Jules Armand Stanislas Dufaure

fransk politiker
Jules Armand Stanislas Dufaure
Jules Armand Dufaure.jpg
Født4. desember 1798[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
SaujonRediger på Wikidata
Død27. juni 1881[2][3][5][6]Rediger på Wikidata (82 år)
Rueil-MalmaisonRediger på Wikidata
Beskjeftigelse Politiker, juristRediger på Wikidata
Parti ModérésRediger på Wikidata
Nasjonalitet FrankrikeRediger på Wikidata
Medlem av Académie française (1863–)Rediger på Wikidata

Jules Armand Stanislas Dufaure (født 4. desember 1798 i Saujon i Charente-Maritime i Frankrike, død 28. juni 1881 i Rueil-Malmaison nær Paris) var en fransk statsmann og politiker.

Liv og virkeRediger

BakgrunnRediger

Dufaure var sønn av marineoffiseren Pierre Stanislas Dufaure som også ble borgermester i Grézac (Charente-Maritime, den gang var dette departementet Charente-Inférieure, og hans hustru Catherine de Chal.

Han fikk videregående skolegang hos oratorianerne fra Vendôme (dette i samme tidsperiode som Honoré de Balzac), og studerte så jus i Paris.

AdvokatRediger

Han ble advokat og ble innskrevet ved domstolene både i Saintes og i Bordeaux (1820). Han begynte på sin karriere som advokat i Bordeaux.

PolitikerRediger

Han forlot advokatpraksisen til fordel for politikk, og i 1834 ble valgt inn som varamedlem i depurtertkammeret for Det liberale parti.

I 1839 ble han minister for offentlige arbeider i Nicolas-Jean Jean-de-Dieu Soults regjering, og han lyktes i å rydde av veien en rekke hindringer som lenge hadde sinket en rask jernbanebygging i Frankrike.[trenger referanse]

Dufaure ble en av lederne for den politiske opposisjonen i 1840. Etter utbruddet av revolusjonen i 1848 aksepterte han den nye franske republikk, og sluttet seg til de mer moderate republikanerne[trenger referanse].

I general Louis-Eugène Cavaignacs kabinett fra juni til desember 1848 og så fra juni til oktober 1849 var han innenriksminister. Han trakk seg etter Cavaignacs nederlag i presidentvalget.

Under det andre keiserdømme under Napoléon III trakk Simon seg tilbake fra det politiske liv, og praktiserte som advokat i Paris. I 1863 ble han medlem av det franske akademi. Han sluttet vennskap med Adolphe Thiers og bidro som moderat anfører for venstre-sentrum fra 1871 til befestigelsen av den unge tredje republikk.[trenger referanse]

I 1876 ble han valgt som konservativ senator på livstid.

StatsministerRediger

I mars 1876 ble Dufaure utnevnt av president Patrice de Mac-Mahon til statsminister. Hans regjering, «Gouvernement de trêve», hadde intet stabilt flertall i deputertkammeret, slik at Dufaure fratrådte allerede i desember 1876. Ett år etter fikk han, etter at statsminister Gaëtan de Grimaudet de Rochebouët var blitt fjernet av president Mac-Mahon i desember 1877, på nytt i oppdrag å danne regjering.

Dufaure bidro ved sin moderate og omtenksomt utformede regjeringspolitikk vesentlig til å befestige det parlamentariske system, og på en måte som han mente harmonerte best med forfatningen.[trenger referanse] Etter at presidenten fratrådte gikk også Dufaure av, den 30. januar 1879. Den nye statsminister ble William Henry Waddington.

Som statsminister satt han også som fungerende president i den franske republikk i enkelte kortere perioder.

ReferanserRediger

  1. ^ Encyclopædia Britannica Online, 9. okt. 2017, Armand Dufaure, biography/Armand-Dufaure
  2. ^ a b Autorités BnF, 10. okt. 2015, http://data.bnf.fr/ark:/12148/cb129765368
  3. ^ a b http://www.senat.fr/senateur-3eme-republique/dufaure_jules1467r3.html
  4. ^ Brockhaus Enzyklopädie, Jules Armand Dufaure, dufaure-jules-armand
  5. ^ Social Networks and Archival Context, 9. okt. 2017, Jules Armand Dufaure, w6528kdh
  6. ^ Comité des travaux historiques et scientifiques, 9. okt. 2017, Jules Armand Dufaure, 108244

LitteraturRediger

  • La Prodigieuse Histoire de la Bourse, av Alfred Colling, i Société d'éditions économiques et financières, Paris, 1949.
  • Georges Picot, M. Dufaure. Sa vie et ses discours, Paris, Calmann-Lévy, 1883.
  • Yvert Benoît (dir.), Premiers ministres et présidents du Conseil. Histoire et dictionnaire raisonné des chefs du gouvernement en France (1815-2007), Paris, Perrin, 2007, 916 p.