Johan Kulstad

Johan Kulstad (født 1821 i Trondhjem, død 1869) var en norsk ishavsskipper fra Tromsø som led skipbrudd i Storfjorden ved Svalbard i 1853, og etter 10 døgn på åpent hav ble reddet av den danske skipper Schau på briggen Ploven utenfor Finnmarkskysten. Kulstadholmane som inngår i Tusenøyane ved Svalbard er gitt navn etter Kulstad.

Johan Kulstad
Født1821[1]Rediger på Wikidata
Trondheim[1]Rediger på Wikidata
Død1869[2]Rediger på Wikidata
Nasjonalitet NorgeRediger på Wikidata

Kulstad var født i Trondhjem i 1821[3] og flyttet med familien til Tromsø[3] rundt 1850.

Fangstreisen i 1853Rediger

Denne strabasiøse opplevelsen er beskrevet av Kulstad i Beretning om min Reise til Spitsbergen i Aaret 1853, mit Ophold dersteds, og mine og Mandskabets Lidelser i Ishavet, indtil vor Redning af den danske Brig ”Ploven”, kapt. Schau. Det hele starter som en fangstreise til Svalbard i 1853 av Kulstad som skipper på jakten Danolina, med et mannskap på åtte matroser.

Etter to måneder går med dårlig fangst langs vestkysten av Svalbard, beslutter Kulstad å seile over til østsiden av Spitsbergen, til Håøya, ettersom Kulstad visste at året før hadde det vært storfangst av hvalross. Etter å ha ankret opp jakten ved et grunnis (et isfjell som har drevet mot land og er blitt stående fast på havbunnen) blir to matroser igjen mens Kulstad og seks mann tar fangstbåtene og ror en snau kilometer bort til øya, der en flokk på ca. 50-60 isbjørner er i full gang med etegilde på hvalrosskadavre. Siden skipet ligger så nært, har ikke fangstmennene med seg mat eller drikke, og heller ikke ekstra klær, bare vanlige arbeidsklær, dvs. en oljetrøye over underskjorta. Etter halvannet døgn med intenst arbeid, uten mat eller hvile, har de syv mennene drept og flådd 23 isbjørner, og nå må de ha en pause. De sleper de spekktunge bjørneskinnene bort til fangstbåtene og ror tilbake til det stedet der jakten var ankret opp.

Det er da blitt tett skodde, men Kulstad har god kontroll med kompasset, og de finner fort både grunnisen og ankringsplassen, men oppdager de at Danolina er borte! På folkemunne gikk historien om at de to matrosene som er igjen på jakten begynte å drikke straks de andre hadde reist. Og mens skuten driver av ankerplassen fortsetter de festen inntil de blir praiet av en annen ishavsskute som forstår at de to er både ukyndige og uansvarlige. To mann settes derfor om bord i ”Danolina” og seiler skuten til Tromsø.

Kulstad og hans folk får spist isbjørnkjøtt, men dårlig vær tvinger dem til å holde seg i ro. Etter noen dager klarner himmelen opp, og de bestemmer seg for å ta den ene fangstbåten og ro rundt Sydkapp og over til vestkysten av Svalbard slik at de kanskje kan bli reddet av en fangstskute. De ror langs iskanten, men etter hvert blåser det opp storm, og nordavind og isbaks tvinger dem ut i havet, så langt ut at de til slutt, etter to døgns roing, og på tross av at de allerede er utslitte, og dessuten har lite mat og enda mindre vann, bestemmer seg for å lense unna vinden og forsøke å ro til Norge - en distanse på 650 km over åpent hav!

Etterhvert går de tom for mat og drikke og etter 10 døgn er alle døden nær. Imidlertid skjer det utenkelige, en dansk Arkhangelskfarer har lagt kursen ekstra langt ut i havet, og som derved seiler like forbi deres nøtteskall av en båt. Ingen av karene klarer å klatre opp på dekket via leideren, de må alle heises opp. Heller ikke Kulstad klarer å stå; han kryper på sine knær bort til styrmannen og kysser hans føtter og takker Gud for at de er blitt reddet.

De blir pleiet på beste måte om bord, og etter hvert satt i land i Vardø. Derfra reiser de med dampbåten hjem til Tromsø. Alle overlever, men tildels med varige mén.

ReferanserRediger

  1. ^ a b Folketellingen i Norge i 1865
  2. ^ Den Norske Rigstidende, utgitt 13. juli 1869
  3. ^ a b Folketelling 1865 for 1902P Tromsø prestegjeld – Joh. Kulstad på digitalarkivet.arkivverket.no/ft/person/ Besøkt 19. september 2014.

LitteraturRediger