Jordnøtt (Conopodium majus) er en flerårig urt, med spiselig jordknoll, i skjermplantefamilien Apiaceae som kan bli opptil 50 cm høy. Peanøtt, som også av og til kalles jordnøtt, er en annen art.

Jordnøtt
Jordnøtt på Aukra, Møre og Romsdal
Nomenklatur
Conopodium majus
(Gouan) Loret
Populærnavn
jordnøtt[1]
Klassifikasjon
RikePlanter
DivisjonKarplanter
KlasseBlomsterplanter
OrdenSkjermplanteordenen
FamilieSkjermplantefamilien
Miljøvern
Norsk rødliste:
Regionalt utryddetRegionalt utryddet i vill tilstandKritisk truetSterkt truetSårbarNær truetLivskraftig

LC — Livskraftig
Artsdatabanken (2021)[2]

Økologi
Habitat: Eng og beitemark
Utbredelse: Vest-Europa
Jordnøtt i Austevoll.

Beskrivelse rediger

Planten har findelte blader med linjeformete fliker og hvite blomster i skjerm. Den ligner på karve, men er uten småblader på slirene. Fruktene hos jordnøtt er dessuten lengre (4 mm) og spissere enn hos karve, og frukten er glinsende svartbrun. Bladavsnittene er smalere. Den runde rotknollen med en mild smak som minner om mandler er dessuten et sikkert kjennetegn.[3]

Utbredelse rediger

Jordnøtt er utbredt i Norge på grasbakker, beiter, i skog og kratt i kyst- og fjordstrøk fra Telemark til Nord-Trøndelag, og spredt i Nordland. Finnes også på Færøyene og i Vest-Europa, men er meget sjelden i Sverige og i Danmark.

Bruk rediger

Blomstringen skjer på forsommeren (juni). Og rotknollene høstes når de grønne delene av planten er begynt å visne.[3] De er omtrent på størrelse med hasselnøtter, rike på stivelse og kan ristes, kokes eller spises rå i råkost og salater etter å ha fjernet det ytterste skallet.[4][5] Planten var ifølge Jens Holmboe en av de viktigste kildene til spiselige røtter i gammel tid.[6]

Referanser rediger

  1. ^ «Artsdatabankens artsopplysninger». Artsdatabanken. 4. mars 2022. Besøkt 4. mars 2022. 
  2. ^ Solstad H, Elven R, Arnesen G, Eidesen PB, Gaarder G, Hegre H, Høitomt T, Mjelde M og Pedersen O (24. november 2021). «Karplanter. Vurdering av jordnøtt Conopodium majus som LC for Norge» . Norsk rødliste for arter 2021. Artsdatabanken. Besøkt 30. mars 2023. 
  3. ^ a b Grahl-Nielsen, Thora (1941). Ugress er også mat. Bergen: Grieg. s. 46. 
  4. ^ Blekastad, Hans (1979). Naturen som spiskammer. Gyldendal. s. 115. ISBN 8205115583. 
  5. ^ Slipher, Beate (1997). Vilt og vakkert. Oslo: Bonytt. ISBN 8276431089. 
  6. ^ Jens Holmboe (1929). Gamle norske matplanter. Oslo: I kommisjon hos J. Dybwad. s. 16, 20. 

Eksterne lenker rediger