Jappetiden

(Omdirigert fra «Jappetida»)

Jappetiden var en periode i norsk næringsliv og samfunnsliv som varte omtrent fra 1983 til november 1987. Navnet kommer fra den engelske forkortelsen «YAP» - «Young Aspiring Professional», eller «Yuppie» - «Young Urban Professional» eller «Young Upwardly-Mobile Professional». Det var en stor fremvekst av ambisiøse, dynamiske og individualistiske mennesker, med holdninger som mer enn tidligere handlet om personlig gevinst – kjent som japper. Denne nye arbeidskulturen stammet både fra Nord-Amerika og Europa, hvor man i et historisk perspektiv har sett lignende tendenser. I Norge er jappetiden sammenlignet med jobbetiden under første verdenskrig.[1] Store verdier ble generert på kort tid, og den samlede velstanden økte i takt med vekstutviklingen i verdipapirer.

De store oljefunnene i Nordsjøen førte til velstandsvekst for privatpersoner og den norske stat, og store mengder kapital ble omsatt i aksjemarkedet. Spesielt IT-, finans- og reklamesektorene opplevde stor interesse i denne perioden, og norske selskaper vokste ut av proporsjoner som en følge av de store kredittmengdene som ble tilgjengelige. Selv i politikken ble det mer vanlig med jappistiske holdninger, og nordmenn levde på en selvtillitsbølge man aldri hadde sett tidligere. Etterspørselen etter dyre forbruksvarer økte, slik at prisene på luksussegmentet skjøt i været. Denne høykonjunkturen varte helt frem til 1987, i det som regnes for å være slutten på jappetiden i Norge.

Stor vekst i forbruket rediger

Jappetiden er også lett å avlese i statistikker over forbruket, som økte voldsomt. Detaljhandelen økte fra 130 i 1981 til 189 i 1985 (1979 = 100). Salget av biler er gjerne svært konjunkturfølsomt[2][3], og bilsalget økte fra 138 086 i 1983 til 210 381 i 1985 og 221 662 i 1986.[4][5] Også trafikkulykkene økte, etter en kraftig reduksjon i perioden 1970-81 – fra 338 omkomne i 1981 til 407 i 1984 og 452 i 1986[6]

Slutt på jappetiden rediger

November 1987 markerte slutten på jappetiden i Norge, og dette medførte etterkrigstidens verste nedgangskonjunktur og bankkrise. Lønnsveksten hadde tatt av og børsverdiene var blitt kunstig høye. Oljeprisen hadde også falt drastisk i 1986, noe som førte til et bortfall av statlige inntekter, og dermed en resulterende devaluering av kronen. Som en følge av jappetiden opplevde man også et voldsomt boligkrakk i Norge i 19881989.[7] De store verdiene i markedet var borte, og Norge opplevde deretter flere år med konkursrammede investorer og bedrifter, og behovet for gjenoppbygging var et faktum.

Referanser rediger

Litteratur rediger