Hettittiske skrifter

Fortellingen om stormguden Tarhunds kamp med slangen Illujanga finnes i antologien. Nyhittittisk relieff fra ca 800 f.Kr. i Muséet for anatoliske sivilisasjoner, Ankara.

Hettittiske skrifter er en bok i Bokklubbens serie Verdens Hellige Skrifter, redigert av Bjarte Kaldhol og utgitt i 2009. Boken inneholder tekster fra hettittisk mytologi, basert på leirtavler med kileskrift fra hettittenes liv under det hettittiske kongedømmet med sentrum i Hattusa, nord i det sentrale Anatolia fra det 18. århundre f.Kr. til det 14. århundre f.Kr.

Hettittisk religion og mytologi beskrives som «et kaleidoskopisk virvar av det de selv kalte 'de tusen gudene', som i virkeligheten begrenser seg til rundt 600».[1] Den var sterkt påvirket av mesopotamisk mytologi, en påvirkning som økte med tiden. I de eldste tider kan indoeuropeiske elementer fortsatt bli identifisert, eksempelvis tordenguden Tarhunds kamp med slangen Illujanga. I lister over hettittenes guddommer finnes også havet, fjellene og elvene.[1] Hettittene anerkjente alle guder de traff på, og dyrket derfor også gudene til folkeslag de hadde overvunnet i krig.

InnholdRediger

Tekstene er samlet i fire hovedkapitler

  • Myter og sagn. Her blant annet fortellinger om stormguden Tarhund og kampen mot slangedemonen Illujanga, og om sønnen, fruktbarhetsguden Telibinu og hans forsvinning.
  • Ritualer. Her blant annet ritualer mot sykdom og pest, for å blidgjøre gudene, ved rensing av hus og ved kongens død
  • Hymner og bønner. Her blant annet bønner til Arinnas solgudinne, til stormguden, til Telibinu og til underverdenens gudinne Lelwani
  • Forskrifter. Her én tekst: en forskrift for tempeltjenere.

ReferanserRediger

  1. ^ a b Kilde for sitat og vurderinger er Bjarte Kaldhols innledning til Hettittiske skrifter, 2009

BibliografiRediger