Wikipedia

Bankkrisen i Norge 1987–1992

Bankkrisen i Norge 1987–1992 var en bankkrise som fant sted da bankene hadde tapt på utlån slik at mange bankers egenkapital gikk helt eller delvis tapt. Staten bidro deretter med kapital slik at bankene kunne fortsette.

Bakgrunn rediger

Willoch-regjeringen opphevet i 1984 tilleggsreservekravet som gjennom etterkrigstiden hadde satt begrensninger på utlån, dette ble kalt «frislippet». På midten av 1980-tallet (jappetiden) var det sterk vekst i norsk økonomi, og lånefinansiert konsum og investeringer økte. Bankene ekspanderte kraftig, bl.a. med nye filialer. Oljeprisen falt i 1985–86. I 1987 var det børskrakk fulgt av generell konjunkturnedgang. Boligprisene falt med 30 % fra 1987 til 1993, mens prisen for kontorlokaler ble nesten halvert.[1]

Forløp rediger

I 1988 oppsto krisen først i de tre bankene Sunnmørsbanken, Tromsø Sparebank og Sparebanken Nord, som alle hadde tapt sin egenkapital. Sunnmørsbanken ble overtatt av Kreditkassen, mens de to bankene i Tromsø ble slått sammen. Forretningsbankenes sikringsfond og Sparebankenes sikringsfond bidro med kapital i samarbeid med Norges Bank, Finansdepartementet og Kredittilsynet. I 1990 viste det seg at krisen omfattet også andre deler av bankvesenet. Staten opprettet Statens Banksikringsfond og Statens Bankinvesteringsfond, som bidro med midler.

Etter flere runder med nedskrivning av aksjekapitalen, ble aksjekapitalen i Kreditkassen og Fokus Bank i desember 1991 nedskrevet til null, og Staten bidro med ny kapital. Kreditkassen var da den nest største forretningsbanken, og Fokus Bank var den tredje største. Den norske Bank (DnB), som var landets største, skrev ned egenkapitalen til null etter å ha bokført et tap på ca 7,6 milliarder NOK for 1992. Samtidig garanterte staten for ny egenkapital og tilbød de ca. 80 000 gamle aksjonærene å tegne nye aksjer for kr 10 pr. stk. Staten ble desidert største eier og solgte seg deretter suksessivt ned, til 34 % eierskap. Det hører med til historien at banken gjenvant og tilbakeførte i årene som fulgte en stor del av de bokførte tapene de hadde tatt gjennom 1989–1992.

Det ble avdekket ulovligheter i en del banker.[2] Nordlandsbanken var én av bankene som klarte seg gjennom kriseårene med positivt driftsresultat, selv om denne banken også måtte tåle tap og måtte overtas av DNB i år 2002 etter store tapsavsetninger rundt årtusenskiftet.[3]

Etterspill rediger

NOU om bankkrisen (1992) rediger

I 1991 oppnevnte regjeringen et utvalg ledet av Preben Munthe som leverte en NOU om bankkrisen i 1992.

Sivile søksmål mot Staten rediger

En del aksjonærer mente at aksjekapitalen i Fokus Bank ikke burde vært nedskrevet til null; de mente at dette hadde påført aksjonærene et økonomisk tap som skyldtes Statens inngripen. En gruppe aksjonærer fremmet i april 1992 skjønnsbegjæring mot Staten ved Finansdepartementet, men uten å få medhold.[4] Deretter reiste én av de samme aksjonærene søksmål. Etter hvert ble dette søksmålet trukket.[4]

Gjeldskriser, arbeidsledighet, boligprisfall rediger

I kjølvannet av dereguleringen av kredittmarkedet, og den tilhørende sterke utlånsveksten i «jappetiden», fikk 5–7 % av norske husholdninger betydelige betalingsproblemer, og noen kom i en alvorlig gjeldskrise. Den økonomiske ekspansjonen frem til rundt 1988 ble etterfulgt av en periode med høyere arbeidsledighet, boligprisfall, kombinert med reduserte fradragsmuligheter for renter på boliglån. Boligprisene var først oppe på sammen nivå igjen rundt 1994.

Gjeldsordningsloven (1992) rediger

Regjeringen og Stortinget så behovet for at privatpersoner kunne sanere gjelden sin og vedtok derfor gjeldsordningsloven i 1992. Loven ble vedtatt 17. juni 1992 og trådte i kraft 1. januar 1993.[5]

I Danmark ble muligheten til gjeldssanering for privatpersoner innført i 1984.[6] I Sverige kom «Skuldsanerlingslagen» i 1994 etter norsk modell.[7]

Rapport fra granskingskommisjon (1998) rediger

I 1997 oppnevnte Stortinget en granskningskommisjon for bankkrisen. Den ble ledet av Eivind Smith og leverte sin rapport i juni 1998. Konjunkturnedgangen og dårlig bankhåndverk beskrives som årsaker til at så mange banker gikk på så store tap.[8] Myndighetene ble også kritisert for ikke å ha bidratt til å hindre den store kredittveksten.[9]

Referanser rediger

  1. ^ Smith, s. 79.
  2. ^ Smith, s. 74.
  3. ^ Smith, s. 83.
  4. ^ a b Smith, s. 242-244.
  5. ^ «Om gjeldsordningsloven». 
  6. ^ «Gældssanering». www.borger.dk. Besøkt 31. mai 2020. 
  7. ^ EX18123. «Skuldsanering». www.kronofogden.se (svensk). Besøkt 31. mai 2020. 
  8. ^ Smith, s. 16.
  9. ^ Smith, s. 58.

Litteratur rediger

Eksterne lenker rediger

Denne artikkelen er en spire. Du kan hjelpe Wikipedia ved å utvide den.
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Bankkrisen_i_Norge_1987–1992&oldid=24030446»