Johan Medby

norsk pressemann og redaktør (AP/NKP)

Johan Julius Medby (født 22. november 1896, død 7. februar 1970)[1] var en norsk avismann og redaktør, hjemmehørende i Arbeiderpartiet og Norges Kommunistiske Parti.

Johan Medby
Født22. nov. 1896Rediger på Wikidata
Død7. feb. 1970Rediger på Wikidata (73 år)
Beskjeftigelse UtgiverRediger på Wikidata
Parti Arbeiderpartiet, Norges Kommunistiske PartiRediger på Wikidata
Nasjonalitet NorgeRediger på Wikidata

Medby var fra Rognan i Saltdal i Nordland, og arbeidet i sine yngre år som gruve- og anleggsarbeider.[2] Et par og tyve år gammel ble han landskjent i forbindelse med den såkalte Sulitjelma-affæren. Han hadde drevet antimilitaristisk agitasjon blant soldatene på Drevjen ekserserplass, og var i 1917 blitt dømt til fem måneders fengselsstraff. Da han året etter skulle hentes til soning arbeidet Medby i Sulitjelma, og i det røde gruvesamfunnet sendte rett og slett hans arbeidskamerater lensmannen vekk med uforrettet sak. To ganger. I det andre forsøket ble øvrighetens uniformerte representanter sågar avvæpet før de ble plassert på toget fra Sulis. Tredje framstøt kom i form av en militær ekspedisjon. Regjeringen sendte mer enn 330 stridende for å gjenopprette autoriteten i det opprørske Sulis-samfunnet. Medby måtte til slutt sone i «det usunde fængselshul i Kabelvaag».

Etter fengselsoppholdet endte han i Tromsø. I 1919 ble han leder for soldatrådbevegelsen i Nord-Norge, og var reisesekretær for ungdomsforbundet.[3] Samtidig drev han kampanje for byens arbeideravis Nordlys, og var tidlig i 1920 på reportasjetur for avisen, til Finnmark og Nordvest-Russland.[4] Da Nordlys dette året satset på å utvide fra tre ukentlige utgaver til å bli dagsavis måtte staben utvides, og den 24 år gamle Medby ble redaksjonssekretær. Dagsavis-satsingen strandet imidlertid etter kort tid. Mot slutten av året var avisen tilbake til tre utgaver i uka, og i september fratrådte Medby sin stilling.[5]

I januar 1923[6] ble han som en av ni søkere ansatt som redaktør for Akershus ArbeiderbladLillestrøm, en avis som utkom tre dager i uka. Der overtok han stillingen etter Oskar Stav. Medby satt som redaktør ut året, og sto formelt som redaktør ved den store splittelsen i AP i november, og gjennom den etterfølgende dramatiske avisstriden der AP og NKP kjempet om herredømmet over Akershus Arbeiderblad. Under de mest turbulente ukene hadde imidlertid Medby permisjon, og oppholdt seg i Tyskland «i et familieanliggende», - og skrev fra Tyskland for avisen.[7] På Lillestrøm vikarierte Otto Luihn mens Medby var borte. Formelt sluttet Medby ved årsskiftet, da AP de-facto hadde sikret seg avisen og Gunnar Lund ble ny redaktør.

Etter splittelsen fulgte Medby det nye NKP. Fra januar 1924 ble han redaktør for Follo Arbeiderblad, den eneste avisen NKP hadde klart å sikre seg i fylket. Under Medbys ledelse endret den navn til Akershus Folkeblad og trappet opp fra to til tre utgaver i uka. Målet var å få en større utbredelse i Akershus. Satsingen lykkes imidlertid ikke, og avisen gikk inn sommeren 1924.

Senere arbeidet Medby ved NKPs kontor i Oslo,[8] før han på 1930-tallet ble «aktverdig forretningsfører» i Arbeiderparti-avisen i Ålesund.[9]

Etter krigen skrev Medby historien til en rekke fagforeninger. Han satt også i Lillestrøm herredsstyre og formannskap og skrev om Lillestrøms historie.

I 1955 fikk Medby i oppdrag av kommunen å skrive Lillestrøms historie, og mottok de nærmeste årene 130 000 kroner for dette arbeidet. Da det i 1962 ennå ikke forelå noen bok, nektet ordføreren og kommunen å fornye kontrakten.[10] Romesrike Historielag støttet Medby,[11] uten at det hjalp. Verket kom først lenge etter Medbys død. I 1978 utgjorde en del av materialet Medby hadde samlet en del av grunnlaget i to bibeltykke bind signert Harald Hals.[12]

BibliografiRediger

  • Herøya kaller ...: historiske og aktuelle fakta, Herøya Arbeiderforening (1949)
  • Faget og vi: fagorganisasjonen i bokbinderyrket, kartonnasje- og papirvareindustrien i Norge ; 1898 - 1948, Norsk Bokbinder- og Kartonnasjearbeiderforbund (1950)
  • Gjennom splittelse og vanmakt til samling og styrke : det underordnede personale ved Telegrafverket i Oslo : interessestrid og faglig rørsle gjennom 50 år, Telegrafavdelingen - avd. 3 av Norsk Telegraf- og Telefonforbund (1950)
  • Norsk hotell- og restaurant-arbeider-forbund : 1931-1951, Norsk hotell- og restaurant-arbeider-forbund (1951)
  • Lillestrøm er stedet : en rask historisk og aktuell orientering i tekst og bilder, Lillestrøm kommune (1951)
  • Lillestrøm samvirkelag 1905-1955: Jubileumsskrift, Lillestrøm samvirkelag (1955)
  • 15 år : A/S Realbygg, red. (1963)
  • Vår heimtrakt gjennom tusenåra : naturhistorisk streiftog, til hjelp ved undervisningen i heimstadlære, særtrykk av artikkelrekke i Lillestrøm Boligbyggelags organ BBL-Posten (1965)

ReferanserRediger

  1. ^ DIS, Gravminner i Norge
  2. ^ Side 170. Pål Christensen og Hallvard Tjelmeland: Flammende budbringer : Nordlys gjennom 100 år (2003)
  3. ^ Side 560. Øyvind Bjørnson: På klassekampens grunn : Arbeiderbeveghelsnes historie i Norge, bind bind 2, Tiden (1990)
  4. ^ Side 171. Pål Christensen og Hallvard Tjelmeland: Flammende budbringer : Nordlys gjennom 100 år (2003)
  5. ^ Side 172. Pål Christensen og Hallvard Tjelmeland: Flammende budbringer : Nordlys gjennom 100 år (2003)
  6. ^ Øyvind Bjørnson i På klassekampens grunn : Arbeiderbeveghelsnes historie i Norge (side 560) angir feilaktig at han ble ansatt i 1924. Einhart Lorenz i Det er ingen sak å få partiet lite : NKP 1923 - 1931, Pax (note 23, side 228) synes å forutsette det samme.
  7. ^ «Vort Blad», Akershus Arbeiderblad 24. november 1923
  8. ^ Side 170. Pål Christensen og Hallvard Tjelmeland: Flammende budbringer : Nordlys gjennom 100 år (2003)
  9. ^ Zachariassen, Aksel (1898-1987) (1939). Martin Tranmæl. Oslo: Tiden Norsk Forlag. s. 147. 
  10. ^ 'Historisk' skandale i Lillestrøm: Formannsskapsmedlem fik 130 000 kr i forskudd!, VG 7. september 1962, side 1
  11. ^ Lillestrømboken på ny igjen: Ringerike Historielag går inn for Medby, VG 23. november 1962
  12. ^ Lillestrøms historie, VG 14. desember 1978