Kampene på Storjord og Pothus
Kampene på Storjord og Pothus i mai 1940 sto mellom tyske soldater og allierte styrker. Da det tyske felttoget på sin vei nordover i Nordland hadde nådde Saltdalen, var Sør-Hålogaland regiment (IR 14) og britiske soldater gått i stillinger for å stanse fremrykkingen. Scots Guards hadde tatt stillinger ved Viskisbekken øverst i Lønsdalen.[1]
Under angrepet på Norge i 1940 ble folk i Saltdal allerede den 9. april 1940 direkte vitner til krigshandlingene ved at 14 tyske fly kom over dalen på vei nordover. Noen dager senere ble rutebåtene DS «Skjerstad» og DS «Salten» som normalt gikk i trafikk ute på kysten, sendt inn i Saltdalsfjorden for å komme unna bombeangrep ved Bodø. Disse skipene ble bombet sporadisk i flere dager etterpå.[2]
Kamphandlingene rediger
Som flankesikring lå på høyre side No. 2 Independent Company, og bak skottene på venstre flanke lå No. 3 Independent Company. Dette siste kompaniet lå på Storjord nederst i Lønsdalen. Nederst i Junkerdalen (ut mot Storjord) lå et mitraljøsekompani fra IR 14 under ledelse av løytnant Arne Pedersen. Oberstløytnant Thomas Byrnand Trappes-Lomax hadde kommandoen for orasjonen. Klokken 15 den 23. mai gikk tyskerne til angrep.[1]
Tyskerne satte seg fast på høyre flanke og beskjøt britene med bombekastere. Britene hadde bare en fungerende bombekaster og måtte foreta tilbaketrekking klokken 20 samme kveld. De tok ny stilling ved Storjord og i daglysningen neste dag fortsatte kampene, tyskerne hadde nå fått luftstøtte og britene fikk igjen store problemer med å holde stillingen. Scots Guards fikk ordre om å holde stillingen til klokken 18 slik at Irish Guards noen kilometer lenger nord kunne sette opp stilling ved Pothusbrua.[3]
_in_Saltdal.jpg)
Pothusbrua ble sett på som en viktig stilling (riksvei 50, i dag europavei 6, krysser Saltdalselva her) og ved fronten i Narvik var det bedt om få overført forsterkninger dit. Imidlertid ble skipet med britiske soldater som skulle komme til unnsetning bombet i Vestfjorden.[5]
Lensmannen i Saltdal fikk i oppgave å organisere vakthold ved Pothusbrua, noe som ble utført av sivilpersoner. Da den tyske fremrykkingen begynte nedover dalen, ble sivilistene tatt ut av tjeneste.[6]
Pothusbrua var gjort klar til å sprenges, og stillingen skulle holdes helt til Scots Guards hadde gjort retrett og kommet seg over brua. Østerrikske soldater fra bergjegerbataljonen «Sorko»[4] gjorde raske fremrykninger og Pothusbrua ble sprengt rundt klokken 17 den 24. mai, rett etter at hovedstyrken hadde passert. Til tross for dette kom de tyske soldatene seg raskt over Saltdalselva, og kampene fortsatte utover kvelden og natten.
Forsvarsjefen for Sør-Hålogaland, oberst Roscher-Nielsen, hadde gitt alle avdelingssjefer i området ordre om å møte opp på handelshuset til Alex Furebotten på Drageid. Her hadde også bataljonssjefen for IR14 tatt inn. Med en ansamling av biler utenfor handelshuset fant tyske fly grunn til mistanke og angrep først med mitraljøseild og senere med bomber.[7]
Alliert tilbaketrekning rediger
Britene fikk ordre om å trekke seg tilbake den 26. mai klokken 11:30. I løpet av natten hadde tyske ingeniørtropper greid å bygge bru over Saltdalselva, dermed kunne tyske tropper i store antall ta opp kampene. Britene måtte innse at alle seriøse forsøk på motstand snart måtte oppgis, men for en kort stund økte motet da to britiske jagerfly av typen Gloster Gladiator kom til syne. Disse forsvant imidlertid raskt.
Britene gjorde raskt tilbaketrekning nedover dalen mot Rognan, tilbrakte en natt på en gård der, ble overraskende angrepet neste dag og gjorde resten av tilbaketrekningen langs strandlinjen på østsiden av Saltdalsfjorden. Senere fikk de sitte på to norske rutebusser, og enda lenger ut i fjorden ble de tatt opp av en båt og ført ut til Bodø. Fra Bodø gikk ferden videre med en jager til Harstad, og herfra gikk turen videre til Scapa Flow på Orknøyene.[8]
Nedover i Saltdal var det flere trefninger mellom tyske og allierte styrker. Det var også luftkamper over bygda, og sivilbefolkningen flyktet til fjells flere steder. Noen hus ble også rammet av bomber.[9] I mai 1940 falt 28 engelske soldater og offiserer i Saltdal. 27 av disse ble gravlagt på Saltdal kirkegård.[10]
Referanser rediger
- ^ a b «The Perrag». Besøkt 24. desember 2014.
- ^ Marit Jensen (1988). «Hvordan jeg opplevde krigsdagene i mai». Saltdalsboka 1988-89-90. Saltdal kommune. ISSN 0802-6009.
- ^ Por Gullbransen (1995). «Kamper i Saltdal 1940». Saltdalsboka 1995. Saltdal kommune. ISSN 0802-6009.
- ^ a b Ketil Jensen. «Den lange marsjen mot Narvik». Nordland fylkeskommune. Arkivert fra originalen 7. mars 2016. Besøkt 3. mars 2015.
- ^ Por Gullbransen (1995). «Kamper i Saltdal 1940». Saltdalsboka 1995. Saltdal kommune. ISSN 0802-6009.
- ^ Odd Storeng (1992). «Krigshandlingene i Saltdal 1940». Saltdalsboka 1992. Saltdal kulturkontor. ISBN 82-7416-027-4.
- ^ Por Gullbransen (1995). «Kamper i Saltdal 1940». Saltdalsboka 1995. Saltdal kommune. ISSN 0802-6009.
- ^ Por Gullbransen (1995). «Kamper i Saltdal 1940». Saltdalsboka 1995. Saltdal kommune. ISSN 0802-6009.
- ^ Odd Storteig (1991). «Kamphandlingene i Saltdal, mai 1940. Del II». Saltdalsboka 1991. Saltdal kommune. ISSN 0802-6009.
- ^ P. L. Kristensen (1986). «Erindringer om krigens første dager». Saltdalsboka 1986. Saltdal kommune. ISBN 8290030525.