Jacques Tati
Jacques Tati eller egentlig Jacques Tatischeff (født 9. oktober 1907[12],[13] i Le Pecq, Yvelines, død 5. november 1982 i Paris) var en fransk filmregissør, manusforfatter, komiker og skuespiller.
| Jacques Tati | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | Jacques Tatischeff 9. okt. 1907[1][2][3][4]  Le Pecq[5][6][7][8] | ||
| Død | 4. nov. 1982[1][2][6] (75 år) 10. arrondissement[6] | ||
| Beskjeftigelse | 8 oppføringer
Filmskuespiller, skuespiller, filmregissør, manusforfatter, komiker[9], filmprodusent[10], pantomimekunstner, fjernsynsskuespiller
|
||
| Far | George Emmanuel Tatischeff |
||
| Mor | Marcelle Claire van Hoof[11] |
||
| Barn | Sophie Tatischeff |
||
| Nasjonalitet | Frankrike |
||
| Gravlagt | Saint Germain-en-Laye Old Communal Cemetery |
||
| Utmerkelser | Prix Louis-Delluc (1953), Juryens pris ved Filmfestivalen i Cannes (1958), Æres-César (1977), Oscar for beste fremmedspråklige film (1959) |
||
| IMDb | IMDb | ||
_-_53Fi2337.jpg)
Bakgrunn og karriereRediger
Jacques Tatis far var russisk, hans mor nederlandsk, men Jacques vokste opp i Frankrike. Som liten var han interessert i sport, spesielt rugby, senere ble det sykling. Tati ble imidlertid pantomime-kunstner, og begynte å lage komiske kortfilmer med seg selv i hovedrollen i 1930-årene. I 1947 kom kortfilmen L'École des facteurs som regnes som en forstudie til spillefilmen Jour de Fête (Fest i byen) året etter. I denne filmen spiller Tati en landsbypostmann. Figuren ble meget populær, men Tati brukte ham ikke igjen i flere filmer.
Tati ble mest kjent for den lett åndsfraværende Monsieur Hulot, karakteristisk fremstilt med hatten på skrå, pipe, paraply og et merkelig ganglag. Denne figuren opptrådte første gang i Feriesabotøren fra 1953. I 1958 kom Min forunderlige onkel som ble belønt med en Oscar-pris i Hollywood som årets beste utenlandske film.
Tati skrev manus, regisserte og spilte hovedrollen i de fleste av filmene sine. Dessuten klipte og produserte han flere av filmene selv. Tati var perfeksjonist og arbeidet grundig med alle detaljer, med lyder, bevegelser og bildekomposisjoner. Det gikk derfor lang tid mellom hver film, og produksjonene ble dyre. Særlig kostbar ble Playtime fra 1967, der Tati fikk bygd opp deler av en liten by. Tati forsvarte seg med at filmsettet ikke var dyrere enn det ville ha vært å leie inn en berømt filmstjerne. En stjerne ville imidlertid sikret amerikansk distribusjon av filmen. Uten slik spredning hjalp det ikke at filmen hadde en viss suksess i Europa, og Tati måtte gå til skifteretten, der han mistet rettighetene til alle sine filmer.
Hans siste to filmer, Trafic fra 1971 og Parade fra 1974 var lavbudsjettsproduksjoner. Trafic var den fjerde og siste Hulot-filmen og fremstiller campingbildesigner Hulots forsøk på å ta seg frem gjennom kaotisk trafikk.
FilmstilRediger
Til tross for sin beskjedne produksjon på seks spillefilmer er Tati en av filmhistoriens mest særpregede komikere. Filmene hans har lite dialog og fremstår som lett surrealistiske. Humoren er ikke verbal og handlingsorientert som i tradisjonelle filmer, men baserer seg ofte på detaljer i bilder og lyd. Komikken veksler mellom det underfundige, barnslige og lett satiriske. Filmene viser ofte konflikten mellom det moderne, konformistiske forbrukersamfunnet og det idylliske småbylivet, en motsetning Herr Hulot betrakter med undring og forvirring.
FilmerRediger
Kortfilmer m.m.Rediger
- 1932 – Oscar, champion de tennis- regi og rolle
- 1935 – Gai Dimanche – medregissør til Jacques Berr og rolle
- 1936 – Soigne ton gauche – manus og rolle
- 1938 – Retour à la terre – manus og rolle
- 1947 – L'École des facteurs («Postmannskolen») – manus, regi og rolle
- 1967 – Cours du soir («Kveldskurset») – manus, rolle, ikke regi
- 1974 – Parade (Parade i sirkus, fransk/svensk TV-film) – manus, regi og rolle
- 1978 – Forza Bastia 78 ou l'île en fête («Forza Bastia 78 eller Fest på øya») (dokumentarfilm) – manus, medregi
Spillefilmer (manus, regi og roller)Rediger
- 1934 – On demande une brute – ikke regi, men medforfatter og rolle,
- 1948 – Jour de Fête (Det glade postbud eller Fest i byen')
- 1953 – Les vacances de Monsieur Hulot (Mr. halloi på ferie eller Feriesabotøren)
- 1958 – Mon Oncle (Min forunderlige onkel eller Min onkel)
- 1967 – Playtime
- 1971 – Trafic
- 1974 – Parade (Parade i sirkus, fransk/svensk TV-film) – manus, regi og rolle
Kun rollerRediger
- 1945 – Sylvie et le fantôme («Sylvia og spøkelset»)
- 1946 – Le Diable au corps («Djevelen i kroppen»)
- 1968 – Baisers volés («Stjålne kyss»)
- 1972 – Obraz uz obraz (TV-serie)
SidefaktaRediger
Den britiske komikeren Rowan Atkinson brukte Monsieur Hulot som en av forbildene for sin TV-figur Mr. Bean.[trenger referanse]
ReferanserRediger
- ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 9. april 2014[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
- ^ Archive of Fine Arts, cs.isabart.org, abART person-ID 37026, besøkt 1. april 2021[Hentet fra Wikidata]
- ^ Genealogics, genealogics.org person ID I00718251, oppført som Jacques Tati (Tatischeff)[Hentet fra Wikidata]
- ^ Last.fm, Last.fm-ID Jacques Tati[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b c fichier des personnes décédées, deces.matchid.io, besøkt 8. april 2021[Hentet fra Wikidata]
- ^ www.theyshootpictures.com[Hentet fra Wikidata]
- ^ www.biography.com[Hentet fra Wikidata]
- ^ www.tandfonline.com[Hentet fra Wikidata]
- ^ www.reelz.com[Hentet fra Wikidata]
- ^ Genealogics[Hentet fra Wikidata]
- ^ Jean-Loup Passek,Dictionnaire du cinéma,Larousse,1995,ISBN: 2037500025
- ^ «Offisiell nettside». Arkivert fra originalen 11. juni 2007. Besøkt 19. juli 2008.
Eksterne lenkerRediger
- (en) Jacques Tati – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
- (en) Jacques Tati på Internet Movie Database
- (no) Jacques Tati hos Filmfront
- (sv) Jacques Tati i Svensk Filmdatabas
- (da) Jacques Tati på Filmdatabasen
- (da) Jacques Tati på Scope
- (fr) Jacques Tati på Allociné
- (en) Jacques Tati på AllMovie
- (en) Jacques Tati hos Turner Classic Movies
- (en) Jacques Tati hos The Movie Database
- Norsk filminstitutt om Min onkel
- Norsk filminstitutt om Playtime
- Bergen filmklubb om Playtime
- Norsk anmeldelse av Min onkel Arkivert 8. desember 2005 hos Wayback Machine.
- Biografi på fransk