iSimangaliso våtmarksområde

iSimangaliso våtmarksområde ligger på Sør-Afrikas østkyst, ved Indiahavet i KwaZulu-Natalprovinsen. Det er landets tredje største verneområde, og omfatter 280 km kystlinje, fra Mosambiks grense til Mapelane sør for Tugelaelvens munning. Området utgjør ca. 3,280 km² og var inntil november 2007 kjent som Greater St. Lucia våtmarksområde. Det nye navnet isimangaliso betyr «vidunderlig» på zulu.

iSimangaliso våtmarksområde
   UNESCOs verdensarv   
iSimangaliso ligger ved Indiahavet
LandSør-Afrikas flagg Sør-Afrika
StedKwaZulu-Natalprovinsen
Innskrevet1999
Kriterium VII, IX, X
Se ogsåVerdensarvsteder i Afrika
ReferanseUNESCO nr. 914
ISimangaliso våtmarksområde ligger i Sør-Afrika
ISimangaliso våtmarksområde
ISimangaliso våtmarksområde (Sør-Afrika)

Et viltreservat ble etablert i området allerede i 1895. I 1971 ble St. Luciasjøen, skilpaddestrendene og korallrevene i Maputaland innlemmet på Ramsar-konvensjonens liste over våtmarksområder av internasjonal betydning. I 1999 ble området erklært som verdensarvområde.

iSimangaliso

Biotoper rediger

Verneområdet omfatter de mindre områdene St Lucia Game Reserve, False Bay Park, St Lucia Marine Reserve, Sodwana Bay National Park, Maputaland Marine Reserve, Cape Vidal, Ozabeni, Mfabeni, Tewate Wilderness Area og Mkuze Game Reserve.

På samme måte som mange andre tidevannsbaserte estuarer (delvis lukkede brakkvanns-deltaområder) har området et variert dyreliv. Dette gjenspeiler årstidsvariasjonen i saltholdighet, og bred variasjon av biotoper innenfor parken.

Elvedeltaet er det største i Afrika, og blant dets attraksjoner finnes verdens største skogvokste sanddyner – opptil 180 m. Sumpene langs sjøen fungerer som et ferskvannsreservoar i perioder da saltinnholdet i sjøen er høyt.

Verneområdet omfatter fem separate økosystemer eller biotoper. Disse er biologisk sett både uavhengige av hverandre, og integrert.

  1. Det marine systemet består av det varme Indiahavet, Afrikas sydligste korallrev, lange sandstrender og undersjøiske landskap.
  2. Strendene utgjøre et økosystem bestående av sanddyner, subtropiske skoger, gressletter og myrer.
  3. Sjøene. Området omfatter de to brakkvannsjøene St Lucia og Kosi Bay, som er bundet sammen i et felles estuar, og de fire ferskvannssjøene Lake Sibhayi, Ngobezeleni, Sør-Bhangazi og Nord-Bhangazi.
  4. Mkhuze- og Umfolozi-sumpene med sump-skoger og omfattende myrer med takrør (Phragmites australis) og papyrus.
  5. Vestlige strender med gamle strandlinjeterrasser og tørre savanner.

Dyreliv rediger

For flere fuglearter er verneområdet av kritisk betydning. Arter som har sitt viktigste tilhold her omfatter blant annet rosenpelikan, hvitpelikan, flamingo (Phoenicopterus roseus), dvergflamingo, Madagaskar-fiskeørn (Haliaeetus vociferoides) og inntil 530 andre fuglearter.

Området er hjemsted for Afrikas største flodhestbestand, ca. 800 individer. Elefanter ble gjeninnført i området i 2001. To arter havskilpadde legger sine egg på strendene her, og knølhvaler vandrer langs kysten her. Dette er det eneste verneområdet i Afrika hvor flodhester, krokodiller og haier finnes i det samme området. Det finnes ca. 1200 nilkrokodiller i parken.

Verneområdet er også kjent som hjemstedet til kvastfinnefisken, en forhistorisk fisk som var ansett som utdødd inntil et eksemplar ble funnet utenfor kysten her i 1938. Man har siden funnet flere individer av fisken i dype klippefylte havområder, men fisken er fremdeles sjelden og fredet. I november 2000 ble tre individer funnet og fotografert i en undersjøisk kløft nær Sodwana bay innenfor verneområdet.

Eksterne lenker rediger