Jean Pierre Armand David
Jean Pierre Armand David, kalt Armand David (født 7. september 1826 i Espelette i Frankrike, død 10. november 1900 i Paris), også kjent som Père David, var en fransk katolsk prest og kinamisjonær tilhørende misjonsordenen vincentinerne. Han er mest kjent som vitenskapsmann, med bidrag innen geologi, mineralogi, ornitologi, zoologi og botanikk. Hans autornavn innen botanikken er David. For Frankrikes naturhistoriske museum (Muséum national d'histoire naturelle) skapte han en omfattende samling av naturmaterial.
| Jean Pierre Armand David | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 7. sep. 1826[1][2][3][4] Espelette | ||
| Død | 10. nov. 1900[1][2] (74 år) Paris[5] | ||
| Beskjeftigelse | Botaniker, misjonær, oppdagelsesreisende, zoolog, katolsk prest, ornitolog | ||
| Nasjonalitet | Frankrike | ||
Liv og virke
rediger
David trådte inn i vincentinerordenen i 1848. Etter virke som prest i Europa ble han i 1862 sendt til Kina. Han kom først til Beitang-kirken i Beijing, som da var byens katolske katedral. Han ble raskt satt til undervisning et annet sted i byen, men fikk også anledning til reiser for studier av landets flora og fauna. I 1862 var han i området rundt Kalgan, året etter var han en tur i Jehol. Han sendte planter og frø og andre funn hjem til Frankrike, og ble med det den første moderne vitenskapelig og systematisk arbeidende europeiske botaniske samler (plantejeger) i Kina.[trenger referanse]
Han egnet seg også til annet vitenskapelig arbeid, blant annet som geograf, og foretok en rekke undersøkelser i områder som Mongolia og nordre deler av Tibets høyplatå. Han reiste lett, inntok bare lokal mat, med unntak av den flaske konjakk han hadde med «for nødstilfeller».[trenger referanse] Noe sør for Beijing i en keiserlig viltpark kom han i 1865 over den siste overlevende flokken av en hjorteart som han beskrev og som er blitt kjent som Elaphurus dividianus, eller Père David-hjort (davidshjort). Ved hjelp av bestikkelser kjøpte han to pelser som han sendte til Europa, hvor zoologen Henri Milne-Edwards fikk mulighet til å bestemme arten.
Senere reiste han blant annet opp Yangtzekiang til Sichuan. Det er noe uklart om det var han som sendte de første levende kjempepandaer til Europa – kanskje er det usannsynlig.[trenger referanse] I alle fall var han den første europeiske zoolog som så en kjempepanda, en død som han ble vist i det indre av Sichuan i mars 1869, og rapporterte vitenskapelig om den til Europa.
Hans nye misjonsstasjon i Tianjin ble lagt i grus under lokale forfølgelser i 1870, og dette, sammen med sykdom, førte til at han samme år returnerte til Europa. Hans innsats i Kina ble belønnet med at han i 1872 ble utnevnt til medlem av Académie des Sciences i Frankrike. Senere skulle han få en rekke utmerkelser.
Så snart han kunne, dro han tilbake til Kina (1872). Han la ut fra Beijing på nye forskningsreiser, nå langs Guleelven. Planen var å trenge helt frem til Gansu, men han ombestemte seg underveis, brøt mot sør omtrent fra Xi'an og fulgte så Hanshuielven nedover. Underveis ble han alvorlig syk. Han kom seg til Shanghai, og forlot Kina en siste gang den 3. januar 1873.
Hjemme i Frankrike kom han seg. Han fortsatte på sine botaniske forskningsreiser, men ikke lenger så langt av sted som til Kina. I 1881 var han i Tunisia for å se hva han kunne finne av planter i karrige ørkenområder, og i 1883 dro han til Istanbul.
David oppsummerte sine arbeider i et foredrag holdt for Den internasjonale vitenskapelige kongress for katolikker arrangert i Paris i april 1888. Han hadde under sine reiser i Kina funnet 200 dyrearter, hvorav 63 inntil da hadde vært ukjente for de zoologiske fagmiljøene, og 807 fuglerarter, hvorav 65 ikke hadde vært beskrevet tidligere.[trenger referanse] Han hadde en stor samling av krypdyr, amfibier og fisker som hav overleverte til spesialiserte forskere for videre undersøkelser. Likeså overleverte han et stort antall møll og insekter, mange av dem så langt ukjente, til Jardin des Plantes' museum. Blant rhododendronene som han samlet var det 42 nye arter, blant primulaene om lag 40.[trenger referanse] Fra fjellene vest i Kina hadde fhan ått med seg et enda høyere antall hittil nye arter av gentiania.[trenger referanse]
Han ble to ganger tilbudt Æreslegionen av den franske regjering, men han nektet.[trenger referanse] Så ble han i 1896 rett og slett tildelt den uten å bli spurt.[trenger referanse] Fire år etter døde han.
Treslaget Davidia er også oppkalt etter ham, likeså en sommerfuglbusk, Buddleja davidii, og den kinesiske hvite furuen Pinus armandii.
Verker
rediger- 1872 : «Voyage de l'abbé David en Chine, lettre au secrétaire général», i Bulletin de la Société géographique.
- 1874 : «Voyage dans la Chine occidentale«», i Bulletin de la Société géographique.
- 1875 : Journal de mon troisième voyage d'exploration dans l'Empire chinois, Hachette, Paris, to bind).
- 1875 : «Voyage en Mongolie», i Bulletin de la Société géographique.
- 1876 : «Second voyage d'exploration dans l'Ouest de la Chine», i Bulletin de la Société géographique.
- 1877 : med Émile Oustalet (1844–1905), i Les Oiseaux de la Chine (G. Masson, Paris, to bind).
- 1888 : «Notice sur quelques services rendus aux sciences naturelles par les missionnaires de l'Extrême-Orient», i Missions catholiques.
- 1889 : «La Faune chinoise. Mémoire présenté au Congrès scientifique international des catholiques tenu à Paris en 1888», i Annales de philosophie chrétienne.
Davids dagbok, redigert og oversatt til engelsk av Helen M. Fox, ble utgitt av Harvard University Press i 1949.
Referanser
rediger- ^ a b Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b annuaire prosopographique: la France savante, oppført som David Armand, CTHS person-ID 115328, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ Léonore database, Léonore LH//673/32, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ BnFs generelle katalog, besøkt 10. februar 2016[Hentet fra Wikidata]
- ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 31. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
Litteratur
rediger- Emmanuel Boutan: Le Nuage et la vitrine, Une vie de Monsieur David, Ed. R. Chabaud, 1991 ISBN 2-87749-029-7
- Tyler Whittle: The Plant Hunters, London: Heinemann, 1970
Eksterne lenker
rediger- Fyldig biografi ved p. Bernard Scott. Nettsted besøkt 9. april 2009
- Biografi i Catholic Encyclopedia