Jødefeiden 1813

For antisemittiske opptøyer i København i 1819–1820 se Jødefeiden 1819–1820.

Jødefeiden 1813 eller den litterære jødefeiden er betegnelsen for den striden som førtes i Danmark i 18131814 mellom antisemitter og deres motstandere. I motsetning til Jødefeiden 1819–1820 ble denne striden først og fremst en skriftlig og litterær feide.

OpptaktenRediger

De danske jødene hadde i løpet av 1790-og 1810-årene fått bedre muligheter med hensyn til deltakelse i det danske samfunn. Spesielt ved en stor forbedring av deres utdannelsesmuligheter og dessuten muligheten for å livnære seg som håndverkere i tillegg til det tradisjonelle handelsfaget. Kombinert med den danske statsbankerotten i 1813 og den generelle nederlagsfølelsen som følge av Danmarks feilslåtte politikk i Napoleonskrigene, vokste det frem en betydelig bølge av antisemittisme i bestemte samfunnslag av befolkningen.

Dette manifesterte seg i antisemittiske pamfletter og særlig var oversatte pamfletter fra Tyskland populære. Tyskland opplevde en liknende bølge av antisemittisme i samme perioden. Den danske dikteren Thomas Thaarup oversatte et av de mest populære tyske skriftene, prøysseren Friedrich Buchholzs Moses og Jesus (1803).

Under dekke av å ville omvende jødene til kristendommen kom dette skriftet med en mengde falske beskyldninger mot dem, ofte med sitater fra jødiske religiøse verker som var uredelig tatt ut av enhver sammenheng. Til tross for at skriftet i seg selv var ille nok, skrev Thaarup et forord på 62 sider, som inneholdt enda verre fornærmelser og løgner mot jødene. Han hevdet at jødene, på grunn av deres ikke-kristne religion, var fritatt fra å oppfyllelse moralske og borgerlige plikter overfor sine danske landsmenn.

MotskrifteneRediger

Grosserer Gottleb Euchel skrev et motskrift Til evig Fred (1813) som påviste at Thaarup bare hadde benyttet argumenter fra gamle antisemittiske skrifter som allerede var blitt motbevist. Han oppfordret videre Thaarup til å anvise bare et enkelt sted i jødenes lovbok som tillater dem å utøve vold mot kristne eller å begå mened mot dem.

Dessuten opptrådte juristen og etatsråden Johan Hendrich Bærens mot Thaarup med en artikkel i Nyeste Skilderie af Kjøbenhavn og med et selvstendig skrift Tillæg til Moses og Jesus (1813), hvor han påviste at jødene i København hadde oppfylt sine moralske og borgerlige plikter like godt som enhver kristen, og at de til og med, sammenlignet med de dårlige forholdene de hadde levd under, hadde faktisk vist en imponerende forbedring av generell utdannelse i løpet av de foregående tiår. I tillegg ramset han opp en lang rekke av personer av jødisk herkomst som var fremtredende skikkelser i det danske samfunn.

Thaarup svarte igjen i skriftet Aftvunget Svar hvor han startet med å fremheve at det absolutt ikke var hans mening å ville legge jødene for hat, for deretter å fortsette med å gjenta de samme beskyldningene fra sitt tidligere skrift.

Flere andre utga skrifter til forsvar for jødene, blant annet Jens Baggesen med skriftet Om Jøderne og Johan Werfel som opprettet uketidsskriftet Nordlyset utelukkende skrevet med det formål å gjendrive Thaarup. Også Jens Kragh Høst sto opp mot Thaarups beskyldninger. Han utga en dansk oversettelse av det opprinnelige tyske motskriftet mot Buchholz skrevet av August Ferdinand Lueder kalt Om Jødernes Forædling ved Regeringen (1813). Jens Kragh Høst tilføyde dessuten et tillegg til boken som gjennomgikk de tidligere 25 års økonomiske forhold i Danmark og effektivt gjendrev den ofte fremførte påstanden om at det var jødene som var skyld i Danmarks dårlige økonomi. Det fremkom anonymt i boken, men var skrevet av etatsråd Mendel Levin Nathanson.

I tillegg skrev dikteren Steen Steensen Blicher skriftet Bør Jøderne taales i Staten? (1813) som var et ubetinget ja til tittelens spørsmål.

Den økende antisemittismenRediger

Til tross for denne massive motstanden mot Thaarup var feiden langtfra over. En bølge av pamfletter, artikler og skrifter mot jødene ble følgen av hans opptreden. Blant disse var de eneste forholdsvis fremtredende personer visedekan Otto Horrebow som i 1813 startet tidsskriftet Jødernes Krønike, som gjennom 13 utgivelser talte for at jødene burde tvangskristnes da de ellers ville «desorganisere» staten, og Thomas Christopher Bruun som ga ut en pamflett kalt Ikke om Jøderne, men deres Gienlöser, Justitsraaden som var rettet mot Jens Baggesens innlegg i saken og var fylt med personlige æreskrenkelser. Videre fulgte Bruun opp på denne med en rekke pamfletter de følgende årene, blant annet End videre om bemeldte Justitsraad (1814), Beretning om Justitsraadens Tilfælde, Sygdom og Hedenfart (1814) og Gjenganger-Justitsraadens sidste Besked (1814). Resten av de talløse antisemittiske skriftene viser ved sitt språk og sine argumenter at de først og fremst ble skrevet av en lavere utdannet samfunnsklasse og de var da også fortrinnsvis blant fattigere arbeidere at antisemittismen viste seg.

Den litterære feiden fortsatte enda noen år fremover og ble enda forsterket da Thaarup i 1816 sendte ut en oversettelse av det tyske antisemittiske teaterstykket Unser Verkehr (Vor Haandtering). Stykket ble oppført på et privat teater i København under stormende jubel.

Den alminnelige stemningen som denne antisemittiske bølgen fremkalte fikk tidvis voldelig utfall. Mange jøder turde knapt å vise seg offentlig på gatene i denne perioden av frykt for å bli forhånet eller skjelt ut av tilfeldig forbipasserende. Det finnes eksempler på at noen jøder faktisk ble overfalt og prylt opp. En slik episode foregikk i Frederiksberg Have, hvor en gammel mann ble så forslått av et par «trøjeklædte personer» (det vil si folk av arbeiderklassen), at han i en kritisk tilstand ble brakt på sykehuset.

Jødenes posisjon i statenRediger

Som følge av denne feiden ble det fra regjeringens side nødvendig å fastsette jødenes stilling i staten. Den eneveldige Frederik VI kunne på ingen måte slutte seg til de antisemittiske angrepene og den 29. mars 1814 utkom en forordning som inneholdt nærmere bestemmelser om jødenes medborgerlige stilling i staten og dessuten ordnede deres kommunale forhold og bestyrelse.

Mye av innholdet var imidlertid allerede tidligere blitt utarbeidet av de københavnske jøders representantskap, men det kan ikke utelukkes at feiden har vært medvirkende årsak til at det meste av dette ble lagt inn i forordningen. På denne måten fikk jødene tillatelse til å livnære seg i de fleste yrker, i tillegg til at den mosaiske trosretningsstyrelse ble autorisert og bestemt ved kongelig bud.

Fra offisielt hold var det dermed tatt et stort skritt i retning av at jødenes var fullstendig tatt opp i det danske samfunn. Men de antisemittiske strømningene var stadig utbredt spesielt i underklassen i København. Dette kulminerte i opptøyene som kalles for Jødefeiden 1819-1820.

LitteraturRediger

  • Davidsen, J.: Fra det gamle Kongens Kjøbenhavn, 2. del, Gyldendal, 1881, s. 238-255.
  • Christensen, Chr. Villas: Den literære Jødefejde 1813 i: Museum – Tidsskrift for Historie og Geografi 1890, s. 129-185.

Eksterne lenkerRediger

  • Et eksempel på et antisemittisk skrift fra den litterære jødefeiden er Otto Horrebows tidsskrift Jødernes Krønike som finnes på Google Books.