Jean Duvieusart
Jean Pierre Duvieusart (født 10. april 1900 i Frasnes-lez-Gosselies, Belgia, død 10. oktober 1977, Couillet, Belgia) var en belgisk jurist, samfunnsviter og politiker (Christelijke Volkspartij). Duvieusart var en kort periode i 1950 statsminister i Belgia.
| Jean Duvieusart | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 10. apr. 1900[1][2][3][4] Frasnes-lez-Gosselies | ||
| Død | 11. okt. 1977[1][2][3][5] (77 år) Charleroi | ||
| Beskjeftigelse | Politiker | ||
| Embete |
| ||
| Utdannet ved | Det katolske universitetet i Leuven | ||
| Parti | Christelijke Volkspartij – Parti Social Chrétien (–1965) Walloon Rally (1968–)[6] | ||
| Nasjonalitet | Belgia | ||
Duvieusarts regjering gikk inn for at Leopold III skulle gjeninntre som konge etter andre verdenskrig, og hadde støtte for dette i en folkeavstemning. Da de påfølgende opptøyene truet med å utvikle seg til revolusjon, sa kongen likevel fra seg tronen, til fordel for sin sønn prins Baudoiun. Duvieusart gikk deretter av som statsminister.
Han var to ganger økonomiminister (1947-1950 og 1952-1954) og var også Europaparlamentets president fra 1964 til 1965.
Liv og virke rediger
Bakgrunn rediger
Duvieusart hadde doktorgraden i jus, og dessuten eksamen i politikk og samfunnsfag fra Det katolske universitetet i Leuven.[7]
Parlamentsmedlem og regjeringsdeltakelse rediger
Duvieusart ble innvalgt til Belgias nasjonalforsamling i 1944 og til senatet i 1949. Han var to ganger minister for økonomiske forhold og for mittelstand (1947-50, 1952-54), statsminister i 1950 og representerte Christlijke Volkspartij.[8][9][10]
«Kongespørsmålet» i 1950 rediger
Det såkalte «Kongespørsmålet» i Belgia etter andre verdenskrig, dreide seg om hvorvidt landet skulle akseptere at kong Léopold III kom tilbake på tronen. Kongen var kommet i miskreditt på grunn av sin angivelige ettergivenhet overfor tyskerne. Parlamentet hadde i 1944 erklært at kongen var uskikket til å regjere. Han kunne derfor heller ikke gjenoppta sine oppgaver som konge, før parlamentet opphevet sitt vedtak.[11]
I en rådgivende folkeavstemning 12. mars 1950 svarte 57,68 % ja til at kongen fikk komme tilbake, mens 42,32 % stemte mot. Det dreide seg om et personspørsmål. Ikke alle som var mot Leopold III, var samtidig republikanere.[11]Skillelinjene mellom «leopoldister» og «antileopoldister» gikk delvis langs språkgrensene. De fleste flamsktalende (nederlandske) ønsket Leopold velkommen tilbake, og i Flandern stemte 72,2 % for kongen. De tilsvarende tallene i Brüssel og de fransktalende Vallonia var 48,16 og 42 %. Men grensene var også knyttet til «verdensanskuelse» slik det ble formulert, idet den katolske del av befolkningen i det vesentlige var positiv til kongen. Folk i landbruksområder var mer kongevennlige enn i industriområder.[11]
Duvieusart hadde lenge nølt i spørsmålet, og hadde fremdeles ikke bestemt seg, da statsminister Gaston Eyskens gikk av i mars 1950.[8]Etter noen uker med streiker og uro, ble det avholdt valg 4. juni 1950. Det kristeligdemokratiske partiet fikk flertall, og kunne danne regjering alene. Duvieusart ble statsminister og foreslo at kongen skulle kunne vende tilbake. Forslaget ble vedtatt i parlamentet og Duvieusar fløy til Sveits for å hente kongen. Leopold vendte tilbake til Belgia 22. juli 1950, sammen med sine sønner, Baudouin og Albert.[11][8]
Hjemkomsten utløste protestdemonstrasjoner og mot-demonstrasjoner. Jernbanen ble bombet, og streikene lammet landet. Etter sammenstøt mellom politiet og demonstranter 30. juli, døde fire av demonstrantene i Grâce-Berleur ved Liège (Vallonia). Begravelsen samlet 100 000 mennesker. Det ble planlagt en marsj mot slottet 1. august. Paul-Henri Spaak advarte i parlamentet mot at det ville bli revolusjon i landet dersom kongen ikke gikk av.[11]
Regjeringen[12] ba på dette tidspunkt kongen om å gå av og å overlate tronen til sin da atten år gamle sønn Baudouin, for at denne kunne ta over når han ble myndig. Kongen varslet da at han for å skape fred, ville akseptere regjeringens forslag.[11]
Politisk mord, fratreden som statsminister rediger
Prins Baudouin avla 11. august sin konstitusjonelle ed for parlamentet som «kongelig prins». Idet Baudouin åpnet munnen hørte forsamlingen at noen fra kommunistenes leir som ropte «Vive la Republique!». Utropet ble hengende ved kommunistpartiets leder Julien Lahaut, men dette er siden avvist av historikerne, som mente at det var Henri Glineur som hadde forstyrret møtet. Det var likevel Julien Lahaut som 18. august 1950 ble myrdet av ekstreme rojalister. Det er antatt at Lahaut ble valgt fordi man på denne måten ville ramme kommunistene hardere enn republikanerne. Noen dager senere gikk Duvieusart av som statsminister. Baudouin tiltrådte som konge i 1951.[11]
Europaparlamentet rediger
Duvieusart var Europaparlamentets president i perioden 1964 til 1965.[11][8]
Referanser rediger
- ^ a b Munzinger Personen, Munzinger IBA 00000007581, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Roglo, Roglo person ID p=jean;n=duvieusart[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Dictionnaire des Wallons, oppført som Jean DUVIEUSART, Dictionnaire des Wallons ID duvieusart-jean, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ ODIS, ODIS ID PS_7000, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ Biographie Nationale de Belgique, Biographie nationale de Belgique ID jean-duvieusart, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ archive.wikiwix.com[Hentet fra Wikidata]
- ^ «Jean Pierre Duviersart». Institu Destrée The Wallonia Policy Lab. Besøkt 18. desember 2018.
- ^ a b c d «Index Dr-Dz». rulers.org. Besøkt 17. desember 2018.
- ^ Froman, Ingmarie (1993). Brussel: Europas hovedstad. Europeiske storbyer. Oslo: Tiden. s. 44. ISBN 9788210036545.
- ^ «Premier.be - Jean Duvieusart». web.archive.org. 9. mai 2012. Archived from the original on 9. mai 2012. Besøkt 23. desember 2018.
- ^ a b c d e f g h G., S. (11. oktober 2002). «Die „Königsfrage“ von 1950». Die Tageszeitung: taz/Le Monde diplomatique (tysk). s. 21. ISSN 0931-9085. Besøkt 17. desember 2018.
- ^ «Gouvernement Duvieusart (1950) - Histoire des Belges». www.histoire-des-belges.be. Besøkt 18. desember 2018.