Kampene på Ringerike
Kampene på Ringerike varte fra 11. til 16. april 1940, og sto mellom avdelinger fra 2. divisjon, hovedsakelig Vestoppland infanteriregiment nr. 6 (IR 6) samt Ingeniørregimentet (INGR) og kampgruppe Adlhoch med to bataljoner av henholdsvis IR 236 og IR 324.
Etterhvert som de norske styrkene ble samlet under kommando av oberst C. Mork fikk de fellesbetegnelsen Gruppen Mork og ble stilt direkte under Hærens overkommando (HOK).
Vestoppland infanteriregiment (IR 6) med oberst Mork som sjef hadde standkvarter på Hønefoss og mobiliseringplass på Helgelandsmoen. Regimentet satte i løpet av mobiliseringen opp to feltbataljoner samt en Landvernsbataljon (Lv.Btj).
Landevernsbataljonen under major Haneborg Hansen mobiliserte i Soknedalen og ble senere overført til Ådalen og deltok i kampene der. Regimentets mobilisering var ferdig den 13. april.
Ingeniørregimentet med mobiliseringsplass Hvalsmoen mobiliserte kun sine avdelinger for feltbrigadene. Avdelingene var ferdigmoblisert den 13. april. Tredje pionerkompani (Pikp 3) var den 8. april ferdig med nøytralitetsvakt i Rogaland og ble den 9. april opptatt i 4. divisjons feltbrigade.
Den 14. april ble 2. bataljon av Akershus infanteriregiment nr. 4 (II/IR 4) med et Landvernkompani av IR 5 tildelt gruppen Mork, disse ble stående i Roa-avsnittet. I Roa-avsnittet hadde gruppen som oppdrag å dekke veiene ut fra Jevnaker og Brandbu mot Toten og Dokka.
Det tyske infanteriregiment nr. 236 (I/IR 236) kom til Drammen den 11. april og fortsatte dagen etter mot Hokksund og kom til Vikersund den 13. april og gikk i kvarter på Tyristrand.
Bombingen av Hvalsmoen rediger
Under oppsettingen av Ingeniørregimentets styrker den 10. og 11. april ble Hvalsmoen bombet av tyske fly.
Kampene ved Sollihøgda rediger
Den 11. april kom kaptein Axel Baumann med 3. kompani (Kp. 3/IR 6) til Nypefoss, to kilometer sørøst for Sollihøgda, og tok stilling der. Formålet var å dekke regimentets mobilisering. Samme dag kom en bataljon av det tyske 324. infanteriregiment (I/IR 324) til Sandvika og sendte en mindre avdeling med busser innover Ringeriksveien. De stoppet ved Smestadgrend og gikk av bussene. Ca. kl. 18.00 rykket de videre til fots og ble tatt under heftig mitraljøseild fra de norske stillingene. Tyskerne stoppet og besvarte ilden før de trakk seg tilbake.
Neste dag ble den tyske styrken utvidet med enda en bataljon. Ved de norske stillingene gikk en avdeling tyskere opp i flanken på vestsiden av veien og beskjøt nordmennene derfra. De fremste norske trakk seg da tilbake mot Nypefoss. En tysk parlamentær gikk fram med hvitt flagg. Han spurte hvorfor nordmennene ikke gjorde som deres regjeringssjef Quisling hadde sagt, og la ned våpnene? Han fikk høflig beskjed om at nevnte person slett ikke var regjeringssjef, og våpnene aktet de sannelig å bruke så godt de kunne.
Deretter begynte de tyske bombekasterne å skyte videre, og sju JU-87 (Stuka) stupbombere gikk til angrep på den norske stillingen. Dette fikk moralen hos de norske soldatene til å rakne, og flere stakk rett og slett til skogs. Tilbake var to offiserer, løytnant Snersrud og fenrik Bjørndal, og tre soldater. Likevel klarte de å holde tyskerne på avstand mens de trakk oppover mot Sollihøgda.
Tyskerne forholdt seg rolig den natten, og de norske styrkene fikk evakuere fra Sollihøgda i fred. Om kvelden den 12. april ble det gitt ordre om tilbaketrekning til Sundvollen og Vik.
Trefningen ved Vik rediger
Fra Sollihøgda gikk den norske Ringeriksgruppen til området rundt Norderhov. Brua ved Sundøya ble sprengt, og en mindre feltvakt ble lagt ved Vik nordvest for Sundvollen. Der lå løytnant Snersrud med 20 mann og tre mitraljøser. Ved middagstid den 13. april kom oberst Adlhoch med tre bataljoner ned mot Sundvollen. Det ble skutt mot Snersruds stillinger, men på langt hold og med liten virkning. Tyskerne satte igjen kjøretøyene sine, og gikk over isen. Snersruds folk lå i gode stillinger og bet godt fra seg. Men tyskerne omgikk dem på deres høyre flanke. Samtidig ble den nøyaktige posisjonen til stillingene kjent for dem, og det kom tett bombekasterild over de norske stillingene. Kl. 17.00 måtte nordmennene trekke seg tilbake mot Norderhov. Kl. 20.00 sto de fremste tyske avdelingene ved den norske forsvarslinjen ved Norderhov. Det ble en skuddveksling som varte et stykke ut mot natten. Den tyske framrykningen stoppet opp en kort stund.
Besettingen av Hønefoss rediger
Tidlig på morgenen den 14. april rykket de tre tyske bataljonene fram mot Hønefoss. Her delte de seg. 2. bataljon av IR 159 fortsatte mot Hvalsmoen, som var forlatt av de norske styrkene. De to andre bataljonene, I og II / IR 236, forble under kommando av oberst Adlhoch, og vendte seg mot nordøst, og mot de norske avdelingene av IR 6 som hadde samlet seg i Haugsbygd.
Kampene i Haugsbygd rediger
Resten av dagen drev tyskerne utstrakt patruljevirksomhet øst for Hønefoss, og selve framrykkingen startet tidlig på morgenen 15. april. De første norske linjene lå øst for Sætranggårdene, og det utviklet seg til kraftig ildveksling. Tyskerne forsøkte et flankeangrep nord for de norske stillingene, men det ble avvist. Kampene bølget fram og tilbake det meste av dagen, men på kvelden trakk Adlhoch styrkene sine tilbake i bivuakk. Han hadde fått melding om at en avdeling lette stridsvogner var kommet til Oslo og var øyeblikkelig blitt sendt mot Ringerike.
Det var 3. Panzerabteilung z.b.V 40, utrustet med PzKw I og PzKw II som var på vei. De norske styrkene var fullstendig uten våpen som kunne ha noen effekt mot stridsvogner, selv så små og lett pansrede som disse. Kl. 09.30 åpnet den tyske bombekasterilden. Samtidig gikk to bergjegertropper med fire stridsvogner opp til Nedre Klekken og videre mot Haug kirke. Resten av bataljonen kom etter i åpen formasjon. Cirka kl. 10.30 sto stridsvognene foran den norske stillingen ved Klækken turisthotell. De ble møtt med kraftig mitraljøseild, som tvang bergjegerne ned, men som ikke hadde noen effekt på stridsvognene. Niende kompani andre feltbataljon (II/IR 6) under ledelse av kaptein Brinch måtte trekke de norske styrkene tilbake i ny stilling, men stridsvognene kom snart etter også til denne. Man forsøkte å møte det tyske angrepet med flere motstøt, men motstanden mot stridsvognene var nytteløs. Tyskerne brøt gjennom og kompaniet ble trukket tilbake over Randselva.
Trefningen ved Mosmoen rediger
Ved Mosmoen, ved fylkesgrensa mellom Buskerud og Oppland, var det lagt opp kraftige forhugninger med piggtråd. Kl. 15.30 kom tre stridsvogner uten følgeinfanteri. Ved stillingene lå en patrulje av finlandsfrivillige. De prøvde å ta opp kampen, bl.a. med en håndgranat medtatt fra Finland, men mislyktes. Stridsvognene klarte imidlertid ikke ta seg gjennom forhugningen.
Kl. 16.45 kom de igjen, denne gangen med de to bergjegertroppene. I tre kvarter raste harde kamper før tyskerne måtte trekke seg tilbake. Stillingen holdt, men i mellomtiden hadde tyskerne brutt gjennom ved Bjørgeseter. Dermed ble stillingen satt i fare for å bli tatt i ryggen, og mannskapene ble evakuert etter mørkets frembrudd den 17. april.
Sluttkampene rediger
Den 17. april ble 2. bataljon av Infanteriregiment nr. 4 (II/IR 4), som da lå ved Eina stasjon overført til gruppen Dahl. Den 18. april ble gruppen Mork oppløst.[1]
Falne rediger
16 nordmenn falt i kampene.[2]
Se også rediger
Referanser rediger
- ^ Niels Hertzberg (1960). Krigen i Norge 1940. : Operasjonene på Ringerike og Hadeland. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag. s. 55.
- ^ Vold, Ottar (1995). Felttoget 1940. [Oslo]: Rikstrygdeverket. s. 109. ISBN 8255104135.