Åpne hovedmenyen
Kongeriket Egypt
المملكة المصرية
Al-Mamlakat al-Miṣrīyah

Flagg

Våpen

FlaggRiksvåpen

Kart over Kongeriket Egypt

StatusTidligere land/nasjon
HovedstadKairo
StyreformKonstitusjonelt monarki
Parlamentarisme
StatsoverhodeKonge:
Fuad I (1922-36)
Faruk I (1936-52)
Fuad II (1952-52; under regentskap)
Britisk høykommisjonær:
Edmund Allenby (1922–25)
George Lloyd (1925–29)
Percy Loraine (1929-33)
Miles Lampson (1933-36)
Statsminister:
ʿAbd al-Ḫāliq Šarwat Bāšā (første; 1922)
Muḥammad Nağīb (siste; 1952-53)
Offisielle språkArabisk (offisielt)
Egyptiskarabisk
Ṣaʿīdīarabisk
Sudanesisk arabisk
Mange andre.
StatskirkeSunniislam
Koptisk kristendom
Andre
Eksisterte28. februar 1922-18. juni 1953

Kongedømmet Egypt (arabisk: المملكة المصرية DIN: al-Mamlakat al-Miṣrīyah; «Det egyptiske kongedømmet») var den formelt uavhengige egyptiske staten som ble opprettet under Muhammad Ali-dynastiet i 1922 etter at Det forente kongerike Storbritannia og Irlands regjering 28. februar det året erklærte Egypt uavhengig som en konsekvens av Den egyptiske revolusjonen i 1919, ledet av Saʾd Zaġlul og andre medlemmer av Wafd-partiet. Før dette hadde Egypts lovlige status vært innviklet etter landets de facto brudd med det osmanske riket i 1805, den britiske okkupasjonen i 1882 og omgjøringen av Egypt til et sultanat under britisk beskyttelse i 1914. Da sultanatet ble uavhengig som et kongedømme, tok sultanen, Faruk I av Egypt, i bruk tittelen konge av Egypt, som under hans etterfølger Fuad II ble endret til «konge av Egypt og Sudan».

Kongedømmets suverenitet ble begrenset av flere faktorer forårsaket av britene, som beholdt en betydelig kontroll over egyptiske anliggender, og hvis militære styrker fremdeles okkuperte landet. Gjennom hele kongedømmets historie var Sudan, da Anglo-Egyptisk Sudan, formelt forent med Egypt, men det egyptiske styret der var for det meste nominelt siden britene også i Sudan var den dominerende makta.

I Fuad IIs regjeringstid strides monarkiet mot det nasjonalistiske Wafd-partiet, som hadde et bred folkelig grunnlag og som motsatte seg britisk dominans, og også med britene, som var fast bestemte på at de skulle beholde kontrollen over Suezkanalen. Andre politiske organisasjoner som ble opprettet i denne perioden inkluderte det egyptiske kommunistparti i 1925 og det muslimske brorskap i 1928, som kom til å bli en viktig politisk og religiøs faktor.

Kong Faruk døde i 1936, og tronen gikk til hans seksten år gamle sønn Fuad II. Den nye kongen ble forskrekket av Italias invasjon av Etiopia i 1935, og han fikk derfor undertegnet den anglo-egyptiske traktat av 1936, som innebar at alle britiske soldater skulle trekket ut av Egypt, med unntak av Suezkanalsonen, som skulle evakueres innen 1949.

Kongedømmet ble også svekket av korrupsjon, og mange av dets borgere så det som en marionettstat under Storbritannia. I tillegg til nederlaget i den første arabisk-israelske krig i 1948 og 1949 førte dette til den egyptiske revolusjonen i 1952 ledet av de frie offiserers bevegelse, et militærkupp ledet av Gamal Abdel Nasser.[1]. Faruk I abdiserte til fordel for sin halvt år gamle sønn Fuad II. I 1953 ble monarkiet formelt avskaffet og erstattet av republikken Egypt, hvor de nye lederne gikk inn for å fjerne den britiske innflytelsen i landet. Sudans lovlige status ble avklart i 1954, da Storbritannia og Egypt ble enige om å gi landet uavhengighet i 1956.

ReferanserRediger

  1. ^ «Remembering the 1952 Egyptian Revolution», MEMO, Middle East Monitor 23. juli 2017

LitteraturRediger

Eksterne lenkerRediger