Åpne hovedmenyen
Jaime Lucas Ortega y Alamino
Jaime Lucas Ortega y Alamino.jpg
Født18. oktober 1936
Jagüey Grande
Død26. juli 2019[1] (82 år)
Havanna
Beskjeftigelse Katolsk prest (1964–)
Nasjonalitet Cuba
Utmerkelser Kommandør av Æreslegionen (2015), storkorset av Isabella den katolskes orden (2012)

Jaime Lucas Ortega y Alamino (født 18. oktober 1936 i Jagüey Grande på Cuba, død 26. juli 2019 i Havana) var en av Den katolske Kirkes kardinaler, og erkebiskop av Havanna.

Liv og virkeRediger

BakgrunnRediger

Jaime Lucas Ortega y Alamino kom fra bispedømmet og provinsen Matanzas på Cuba, og var sønn av en arbeider. Etter vanlig skolegang på en offentlig skole tok kan først videreutdannelse med tyngdepunkt innen kunst og vitenskap. I 1956 begynte han på bispedømmets presteseminar, som ble ledet av kanadiske prester. Han studerte filosofi, teologi og etikk i Matanzas og Quebec (Canada).

PrestRediger

Han ble presteviet i domkirken i Matanzas i 1964. Deretter virket han i to år som kapellan i menighetssjelesorgen, inntil han ble fengslet av det kommunistiske regimet og satt til tvangsarbeid i en arbeidsleir, for det som ble kalt omskolering, og til slutt løslatt i 1966.

Etter sin løslatelse i 1967 ble han utnevnt til sogneprest i hjembyen Jagüey Grande, men måtte på grunn av den akutte prestemangelen som var oppstått etter Fidel Castros revolusjon ha tilsyn med en rekke andre menigheter og kirker i tillegg. I 1969 utnevnte hans biskop ham til domprost for katedralen i Matanzas og til leder for bispedømmets kommisjon for katekese, med særlig vekt på ungdomsarbeidet.

Ortega y Alamino grunnla en kirkelig ungdomsbevegelse og utviklet mange initiativer for ungdommen som f.eks. sommerleirer og teatergrupper. I tillegg underviste han i moralteologi ved presteseminaret i Havanna.

BiskopRediger

I 1978 ble han utnevnt av paven til biskop av Pinar del Rio, i et tradisjonelt svært katolsk område av Cuba. Og i 1981 ble han promovert til erkebiskop av hovedstaden Havanna. Han grunnla mange nye menigheter, opprettet pastoralråd, etablerte møte- og retretthus for prester og lekfolk. Han anstrengte seg også for et levende katolsk ungdomsarbeid. Selv om Kirkens representanter ikke har mulighet til å nå frem via de sosiale massekommunikasjonsmidler som radio eller fjernsyn på Cuba, ble han raskt godt kjent og fikk mange beundrere blant annet på bakgrunn av sine mange modige bidrag til erkebispedømmets månedsavis.

KardinalRediger

Pave Johannes Paul II kreerte Ortega y Alamino til kardinal i 1994. Han fortsatte (siden 1988) til 1998 som president for den kubanske bispekonferanse, og hadde atter dette verv fra 2001 til 2004. Han var sentralt involvert i pave Johannes Paul IIs besøk til Cuba (1998) og pave Benedikt XVIs (2012).

Under hans ledelse lyktes det den katolske kirke i Cuba å forbedre sitt forhold til de kommunistiske makthavere. Ikke desto minsdre rettet kardinal Ortega ved forskjellige anleeninger klar kritikk mot regjeringen ledet av Fidel og (fra 2008) Raúl Castro: I 1989 kritiserte han had de omstridte henrettelser av de narkotikarelaterte dødsdommer mot den populære general Arnaldo Ochoa og andre høye offiserer. Under hans ledelse offentliggjorde biskopene i september 1993 wr hyrdebrev om dette som ble opplest fra alle prekestoler i landet og offentliggjort i de kirkelige publikasjoner. I 1994 oppfordret han regjeringen til å granske senkningen av en båt kaprest av fluktvillige, og som førte til at 40 personer omkom. I 1995 beskyldte han både den kubanske og den amerikanske regjering for å slutte å behandle kubanerne som rene brikker i deres politiske spill mot hverandre. I 2003 oppfordret han den kubanske regjering om ikke å regjere med så hard en hånd .[2] I april 2010 formante han statsledelsen i en artikkel til en rask innføring av bebudede reformer, noe hele landet lengtet etter.[3]

I månedene etter førte direkte samtaler mellom Ortega og president Raúl Castro først til en begrensning av de stadige fysiske angrep, dkremsler og obstuksjoner (såkalte Actos de Repudio) mot opposisjonsgruppen Damer i hvitt. Etter videre forhandlinger med assistanse fra den spanske regjering kunne man til slutt i juli 2010 få offentlige løfter om førtidig løslatelse av alle de 55 resterende politiske fanger fra arrestasjonsbølgen under den svarte våren i 2003 . fra mars 2011 ble så dette gjennomført skrittvis av regimet.

Kardinalen ble også krisisert av deler av den kubanske opposisjon i ennland og i ekseil for sin formidlerrolle; man mente han var for ettergivende mot regjeringen. Men i det store og hele hadde han stior støtte for sin kurs. Våren 2012, etter pave Benedikt XVIs Cuba-besøk, ble Ortega utsatt for særlig sterk kritikk fra opposisjonelle, som mente han stod president Raúl Castro for nær.[4] Ortega lovet å fortsette å engasjere seg for de politiske fanger.

I desember 2014 var kardinal Ortega involvert i formidlingen mellom Raúl Castro og den amerikanske president Barack Obama.[5] Det var da blitt snakk om at president Obama kunne tenkes å gå med på å oppheve handelsembargowen USA hadde ilagt overfor Cuba, Pave Frans gav da to brev til kardinal Ortega; ett skulle han overlevere til Raul Castro og det andre til Obama. Mensikten var å sette de to statsleder i kontakt med hverandre. Erkebiskopen av Havana kom til USAs hovedstad uten at pressen la merke til det, og han sto ikke en gang på den amerikanske regjeringens offisielle besøksliste. Dette skrivet bidro vesentlig til en normalisering av forbindelsene mellom de tidligere ideologiske fiendene.

Den 26. april 2016 innvilget pave Frans hans aldersbetingede avskjedssøknad.[6] Han døde av kreft 26. juli 2019 i Havana.

ReferanserRediger

  1. ^ https://www.radiotelevisionmarti.com/a/muere-el-cardenal-jaime-ortega/243683.html
  2. ^ Nancy San Martin: From enemy to possible pope i: Miami Herald 13. april 2005, lest via LatinAmericanStudies.org 22. mai 2012
  3. ^ Thomas Schmid: Immer schön ausgewogen. I: Berliner Zeitung 21. april 2010, lest 7. desember 2013
  4. ^ Tobias Käufer: Kubas enttäuschte Dissidenten i: Domradio av 6. mai 2012, lest 22. mai 2012
  5. ^ Papst Franziskus enttäuscht kubanische Dissidenten, Die Welt, 21. september 2015
  6. ^ http://press.vatican.va/content/salastampa/it/bollettino/pubblico/2016/04/26/0295/00662.html#ri. 

Eksterne lenkerRediger