Johann Samuel König
Johann Samuel König (født 31. juli 1712 i Büdingen i landgrevskapet Hessen-Darmstadt, død 21. august 1757 i Zuilenstein) var en tysk matematiker. König huskes hovedsakelig for sin uenighet med Pierre Louis Maupertuis om minste virknings prinsipp. Han er også husket for å være Émilie du Châtelets lærer, en av de få kvinnelige fysikere i det 18. århundre.
| Johann Samuel König | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 31. juli 1712[1] Büdingen | ||
| Død | 21. aug. 1757[2][1] (45 år) Utrechtse Heuvelrug | ||
| Beskjeftigelse | Matematiker, universitetslærer | ||
| Utdannet ved | Universitetet i Basel | ||
| Doktorgrads- veileder | Johann Bernoulli Christian Wolff | ||
| Nasjonalitet | Tyskland | ||
| Medlem av | Det franske vitenskapsakademiet Det prøyssiske vitenskapsakademiet Göttingens vitenskapsakademi | ||
Liv og virke
redigerJohann Samuel König var sonn av den fra Bern stammende fyrstelig-ysenburgiske inspektør og senere professor for orientalistikk i Bern Samuel Heinrich König og hans hustru Anna Maria Nöthiger.[3]
Han studerte fra 1729 ved akademiet i Lausanne, og fra 1730 matematikk og Newtons gravitasjonsteori (fremlagt i dennes hovedverk Principia) under Johann Bernoulli i Basel og senere under dennes sønn Daniel Bernoulli. Blant hans medstudenter var Pierre-Louis Moreau de Maupertuis og Alexis-Claude Clairaut.
Dessuten studerte han filosofien til Leibniz, som han ble tilhenger av, under læreren Jakob Hermann. Fra 1735 fortsatte han sitt studium under Leibniz-tilhengeren Christian Wolff i Marburg.
Vitenskapsmann
redigerFra 1737 bodde han i Bern, der han tok sikte på en karriere som jurist. Men i 1738 flyttet han til Paris, der Maupertuis introduserte ham for Voltaire og Marquise du Châtelet. I 1740 ble han korresponderende medlem av Det parisiske vitenskapsakademi på grunnlag av sitt arbeide om Bienenwaben form. I 1741 ble han privatlærer for Marquise du Châtelet i matematikk og (leibnizisk) filosofi. Han avsluttet dette engasjementet etter en strid om betalingen, og ble en tid i Paris til han vendte tilbake til Bern.
I 1744 ble han forvist fra Bern for ti år, grunnet undertegnelselsen av et liberalt politisk bønneskrift. Han avslo i 1745 et kall Russland og ble i stedet professor for filosofi og fra 1747 for matematikk ved Universität Frjentsjer. Dessuten ble han i 1748 råd og bibliotekar dor arvestattholderen for Nederlandene Erbstatthalters der Niederlande Wilhelm IV av Oranien og i 1749 professor ved krigsskademiet i Den Haag.
König gikk for å være svært stridbar.[4] Under arbeidet med Hamiltons prinsipp (Den minste virknings prinsipp) utløste han i 1751 en bitter prioritetsstrid. Dette prinsippet knyttet til Leonhard Euler og Pierre-Louis Moreau de Maupertuis hadde ifølge König allerede blitt formulert i1707 av Leibniz i et brev til Jakob Hermann. Men noe originalbrev kunne han ikke finne og fremlegge. Euler ogg Maupertuis anklaget König for å ha forfalsket en avskrift. Denne anklagen var allerede den gang ansett som svært tvilsom, og er senere blitt motbevist av Gerhardt (1898) og Kabitz (1913). Det er på den annen side tvilsomt om det aktuelle Leibniz-sitatet i virkeligheten kan anses som en for en tidligform av det omtvistede prinsipp. Uansett ble oppgavsrettsstriden et stort tema i samtidens fagkretser.
1751 publiserte König en sentens om klassisk mekanikk (König-setningen).
Referanser
redigerLitteratur
rediger- J. J. O'Connor, E. F. Robertson: Johann Samuel König (1998) (online)
- J. J. O'Connor, E. F. Robertson: The Berlin Academy and forgery (2003) (online)
- CI. Gerhardt: Über die vier Briefe von Leibniz, die Samuel König in dem Appel au public, Leide MDCCLIII, veröffentlicht hat, Sitzungsberichte der Königlich Preußischen Akademie der Wissenschaften, I, 419-427. (1898)
- W. Kabitz: Über eine in Gotha aufgefundene Abschrift des von S. König in seinem Streite mit Maupertuis und der Akademie veröffentlichten, seinerzeit für unecht erklärten Leibnizbriefes, Sitzungsberichte der Königlich Preußischen Akademie der Wissenschaften, II, 632-638. (1913)
- (de) Siegmund Günther: «König, Samuel». I Allgemeine Deutsche Biographie (ADB). Bind 16, Duncker & Humblot, Leipzig 1882, s. 521 f.