Wikipedia

Hettittisk mytologi

Hettittisk mytologi er mytologiske forestillinger og trospraksis blant hettittene, er oldtidsfolk som grunnla et kongedømme med sentrum i Hattusa, nord i det sentrale Anatolia fra det 18. århundre f.Kr. til det 14. århundre f.Kr. Deres religion beskrives som «et kaleidoskopisk virvar av det de selv kalte 'de tusen gudene', som i virkeligheten begrenser seg til rundt 600».[1] Karakteristisk for gudsforståelsen i den hettittiske kulturen var at de opptok alle guder fra de sivilisasjonene som de erobret.[1] Hettittenes gudsdyrking er påvirket av mesopotamisk mytologi, men religionen til hettittene og luvianerne hadde også noen indoeuropeiske elementer, eksempelvis værguden Tarhund og dennes konflikt med dragen Illuyanka.

Sittende guddom, fra det sen-hettittiske rike, 13. århundre f.Kr.

Hettittene dyrket sine guder gjennom huwasi-steiner som representerte guddommene og ble behandlet som hellige gjenstander,[2] liksom stalloer i samisk religion. I lister over hettittenes guddommer finnes også havet, fjellene og elvene.[1] Elven Tigris tok skikkelse av en gud som het Aranzakh.[3]

Teshub/Tarhund er gud for vær og naturkrefter, og for fruktbarhet og grøde. Her er det herskeren Warpalawas som ofrer til Tarhund. Relieff fra Muséet for anatoliske sivilisasjoner, Ankara.

Gudene rediger

Tarhund/Teshub var stormguden, himmelguden og den høyeste gud. Som vær- og fruktbarhetsgud hadde han en okse som symbol. Han hadde en sønn, Telibinu, og en datter, Inara, som forbindes med den hettittiske feiringen av våren, purulli.[4] Høydepunktet i den hettittiske kalenderen var feiringen av purulliyas (trolig av purulli = «av jorden») som dreide seg om kampen med dragen Illuyanka.[5] Navnet Bellerofon har vært oversatt «slangedreper». Ellero- være beslektet med hettittisk ellu-essar- (= slangegrav, slangegrop). I navnet Illuyanka kan illu- knyttes til ellu, som på latin ble til anguilla (= ål), og -anka minner om angu (= slange).[6]

Inara var en beskyttende guddom. Etter å ha rådført seg med Hannahanna (hanna = bestemor), også kalt Nintu, Mah og «alle guders mor», ble Inara tildelt en ektemann og land som erstatning for Hupasiayas. Men snart etter forsvant hun, og da Hannahanna fikk høre om dette fra Teshubs honningbie, dro hun ut for å finne Inara, liksom i myten om Demeter som leter etter Persefone. Stort mer vet vi ikke, mye av teksten mangler.[7] Ishara var gudinne for eder og bindende avtaler.

Telibinu var en fruktbarhetsgud, Tarhunds førstefødte og yndlingssønn. Telibinu harvet og pløyet, han vannet markene og fikk avlingen til å gro. På samme måte som med Inara finnes det en fortelling om Telibinu som «den forsvunne guden»; i raseri fór han ut på steppen og ble borte. Tørke og hungersnød rammet da landet. Hannahannas bie fant ham omsider, stakk hans hender og føtter, og tørket hans øyne og føtter med bivoks som en renselse. Dette gjorde ham bare enda sintere, og nå rev han ned hus, tordnet og lynte, slik at Kamrusepa måtte tilkalles, gudinnen for magi og helbredelse.[8] Hun var vitne til og bekjentgjorde måneguden Kasjkus fall fra himmelen, da Kasjku (= skinnende stjerne) landet på killamar (= port-komplekset) og flyktet skremt. Solgudens gjeter, Hapantali, innhentet ham og la en forbannelse på ham. Kamrusepa er avbildet mens hun fremfører ild-ritualet som fjernet ulike sykdommer ved å forvandle dem til tåke som stiger til himmels, løftet av den mørke jord. Nå ble hun satt til å fjerne Telibinus vrede. Hun organiserte et omfattende magisk ritual, der hun fjernet hans vrede. Telibinu vendte tilbake til kongefamilien og sørget for at landet ble fruktbart igjen, symbolisert ved en påle der det henger et saueskinn. I andre versjoner av myten er det Teshub eller solguden og andre forsvundne guder. Telepinu får da i oppdrag av sin far å hente tilbake solguden fra fangenskap hos havguden, og skremmer denne så grundig at han får havgudens datter til kone.[9]

Teshub/Tarhunts far var Kumarbi, og hans rolle i myten Kumarbis sang minner om Kronos' rolle i den greske skapelsesberetningen, gjengitt i diktet Theogonien av Hesiod. Ullikummi var et steinmonster som Kumarbi var far til, og minner om Hesiods mytologiske vesen Tyfon. Kumarbi var «alle guders far», og byen Urkiš var viet til ham. Han vartet opp guden Anu i ni år før han gjorde opprør og jaget Anu som svingte seg opp i himmelen. Kumarbi bet av ham penis og ble til gjengjeld gravid med tre guder: Med værguden Teshub, med Tasmisus og med Aranzahus (= elven Tigris). Han spyttet ut trillinger på Kanzuras-fjellet.

Den luvianske lyn- og værguden Pihassassa kan være opprinnelsen til den greske Pegasus. Beskrivelser av hybride dyr (som hippogriff, kimære og lignende) er typiske for avbildninger i Anatolias hettittiske kunst på denne tiden.

Arinna var Tarhunds ektemake, og solgudinne.

Hahhimas var gud for frost. Da havguden tok solguden til fange, lammet Hahhimas de andre gudene, jordens planter og dyr med frost.[10]

Templer rediger

Vår kjennskap til hettittiske templer skriver seg fra utgravninger i Boghazköy, der templene er svært like i design. Som i Babylonia og på Kreta er mange små rom gruppert rundt en fliselagt gårdsplass. Men en babylonsk menighet hadde direkte innsyn fra gårdsplassen inn på gudestatuen når tempeldørene ble åpnet. I hettittiske templer stod gudestatuen til siden, selv om de øverste templene tyder på at det var vindusåpninger i veggen som gjorde innsyn mulig for menigheten utenfor.[11] Gudestatuene stod på en pidestall. Værguden Teshub var en gullstatue som holdt en klubbe i høyre hånd, og et symbol for det gode (trolig en trekant) i sin venstre, og stod oppå to hannløver. Noen steder ble han representert av en okse. Zababa var en sølvstatue av en oppreist mann med en klubbe i høyre hånd, et skjold i sin venstre, under ham en løve på en pidestall. Ishtar var en sittende skikkelse med vinger fra skulderbladene og en gullbeger i høyre hånd, igjen symbolet for det gode i sin venstre, med en oppvartende gudinne på hver side.[12]

Tempelet var gudens bolig, og prestene var hans tjenere. Det var tempelstabens daglige plikt å vaske og kle på gudestatuen, sette frem mat og drikke, og sørge for musikk og dans. Dette var så selvfølgelig at det sjelden omtales. En tavle om tempeltjenernes plikter pålegger dem å møte renvasket og rituelt rene. Hadde de ligget med en kvinne, fikk de ikke nærme seg guden før de hadde utført renselsesritualet. Mat og drikke viet til guden måtte ikke havne hos lekfolk. Alle tempeltjenere måtte tilbringe natten i tempelet, selv om de kunne gå ut om kvelden. Det var dødsstraff for å tilbringe hele natten hos sin kone. Det var regler for nattlig patruljering, også med tanke på brann. Offerdyr måtte være lytefri og helst ikke ha parret seg. Disse reglene gjaldt også for «urene» dyr som hunder og griser, selv om kveg, sauer og geiter var mer vanlige offerdyr. Menneskeofring forekom også, og et tapt slag ble fulgt av en rituell renselse der en mann, en geit, en valp og en grisunge ble skåret i to, og delene lagt hver for seg. Så ble det konstruert en slags port mellom delene som troppene passerte, og når de nådde til elven, sprutet de vann over seg. En krigsfange står også på en liste over ofringer, i lag med en grisunge og en hund. Slike ofringer var del av folketro og inngikk ikke i statens kult. Dyrene ble ofret ved å få halsen skåret over, og blodet herfra kan forklare ordet for dyreofring var det samme som for drikkoffer. Brød og ost ble «brutt», men det er ikke kjent hva som lå i dette.[13]

Tekstene rediger

Kunnskapen om hittittenes mytologi er basert på arkeologiske funn av leirtavler med kileskrift. I alt er det kjent rundt 800 slike tekster, de fleste av dem i flere fragmenter og versjoner. Det finnes ingen komplette utgivelser av hettittiske tekster, men Emmanuel Laroches (1914–91) bibliografi Catalogue des textes hittites (1971) inneholder en oversikt og en typologi.

Et utvalg av tekster er utgitt på norsk i antologien Hettittiske skrifter, 2009.

De kjente kildene representerer ikke den fulle bredden av trospraksis som man kunne forvente; forskeren Gary Beckman har påpekt at «det finnes ingen kanoniske skrifter, ingen teologiske diskurser, ingen hjelp til privat dyrkelse».[14]

Det kultiske liv rediger

Ut fra de kjente tekstene er det tydelig at de hettittiske kongene tjente som prester, og at de måtte delta i omfattende og detaljert beskrevne ritualer og seremonier.

Hettittenes religiøse praksis var basert på flere fester gjennom året, og deres gudsrelasjoner var både preget av at de mente at de holdt liv i gudene, eller opprettholdt gudenes velvære, ved sine ofringer, av at man tilsynelatende kunne kjøpslå og forhandle med gudene, og av at forsømmelser i gudsdyrkelsen kunne føre til sykdom og uår.[1]

Referanser rediger

  1. ^ a b c d Kilde for sitat og vurderinger er Bjarte Kaldhols innledning til Hettittiske skrifter, 2009
  2. ^ Charles Burney: Historical Dictionary of the Hittites
  3. ^ O.R. Gurney: The Hittites (s. 192), Penguin Books, revidert utgave 1961
  4. ^ Purulli
  5. ^ O.R. Gurney: The Hittites (s. 152)
  6. ^ «Illuyanka» og «ål»; ord reiser langt
  7. ^ All about Turkey: The Hittites (s. 5)
  8. ^ A-Muse-ing Grace Gallery: Kamrusepas
  9. ^ All about Turkey: The Hittites (s. 8)
  10. ^ All about Turkey: The Hittites (s. 11)
  11. ^ O.R. Gurney: The Hittites (s. 147)
  12. ^ O.R. Gurney: The Hittites (s. 148)
  13. ^ O.R. Gurney: The Hittites (s. 150-51)
  14. ^ Beckman, 1989

Litteratur rediger

  • Emmanuel Laroche. Catalogue des textes hittites. Paris, 1971
  • Gary Beckman. «The Religion of the Hittites». I: The Biblical Archaeologist, Vol 52, No 2/3, (June – September 1989:98-108)
  • J. G. Macqueen. «Hattian Mythology and Hittite Monarchy». I: Anatolian Studies, 1959
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Hettittisk_mytologi&oldid=22574899»