Åpne hovedmenyen
Ivan Durnovo
DurnovoIN.jpg
Født1. mars 1834 (juliansk)
Guvernementet Kaluga
Død29. mai 1903 (juliansk) (69 år)
Berlin
Gravlagt Tikhvin gravlund
Utdannet ved Mikhailovsky Artillery School (–1852)
Beskjeftigelse Politiker
Nasjonalitet Det russiske keiserdømmet
Utmerkelse Andreasordenen, 4. klasse av Sankt Vladimirs orden, 3. klasse av Sankt Vladimirs orden, 2. klasse av Sankt Vladimirs orden

Ivan Nikolajevitsj Durnovo (ukrainsk: Дурново Іван Миколайович; russisk: Иван Николаевич Дурново, født 1. marsjul./ 13. mars 1834greg.i guvernementet Tsjernogov i Tsar-Russland, død 29. maijul./ 11. juni 1903greg. nær Berlin under en jernbanereise) var en ukrainsk-russisk embetsmann og politiker.

Liv og virkeRediger

Ivan Durnovo tjenstegjorde en tid som artillerioffiser, ble senere adelsmarskalk i sine hjemtrakter og i 1871 guvernør i Jekaterinoslav. I 1882 ble han viseinnenriksminister under innenriksminister Dmitrij Tolstoj, og da Tolstoj døde i 1889 ble han selv utnevnt til innenriksminister. Han satt i dette embetet til 1895. Hans embetstid som innenriksminister ble en videreføring av forgjengerens politikk snarere enn et uttrykk for Durnovos eventuelle egne vyer og ambisjoner. Ettertidens historikere bebreidet ham blant annet for unnfallenhet under hungersnøden i årene 1891-1892.[1]

I april 1891 utferdiget Durnovo etter ordre fra tsar Aleksander III et memorandum som sammen med et nytt memorandum året etter, ga tsarens bror storfyrst Sergej rettslig grunnlag for å utvise alle jøder fra Moskva. Tsaren skal ha sagt til Durnovo at jødene måtte fordrives fordi «min bror vil ikke besøke Moskva med mindre byen er fri for jøder». Myndighetene startet håndhevelsen av de nye bestemmelsene som en ren maktdemonstrasjon, rettet mot jøder som befant seg i Moskva uten oppholdstillatelse. Avisen The Times of London rapporterte om massive, voldelige og systematiske husransakelser, og at jødiske kvinner ble utsatt for fornedrende behandling av en art som ikke lot seg beskrive. Med hjemmel i Durnovos to memorandi ble to tredjedeler av Moskvas 30 000 jøder tvunget til å forlate byen i årene som fulgte.[2]

Ved sin avgang fra innenriksministerposten i 1895 fikk Durnovo den da betydningsløse honnørposten som ministerkomitéens president.

ReferanserRediger

  1. ^ Lindenmeyr, Adele (1996). Poverty is Not a Vice: Charity, Society, and the State in Imperial Russia (engelsk). Princeton University Press. s. 81–82. ISBN 0691044899. Besøkt 12. april 2017. 
  2. ^ Wortman, Richard (2000). Scenarios of Power: From Alexander II to the abdication of Nicholas II (engelsk). Princeton University Press. s. 294. ISBN 0691029474. Besøkt 12. april 2017.