stenton å knytte dette navnet til en vitneliste for et angelsaksisk charter som inkluderte en «Ealfrid rex», datert en gang mellom 787 og 796.[3] Det er nå antatt at dette kan være feil ved at navnet skal leses som «Ecgfrið Rex», og viser til Offas sønn.
Stenton foreslo også at navnet Biscop kom fra tittelen biskop og må være etter Paulinus' misjon til Lindsey i 628. Imidlertid, som Sarah Foot har påpekt, er Biscop et navn i seg selv og har derfor neppe ytre opprinnelse. De andre kongene på listen som er knyttet Deira, Mercia og Kent kan knyttes til historiske figurer, men er ikke hjelpsomme i dateringen av kongene fra Lindsey.[4]
Navnet Winta, som kan anslagsvis pålasseres på 400-tallet, er interessant i og med at det kan knyttes til minst to stedsnavn i Lindsey, Winteringham og Winterton. Disse to landsbyene ligger bortimot ved siden av hverandre ved bredden av Humber. Førstnevnte er antagelig den eldste og ligger også ved den romerske hovedvegen fra sør og ved det punkt hvor det må ha vært et fergeleie i romersk tid. Stedet er således strategisk og en god kandidat som blant de aller første angelsaksiske bosetningen i Lindsey, og ved at navnet på stedene reflekterer områdets første angelsaksiske konge.[1]
Referanser rediger
- ^ a b c d Myres, J.N.L. (1986): The English Settlements, Clarendon Press, Oxford, s. 176-178, 182
- ^ Beowulf, An Anglo-Saxon Epic Poem Arkivert 17. oktober 2011 hos Wayback Machine., Project Gutenberg EBook
- ^ Stenton, F. M. (1970): Preparatory to Anglo-Saxon England: the collected papers of Frank Merry Stenton; red. ved D. M. Stenton. Oxford: Clarendon Press, ss. 129-31. Charteret er Anglo-Saxon Charter S 1183 Archive Selsey Arkivert 20. juli 2007 hos Wayback Machine. British Academy ASChart Project.
- ^ Leahy, Kevin (2008): The Anglo Saxon Kingdom of Lindsey: the archaeology of an Anglo-Saxon kingdom; ss. 98-99.
Litteratur rediger
- Leahy, Kevin (2008): The Anglo Saxon Kingdom of Lindsey: the archaeology of an Anglo-Saxon kingdom; The History Pres, ISBN 0752441116
- Myres, J.N.L. (1986): The English Settlements, Clarendon Press, Oxford
Eksterne lenker rediger
- A comprehensive history of Lindsey[død lenke], kortfattet historie for Lindsey, skjønt tenderer til å gjøre legender til historiske fakta