Åpne hovedmenyen
Hermann Ruge
Født14. desember 1706
Død9. september 1764 (57 år)
Far Christian Hartvigsen Ruge
Beskjeftigelse Prest
Nasjonalitet Norge

Hermann Christiansen Ruge (født 14. desember 1706Nesodden, død 9. september 1764 i Eidanger) var en norsk prest og forfatter. Han ble omtalt som så lærd at det ikke fantes den materie han ikke kunne utledede fornuftige tanker av, men samtidig ble han for sine store kunnskaper beskyldt for å være svarteboksprest.

Hermann Ruge var gift to ganger, først 2. september 1729 med Emerentze Kaaes (1708–1745), og andre gang 30. januar 1748 med Catharina Aleth Castberg (1721-1778), som var datter av handelsmann Tyge Castberg (ca. 1685–1732) og hustru Elisabeth Sophie Wessel (1686–1756). Med Emerentze hadde han seks barn, og med Catharina fikk han to barn til.

Innhold

OppvekstRediger

Hermann Ruge ble født og vokste opp på Nesodden i Akershus. Foreldrene var sogneprest Christian Hartvigsen Ruge (1676–1751) og hustru Wilmiche Krefting (1684–1729).

UtdannelseRediger

Ruge ble privat dimittert fra Christiania til studier ved Københavns Universitet i 1724. Mange av prestene brukte studietida si flittig og skaffet seg kunnskaper om jordforbedring og legevitenskap. En viss grad av slik lærdom var også lagt inn i teologistudiene.

Hermann Ruges livsgjerninger knytter seg i hovedsak til tiden som sokneprest til Slidre i Valdres fra 1737 til han i 1763 ble kalt til sokneprest i Eidanger. Han døde allerede året etter forflytningen.

Jordbrukslærer, lege og foregangsmannRediger

Presten var et ekte barn av opplysningstiden og ivret etter å kunne lære bort og veilede folk. Han talte sterkt for å få bøndene til å dyrke poteter og hjalp de syke i bygda som lot seg pleie. Dermed kunne prestegården til tider kanskje minne mer om en landsens planteskole og sykehus enn en vanlig embetsbolig.

SvarteboksprestRediger

Det er vel heller tvilsomt om noen av de sagnomsuste svarteboksprestene selv var i besittelse av den slags kunnskaper om svartekunst og svartebøker som ryktet ville ha det til. Men det var stor analfabetisme og ikke så mange lesekyndige og enda færre lærde mennesker i bygdesamfunnene, hvor prestene hadde sitt virke.

Det fortelles om Ruge at «mangføldige vørte goe att ve doktoringe hass.» Likevel hadde ikke menigheten noen stor tro på «melesine» (medisinene) hans. Derimot var de sikre på at han hadde lært svartekunster ved nedgangsskolen i Wittenberg. At Ruge egentlig hadde studert i København la ikke sagnfortellingene spesielt vekt på når det gjeldt å tillegge presten tvilsomme kunnskaper i magi.

Kunnskapsrik forfatterRediger

Om Ruge skriver kollegaen Niels Dorph (1709–1786):

Vel var han av tynd helbred og udvortes ringe af anseelse; men en mand af et stort hoved, fyndigt begrep og stor hukommelse, modigt og ædelmodigt sind, kjærligt og redeligt hjerte, talende og veltalende tunge, skarp og flydende pen og en usædvanlig læsning. Man kan ei nægte ham en stor indsigt i theologien; men man maa tilstaa ham en større i filosofien. Han skal derhos ha været en stor studios medicus chirurgus. Ja det var fast ingen gjenstand, uden han vidste om, og i den fornuftigen at kunne resonere. (...). Det meste man kan laste denne mand for er, at han havde en næsten filosofisk koldsindighed, og at han i denne koldsindighed gik for vidt.

Mye av denne karakteristikken skyldes utvilsomt Herman Ruges egne skriverier i boka Fornuftige Tanker over adskillige Curieuse Materier, udi XI. Breve afhandlede til gode Venner, ... som utkom i København i 1754. At Hermann Ruge var forfatter og drev med boklige sysler fant bygdefolket ytterst mistenksomt. Dessuten forteller Dorph om Ruges heftige angrep på de «uoplyste, selvraadige og haarde gemytter», at han ved slike forhold verken sparte fattig eller rik. Dette gjorde ham nødvendigvis ikke spesielt populær blant de mektigste slektene i menigheten.

Slik som allerede tittelen antyder er det en ytterst forunderlig bok Ruge skrev. Av innholdslista til de 11 epistlene finner vi følgende emner behandlet:

Fornuftige Tanker over adskillige Curieuse MaterierRediger

  • Dere Høy-Grevelige Excellencer
  • Fortale
  • I. Om Underjordiske. S. 1
  • II Om Giengangere. S. 21
  • III. Om fornuftige Skabninger i Havet. S. 40
  • IV. Om det forbudne Træ. S. 64
  • V. Om Bandsættelse. S. 95
  • VI. Om Helvedes Straffers Evighed, beviist af de Fordømtes egen Tilstand. S. 117
  • VII. Om Byttinger. S. 190
  • VIII. Om den omløbende Løsagtighed. S. 214
  • IX. Om den i Norge brugelige Skik paa Jule-Aften at udsætte et Korn-Neeg for Spurrerne. S. 255
  • X. Om de Norske Biørnes Tilstand i deres Vinter-Leye. S. 270
  • XI. Om Determinata serie Rerum, eller bestemte Tingenes Følge. S. 293
  • XII. Et Klage-Vers over den Høy-Salige Dronning Lovise. S. 349

At Ruge beskjeftiget seg med slike problemstillinger skulle til det fulle være nok til å få et noe frynsete rykte blant allmuen, og dertil kommer at det opprinnelig var tre epistlene til i manuskriptet ble sensurert. Det ene av disse brevene ble utgitt post mortem, under den korte trykkefrihetsperioden som rådet omkring tjue år senere, mens de øvrige to brev fremdeles ligger upublisert i Nasjonalbibliotekets håndskriftsamling i Oslo.

Ruges forfatterskapRediger

  • Fornuftige Tanker over adskillige Curieuse Materier, udi XI. Breve afhandlede til gode Venner, hvorhos følger et ey tilforn trykt Klage-Vers over den Høy-Salige Dronning Lovises Død, Ved Hermann Ruge, Sogne-Præst til Slidre i Walders. I. Stykke. Berlingske Arvingers Bogtrykkerie. Kjøbenhavn 1754.
  • Brev om Ægteskabs Ulovlighed med Fruentimmer over halvtredsindstyve Aar. Bergen 1770.
  • Topografisk beskrivelse over Valdres, 1743.

TriviaRediger

Hermann Ruge var tippoldefar til Otto (1882–1961) og Herman Ruge (1883–1976).

LitteraturRediger