Hieronymus Emser

Hieronymus Emser (født 26. mars 1478 i Weidenstetten nær Ulm i Tyskland, død 8. november 1527 i Dresden), humanist, katolsk kontroversteolog.

Hieronymus Emser
Født		20. mars 1477 Weidenstetten
Død		8. nov. 1527 (50 år) Dresden
Beskjeftigelse		Oversetter, universitetslærer
Utdannet ved		Eberhard-Karls-Universität Tübingen Universitetet i Basel
Nasjonalitet		Tyskland
Hieronymus Emser på Commons

Markusevangeliet, første side

Liv og virke

Studier og tidlig karriere

Hieronymus Emser studerte i Tübingen fra 1493 (gresk og latin) og i Basel fra 1497 (jus og teologi), og tok i 1499 graden magister artium.

Takket være inngripen fra Christopher, senere biskop av Utenheim, lykkedes det ham så vidt å unngå fengselsstraff i Basel for å ha skrevet inn noen satiriske verk av sin landsmann Bebel i en bokhåndskrift som sirkulerte blant studentene. Legaten kardinal Raimund Peraudi av Gurk, som synes å ha vært dommer i rettssaken, engasjerte ham kort tid etter som sin sekretær.

I 1500 offentliggjorde han et verk om noen undergjørende kors som man mente hadde falt ned fra himmelen.

Emser ble presteviet en gang før 1502, og ledsaget kardinal Peraudi som personlig kapellan da kardinalen reiste som pavelig legat rundt i Tyskland og forkynte jubelavlaten og oppfordret til kamp mot tyrkerne. I 1504 holdt Emser humanistiske forelesninger ved universitetet i Erfurt over Reuchlins «Sergius vel Caput Capitis», og hadde også Luther blant sine studenter. Han ble ansett som en glitrende foreleser i Erfurt og blir betraktet som en av den klassiske humanismes pionerer i Tyskland. Men senere i Leipzig ble hans klassiske forelesninger møtt med mer likegyldighet. Emser slo dermed inn på en nytt spor. Tidlig i 1505 promoverte han i Leipzig til bakkalaureus i teologi, senere tok han også lisensiat i jus.

I hertug Georg av Sachsens tjeneste

I 1509 ble Emser sekretær og kapellan for hertug Georg av Sachsen i Dresden, og engasjerte seg iherdig i helligkåringsprosessen for biskop Benno av Meissen; i den anledning reiste han til Roma i 1512 og offentliggjorde der sin legendariske Vita Bennonis.

Kontakt med Martin Luther

Mens han preket på oppdrag av hertugen, ble han bedre kjent med Luther. Emser beundret den ildfulle augustinermunken, og Luther gjengjeldte beundringen. Men i 1519 ble det slutt. Sammen med hertug Georg var han tilstede under disputasen i Leipzig der Johannes Eck disputerte mot Luther i juli. Til hertugens og Emsers uttrykte mishag fremla Luther der radikale hussittiske oppfatninger om pavedømmet.

Litterær kamp mot lutherdommen

Emser ble snart den mest utrettelige skribenten blant de tidligere motstandere av reformasjonen. Da han hørte at det var folk i Böhmen som hyllet Luther som en "annen Hus", skrev han til Johannes Zack ved erkebispedømmet Prag at bøhmerne burde endre sin holdning til paven og holde fast på at hans primat var nødvendig for å forhindre splittelse. Emser kom også med en forklaring av pavens primat på grunnlag av Bibelen.

I lidenskapelige og grove skrifter gikk «bukken i Leipzig» (Emser hadde en bukk i slektsvåpenet) og «tyren i Wittenberg» (Luther) løs på hverandre. Da Luther fikk høre om dette brevet, så han det som et forsøk på å undergrave hans troverdighet i Bøhmen. Han svarte med kampskriftet «Ad ægocerotem Emseranum M. Luther additio» som gikk kraftig løs på kirken. Emser svarte med et like kraftig skrift mot Luther: «A venatione lutheriana ægocerotis assertio», der han beskrev Luthers ord og fremferd som skandaløs. Da Luther brente bullen Exurge Domine og hele den kirkerettslige lovsamlingen «Corpus juris canonici» på bål i Wittenberg den 10. desember 1520, brente han også dette Emsers siste skrift.

I alt forfattet Emser åtte kampskrift mot Luther i årene 1520 og 1521. Selv om Luther fra 1522 sluttet å besvare Emsers skrifter, fortsatte Emser med nye kampskrift i takt med nye skrifter og utspill fra Wittenberg, han oversatte andres skrifter mot Luther eller fikk dem utgitt på nytt (som den talen engelskmannen John Clark holdt da han overleverte til pave Leo X den boken Henrik VIII hadde skrevet mot Luther), han polemiserte mot Andreas Bodenstein (kalt Karlstadt) og mot Huldrych Zwingli.

Emsers oversettelse av Det nye Testamente

Emsers oversettelse av Det nye testamente er også kjent. Da den forelå, inndro hertug Georg Luthers Nytestamente fra bruk i Sachsen. Emser forsvarte dette tiltaket med en skarp kritikk av Luthers oversettelse, og ikke minst Luthers forord og kommentarer til tekstene, han forsøkte å påvise 1400 «kjetterske feil og løgner» i Lutherbibelen. På oppdrag av hertugen satte så Emser i gang med å prøve å fortrenge Luthers oversettelse av nytestamentet med sin egen. Han reviderte Luthers oversettelse i lys av Vulgata (den latinske oversettelse) som han betegnet som «den kristne kirkes troverdige tekst», og benyttet også de middelalderske oversettelser til tysk i dette arbeidet. Emsers Nytestamente ble utgitt i 1527 med forord av hertug Georg, og illustrert av Lukas Cranach med motiver fra Åpenbaringsboken. Emser døde senere i 1527, og hans etterfølger som hoffkapellan og rådgiver for hertug Georg av Sachsen ble Johann Cochlaeus, en av Luthers sterkeste motstandere.

Litteratur

• Gustav Kawerau: Hieronymus Emser: Ein Lebensbild aus der Reformationsgeschichte. Verlag von Max Niemeyer, Halle (Saale), 1898
• Heribert Smolinsky: Augustin von Alveldt und Hieronymus Emser. Aschendorff, 1983
• (de) Theodor Kolde: «Emser, Hieronymus». I Allgemeine Deutsche Biographie (ADB). Bind 6, Duncker & Humblot, Leipzig 1877, s. 96–99.
• (de) Heinrich Grimm: «Emser, Hieronymus.» I Neue Deutsche Biographie (NDB). Bind 4, Duncker & Humblot, Berlin 1959, ISBN 3-428-00185-0, s. 488 f. (digitalisering).
• (de) Friedrich Wilhelm Bautz: «Emser, Hieronymus» i Biographisch-Bibliographisches Kirchenlexikon (BBKL). Bind 1, Hamm 1975, sp. 1508–1509.

Eksterne lenker

• (en) Hieronymus Emser – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• (de) Verk av og om Hieronymus Emser i katalogen til det tyske nasjonalbiblioteket
• Hieronymus Emser: Eyn deutsche Satyra vnd straffe des Eebruchs Leipzig 1505, i Wiki der Drucke des 16. Jahrhunderts