Hestelort

Hestelort eller hestepærer er folkelige navn på hestens avføring.

Gjødselsamlerne, av den danske maleren Peter Hansen (1904)

I likhet med andre planteetere, spiser hesten store mengder med celluloseholdige fibre sammen med de stoffer den nyttiggjør seg ved å fordøye dem. Restproduktene kommer ut av endetarmen som gass (hovedsakelig metan) og hestepærer.

I og med at hesten støter slike ting ut mens den er i bevegelse, blir det ofte liggende igjen. Dette var et kjent problem før bilens tidsalder. En kjent statistisk beregning fra 1880-årene viste at der var et økende transportbehov i London. Dette førte allerede til at hestebestanden økte fortere enn befolkningen. Siden hver hest produserte samme mengde lort, var det lett å vise at Londons gatenett i 1920 ville være begravd under metervis av stoffet.

Hestelort kan inneholde bakterier som er skadelige for mennesker, (for eksempel tetanus) og bør omgås med forsiktighet. Den ble ellers regnet som særlig god som rosegjødsel, og ble derfor tatt vare på også i byene.

Hestemøkk har vært mye brukt som gjødsel. Til Røros var det stor ferdsel med hest, særlig med slede i vinterhalvåret. Inntektene fra ferdafolket var gjerne den møkka som lå igjen etter hestene og noen øre for salg av melk og kaffe. Slik beskriver Eilert Sundt det i 1858, men senere på 1800-tallet ble det vanlig også å forlange 10 øre for seng og stallplass. Men hestemøkka var et viktig og verdifullt betalingsmiddel. Mye av jorda rundt Bergstaden var sur av svovelrøyken fra smeltehytta. Her var det behov for mye gjødsel. Gjødsel var mangelvare, og slik var hestemøkka fra ferdahesten et viktig tilskudd.

Hestelort i litteraturen

• Alf Prøysens folkevise om Tordivelen og flua forteller at bryllupet stod på en hestelort.
• Einar Skjæråsens dikt Spurven refererer også til hestelorten.
• Presten som laut ete hestelort er et skjemteeventyr.

Litteratur

• Borgos, Randi og Spangen, Amund (2001): På Sta'a og uti markom. Ei rundreise i Røros-bygdenes kulturhistorie. Røros. ISBN 82-994091-2-8