Wikipedia

Kilt

Kilt er et skjørtliknende klesplagg som stammer fra en type britisk-keltisk folkedrakt for menn. Opprinnelig var kilten et langt, viklet tøystykke, ikke ulikt en romersk eller gresk toga, men ble senere redusert til et knelangt skjørt. Den knelange versjonen stammer opprinnelig fra Frankrike, og ikke fra Skottland.[trenger referanse] I utgangspunktet var den for menn, men i våre dager[klargjør] hender det også at kvinner går kledd i kilt. Mens kilten tidligere utelukkende har blitt forbundet med irske og særlig skotske mannsdrakter, og visse britiske uniformer, kan ulike typer, ofte svarte herrekilter i dag også være moteplagg innen goth-stilen.

Robert MacNeil i kilt gir støtte til ung sekkepipestudent med å stemme pipene ved en sekkepipekonkurransen 2005 Pacific Northwest Highland Games.

Historikk rediger

Etymologi rediger

Ordet kilt er dokumentert fra 1300–1350, kylte, og er muligens preget av det norrøne verbet å kilte, som betød noe slikt som å «pakke eller dytte noe innunder et eller annet».[1] Da vikingene seilte over Nordsjøen fra 800-tallet og utover, ble de kjent med togaliknende kapper som ble båret i Irland og Skottland. Det besto av et langt tøystykke som var viklet rundt livet og overkroppen, og som var festet rundt midjen med et belte. Tøyet var brettet som om det var dyttet innunder beltet, og nordboerne sa at kledet var «kiltet».

Tidlige kilter rediger

Opprinnelig var storkilten gul, farget med safran, men etter hvert som kelterne flyttet nordover begynte de å endre på måten de laget stoffet til kilten. Den dag i dag brukes safranfargede kilter av lin i deler av Irland.

Ull er hovedsakelig brukt fremfor lin ved at ull er varmere enn lin. Safran var en sjelden og eksklusiv vare det tok ekstremt lang tid å produsere, mens det var mye enklere å bruke lokale fargestoffer som for eksempel rustent jern, tinn, kobolt, og ulike planter. Kvinnene jobbet sammen om vevingen, og det utviklet seg ulike tradisjoner for veving og farging i de enkelte landsbyene. Som nevnt over er hver enkelt tartan karakteristisk for en bestemt klan eller et bestemt distrikt.

Storkilt rediger

 
Gjeter med den øverste delen av storkilten viklet om seg som en kappe

Kilten var opprinnelig et seks meter langt tøystykke man viklet rundt kroppen som en toga. I motsetning til de romerske plagget ble imidlertid en slik kilt holdt oppe av et belte i livet. Måten den ble tatt på var ved å legge tøystykket ut over bakken brettet i folder til det bare var halvannen meter langt. Deretter ble beltet lagt under. Bæreren la seg deretter ned på tøystykket baksiden av knærne langs den nedre kanten og brettet endene over kroppen. Beltet ble spent rundt for å holde kilten om livet, og den øvre delen ble foldet, spent og dandert rundt kroppen etter behov og smak, gjerne med en spenne over venstre skulder. Om natten brukte man tøystykket til å sove i, som et pledd. Plagget ga god bevegelighet i tillegg til at det identifiserte brukeren.[2]

Småkilt rediger

For rundt 300 år siden oppsto det derimot en ny tradisjon: man beholdt den delen av tøyet som var foldet og slått om livet, men fjernet alt over beltet. Foldene i kilten ble nå sydd fast, slik at den langtekkelige påkledningen med å legge foldene hver morgen uteble. Hvor og når denne endringen skjedde er omstridt, men det er dette skjørtet som fikk innpass i Den britiske hæren på 1700-tallet.[2] Den øverset delen ble i noen tilfeller beholdt som en ekstra kappe eller sjal. og slike bæres fortsatt som seremonielle plagg av sekkepipeblåserne i enkelte britiske militæravdelinger.

Det er særlig Napoleonskrigene og koloniseringen av India som gjorde kilten til et populært klesplagg i Storbritannia. Det er den britiske uniformen med kilt, sporran, jakke og det hele som i dag lever videre som folkedrakt i Irland, Skottland, Wales, øya Man, den keltiske landsdelen Cornwall i England og ikke minst USA, Sør-Afrika, Australia, India og andre deler av det britiske imperiet.

Folkedraktens bestanddeler rediger

Det viktigste med den keltiske folkedrakten er selve tartanen, det tradisjonelle flerfargede rutemønsteret i tekstilene. Den viser hvem bæreren er og hvor han kommer fra.

Dernest har man gjerne en sgian-dubh (uttales «skæin doo») et eller annet sted på kroppen. Sgian dubh betyr «svartkniv». Kniven er ikke nødvendigvis svart, men navnet spiller på «svart» som i «svartebørs». Kniven er en hemmelig kniv, en kniv man i gammel tid kunne ha skjult på kroppen selv om man måtte legge igjen huggert og sverd i våpenhuset.

Kilten har ingen lommer. Det har derfor lenge vært vanlig å bære en slags veske, en såkalt sporran, rundt livet. Det var i middelalderen en vanlig taske festet i beltet, slik som de fleste mannsdrakter i middelalderen hadde. Utover 16- og 1700-tallet utviklet disse en egen stil. På 1800-tallet kom egne militære varianter, ofte dekket med hestetagl. Dagens sporran er et resultat av utviklingen i Den britiske hæren, og er ofte ganske store og forseggjorte. De er gjerne laget av selskinn, grevlingskinn, kanin, mink, rev og andre smådyr man finner nord i Storbritannia. Metallet som brukes på låsen er tinn. Tinn, dyreknokler og horn er materialer i de harde delene på en såkalt highland dress, som blant annet består av kilt, jakke og sporran.

Se også rediger

Referanser rediger

  1. ^ Dictionary.com: Kilt
  2. ^ a b Newsome, Matthew Allen, The Early History of the Kilt, The Scottish Tartans Museum, arkivert fra originalen on 2015-03-21, https://web.archive.org/web/20150321081106/http://www.scottishtartans.org/kilt.html, besøkt 2017-12-08 

Eksterne lenker rediger

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Kilt&oldid=24326405»