Kildebeskyttelse
Kildebeskyttelse er kravene om samt de tiltak som iverksettes for å beskytte identiteten, plasseringen og aktivitetene fra en kilde. Kildebeskyttelse er viktig i forbindelse med håndteringen av etterretningskilder og i journalistikk.
Kilder som journalister benytter kan tradisjonelt regne med journalistens fortrolighet, slik at opplysninger kan gis «til bakgrunn» og brukes «utenfor sitat». Det vil si at journalisten enten kun benytter opplysningene indirekte eller ved ikke å nevne kilden, for eksempel ved bruk av frasene «anonym kilde» eller «fra vanligvis velunderrettet kilde».
Kildebeskyttelse er normalt ikke en taushetsplikt. Journalisten kan selv velge om hun vil bryte kildebeskyttelsen uten at det vil få rettslige konsekvenser.
I Danmark i retsplejeloven er det bestemmelser (paragraf 172) som kan frita journalister fra å vitne i rettssaker.[1] Siden 1916 har redaktør og redaksjonssekretær vært beskyttet. Men ved en kontroversiell sak i 1986 mot Kurt Madsen fra Radio Århus fastslo Vestre Landsret og Højesteret at paragraf 172 ikke kunne beskytte i forbindelse med radio- og fjernsynsvirksomhet. Etter denne saken ble det stilt forslag til endring av loven.[2] Nå har «redaktører og redaktionelle medarbejdere ved et radio- eller fjernsynsforetagende» ikke plikt til å avgi vitneforklaring i kildebeskyttelsessaker.[3] I 2011 tok Højesteret stilling i den såkalte lekkasjesaken hvor anklageren ønsket at en nyhetssjef og en journalist fra TV 2 skulle avgi forklaring om hvem som hadde lekket fortrolige opplysninger fra Forsvaret. Højesteret fant at journalistene ikke hadde vitneplikt, således at de bevarte deres kildebeskyttelse.[4]
Enkeltsaker i Danmark rediger
I 2010 valgte journalisten Kurt Lassen å sitere Danmarks Radios generaldirektør Kenneth Plummer på tross av at Plummer hadde gitt opplysninger «til bakgrunn». Saken førte til Plummers avgang og en del kritikk av Kurt Lassen.[5]
I en portrettbok om Tøger Seidenfaden utgitt i 2011 ble kildebeskyttelsen brutt da Seidenfaden fortalte at en kilde til Weekendavisens artikler om Tamilsagen tilbake i 1990 var Folketingets ombudsmann Hans Gammeltoft-Hansen. Seidenfaden ble i den forbindelse kritisert for ikke å beskytte sin kilde,[6] og en advokat foreslok å gjøre det straffbart og erstatningspliktig hvis en journalist brøt kildebeskyttelsen.[7]
Ekstra Bladet brøt kildebeskyttelsen i desember 2011 da de skrev at deres journalist Jan Kjærgaard hadde forhandlet med Skatteministeriets spindoktor om lekkasjen i Helle Thorning-Schmidts skattesak. Dette bruddet ble både rost og kritisert.[8]
Referanser rediger
- ^ Retsplejeloven – Bekendtgørelse af lov om rettens pleje – retsinformation.dk
- ^ «Forslag til Lov om ændring af lov om rettens pleje (Vidnepligt for journalister m.fl.)». retsinformation.dk. Besøkt 30. oktober 2010.
- ^ Retsplejeloven
- ^ «lækagesagen». 8. februar 2011. Arkivert fra originalen 10. november 2012. «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 10. november 2012. Besøkt 4. juli 2015.
- ^ Lisbet Larsen (29. oktober 2010). «Kommentar: Lassen bør gå i fængsel». berlingske.dk.
- ^ Morten Skjoldager, Torben Benner, Mette Østergaard og Jakob Elkjær (11. juni 2011). «Åbenmundet ombudsmand satte gang tamilsagen». Politiken.
- ^ Michael Bjørn Hansen (28. juni 2011). «Advokat: Gør det strafbart for journalister at røbe kilder». Politiken.
- ^ Øjvind Hesselager (5. desember 2011). «Uenighed om kildebeskyttelse i Thornings skattesag». Journalisten. Arkivert fra originalen 13. februar 2012. Besøkt 4. juli 2015.