Jan Puzyna
Jan Puzyna eller Jan Puzyna z Kozielsko (polakk, født 13. september 1842 i Gwoździec i Galizia i Østerrike-Ungarn, i dag i Ukraina, død 8. september 1911 i Kraków) var en av den katolske kirkes kardinaler. Han var erkebiskop av Kraków 1895–1911.
| Jan Puzyna | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 13. sep. 1842[1] Hvizdets[2][3] | ||
| Død | 8. sep. 1911[1] (68 år) Kraków[4][3] | ||
| Beskjeftigelse | Katolsk prest (1878–), politiker, diakon (1878–), katolsk biskop (1886–) | ||
| Embete |
| ||
| Utdannet ved | Law Faculty of Lviv University Universitetet i Lviv | ||
| Far | Roman Stanisław Kostka Puzyna | ||
| Mor | Hortensja Dwernicka | ||
| Søsken | Józef Puzyna | ||
| Nasjonalitet | Polen Keiserdømmet Østerrike Cisleithania | ||
| Gravlagt | Wawel-katedralen | ||
| Våpenskjold | |||
 | |||
Liv og virke
redigerBakgrunn
redigerPuzyna kom fra Galizia, den aller østligste delen av Østerrike-Ungarn. Puzyna var elev ved det franske militærakademi, École spéciale militaire de Saint-Cyr fra 1864 til 1866.[trenger referanse] Han tok juridisk doktorgrad ved Universitetet i Lwów den 24. juni 1870. Han begynte på en karriere i sivil administrasjon, men bestemte seg så for å virke innen kirken.
Prest
redigerHan ble presteviet den 1. desember 1878. Han var først kapellan i Przeworsk og ble så kannik ved kardinalen i Przemyśl.
Biskop
redigerHan ble utnevnt til hjelpebiskop for det latinske katolske erkebispedømme Lwów og titularbiskop av Memphis den 26. februar 1886. Han ble bispeviet den 25. mars samme år av Mieczysław Halka-Ledóchowski, med erkebiskop Franziskus von Paula Graf von Schönborn av Praha og erkebiskop Joseph Sembratovych av den ukrainske ritus' erkebispedømme Lwów som medkonsekrerende.[5]
Han ble overflyttet til fyrsteerkebispedømmet Kraków den 22. januar 1895.
Kardinal
redigerHan ble kreert til kardinal den 15. april 1901 av pave Leo XIII, og ble gitt kirken Santi Vitale, Valeria, Gervasio e Protasio som tittelkirke.[6] Han mottok sin røde hatt den 9. juni 1902.[7]
Han deltok på konklavet 1903 som endte opp med å velge pave Pius X. På sin reise fra Kraków til Roma for å være med på valget, møtte Puzyna keiser Frans Josef, og foreslo at keiseren presenterte sitt veto, jus exclusivae, mot et eventuelt valg av kardinal Mariano Rampolla del Tindaro. Rampolla hadde vært Pavestolens statssekretær, en slags pavelig utenriksminister, helt siden 1887. (Prinsesse Katarina Radziwill forteller at dette veto opprinnelig hadde vært keiserens idé, ikke kardinal Puzynas, og at keiseren hadde forsøkt å få erkebiskopen av Wien, kardinal Anton Joseph Gruscha, til å frembære vetoet, men at keiseren ikke fikk erkebiskopen til å gå med på dette.[8])
Kardinal Puzyna ønsket selv å unngå at kardinal Rampolla ble pave: Rampolla var sympatisk innstilt overfor Russland og Tyskland.[trenger referanse] Han forsøkte blant å vinne keiserriket Russlands gunst ved å avskaffe bruken av det polske språk og erstatte det med russisk i kirkelig sammenheng i de kirker havnet i områder under russisk side under den siste delingen av Polen. Keiseren på sin side kunne ikke legge til side sin antipati mot Rampolla for mange år tidligere å ha motsatt seg at hans sønn Rudolf, kronprins av Østerrike, skulle få en kirkelig begravelse.[trenger referanse] Rudolf hadde begått selvmord. (Når han likevel fikk det, var det etter at leger hadde erklært at han åpenbart hadde lidd av en sinnsforvirring.) Rampolla hadde også åpent støttet politiske krefter i Østerrike som var fiendtlig innstilt mot keiseren.[trenger referanse]
Keiseren sluttet seg til vetoforslaget, og Puzyna presenterte vetoet på konklavets tredje dag, i Hans Apostoliske Majestet Frans Josef, keiser av Østerrike og konge av Ungarns, navn.[9]
Da vetoet ble lest i Roma, svarte kardinalkollegiets dekan, kardinal Luigi Oreglia di Santo Stefano: «Denne kommunikasjon kan vikke tase imot verken offisielt eller uoffisielt. Ingen kardinal må forholde seg til dette 'veto' og alle må fortsette med å stemme i pakt med sin samvittighet.»[10] Med andre ord ble forsøket på å nedlegge veto egentlig avvist.
Dette var den siste gang et slikt veto ble benyttet. Vetoet, skjønt ikke anerkjent av kirkeloven, og dermed ikke bindende, hadde ikke desto mindre sin politiske egenvekt, ettersom det var kardinaler som ikke gjerne ville våge å motsette seg en av de kristne monarkers vilje.[trenger referanse]
Vetoretten, som en gang var blitt innrømmet til keiseren, til kongen av Frankrike, og til kongen av Spania, og blitt en slags tradisjonell rettighet, ble avskaffet av den nyvalgte pave Pius X, som innførte at enhver som skulle våge seg på å introdusere noe veto, eller på annet vis forsøkte å influere på valget, ville bli ekskommunisert. Pave Pius X dekreterte videre at alle kardinaler skulle avlegge en ed ved konklavets åpning at de ikke ville assistere noen verdslig makt som ville influere noe pavevalg. Han forbød også at noen i ettertid røpet noe fra konklavets overlegninger.[11]
Episkopalgenealogi
redigerHans episkopalgenealogi er:
- Kardinal Scipione Rebiba
- Kardinal Giulio Antonio Santori
- Kardinal Girolamo Bernerio,
- Erkebiskop Galeazzo Sanvitale
- Kardinal Ludovico Ludovisi
- Kardinal Luigi Caetani
- Kardinal Ulderico Carpegna
- Kardinal Paluzzo Paluzzi Altieri degli Albertoni
- Pave Benedikt XIII
- Pave Benedikt XIV
- Pave Klemens XIII
- Kardinal Enrico Benedetto Stuart
- Pave Leo XII
- Kardinal Chiarissimo Falconieri Mellini
- Kardinal Camillo di Pietro
- Kardinal Mieczysław Halka Ledóchowski
- Kardinal Jan Maurycy Paweł Puzyna de Kosielsko
Referanser
rediger- ^ a b Internetowy Polski Słownik Biograficzny, Internetowy Polski Słownik Biograficzny ID jan-duklan-maurycy-pawel-puzyna, oppført som Jan Duklan Maurycy Paweł Puzyna[Hentet fra Wikidata]
- ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 11. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Sejm-Wielki.pl profil-ID psb.4852.7[Hentet fra Wikidata]
- ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 31. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
- ^ Archivum Historiae Pontificiae, volum 17 (Roma 1979), s. 451–452.
- ^ Acta sanctae sedis, Volume 33 (Rome 1901), s. 513–515. (The date given is 16 April, not 15 April).
- ^ «Latest intelligence – Papal Consistory». The Times (36790). London. 10. juni 1902. p. 7.
- ^ Prinsesse Katarina Radziwill: The Austrian Court from Within (New York 1916), 188–190
- ^ Den latinske tekst er i A. Battandier (red.): Annuaire pontificale catholique (Paris 1905), s. 135.
- ^ John-Peter Pham: Heirs of the Fisherman: Behind the Scenes of Papal Death and Succession (Oxford: OUP 2004), kap 4, som siterer Carlo Snider, L' episcopato del cardinale Andrea C. Ferrara, Volume II, «I tempi di Pio X», som gjengir kardinal Andrea Carlo Ferraris detaljerte dagbok fra konklaven.
- ^ Konstitusjonen Commissum nobis (20. januar 1904). Tekst til Commissum nobis (Documenta Catholica Omnia).