Svartekunst
Svartekunst[2] henviser tradisjonelt til bruken av overnaturlige krefter eller magi til onde og egoistiske formål.[3] I norsk folketro er svartekunst nært knyttet til Svarteboka, og innehavere av slike bøker var påstått å kunne kaste forbannelser over andre. Bruk av svartekunst var også sentralt i mange av hekseprosessene i Europa.[2]
Svartekunst på fransk er magie noire, som er avledet av middelalderlatinske nigromantia (= «sort spådom»), i betydningen at man kun få vite (eller lære å vite) skjebnen eller framtiden fra de døde. Nigromantia er etter all sannsynlighet en direkte fonetisk oversettelse fra greske nekromanteia (fra nekros, «lik, den døde» + manteia, «forutsigelse, orakel»). Stavingen ble påvirket i middelalderlatinen av niger = «svart», i forståelsen av «svarte kunstarter». Det engelske begrepet nygromauncy ble stavingen korrigert på midten av 1600-tallet da denne misforståelsen ble innsett.[4]
Som motsetningen hvit magi kan opprinnelsen til svart magi spores tilbake til primitiv og rituell tilbedelse av ånder.[5] Under renessansen ble magisk praksis og ritualer betraktet som ondt eller irreligiøst, og ved dens utvidelse, som «svartekunst» i den brede mening. Trolldom og esoteriske undersøkelser var forbudt og ble med harde virkemidler forfulgt av den katolske inkvisisjonen.[6] Av den grunn ble naturlig magi utviklet som en måte for tenkere, lærde og intellektuelle, som Marsilio Ficino, abbed Johannes Trithemius og Heinrich Cornelius Agrippa, å videreutvikle esoterisk og rituelle studier (om enn fortsatt i hemmelighet) uten vesentlig forfølgelse.[6]
Mens «naturlig magi» ble populært blant de utdannede og overklassen i 1500- og 1600-tallet, forble rituell magi og folketro magi utsatt for forfølgelser. Den engelske teologen William Perkins (1558–1602) ga følgende instruksjon i 1608:
Alle hekser «dømt av dommer» skal henrettes. Han tillater ingen unntagelse og under denne fordømmelse faller «alle spåmenn, magikere, sjonglører, alle trollmann, i alminnelighet kalt kloke menn eller kloke kvinner». Alle disse angivelige «gode hekser som ikke gjør ondt, men godt, som ikke ødelegger og forderver, men redder og befrier» bør komme under den ekstreme dom.
William Perkins, 1608 [7]
I særdeleshet ble begrepet svartekunst vanligvis forbeholdt de som ble anklaget for å kalle på demoner og andre onder, de som forbannet deres naboer, som brukte magi for å ødelegge deres avlinger, og de som kunne forlate deres fysiske, jordiske legemer og reiste over store avstander i ånden (hvor Malleus Maleficarum («Heksehammeren») «vier et langt og viktig kapittel»).[7]
Nekromantikk beskriver skikken å sitte på haug (grav) for å spørre de døde, det vil si demonene eller åndene om framtiden eller om skjulte forhold i tilværelsen.
Mens gresk «nekromantikk» beskjeftiger seg med besvergelser overfor de døde ble latinske «nigromantikk» forbundet med svarteboksformularer og utøvelsen av forbudte og skadelige kunster. I likhet med skillet mellom hvite og svarte løgner snakker en i folketroen om et verdivalg mellom trollkyndige som velger kun å anvende sine krefter for hjelpe andre (hvit magi) og dem som tilegner seg og bruker sine evner til svart magi for å volde skade.
Referanser rediger
- ^ Illustrasjon i Ebenezer Sibleys bok The Astrologer of the Ninetenth Century, ca. 1825
- ^ a b «svartekunst», Bokmålsordboka. Sitat: «trolldom som øves ved hjelp av svartebok»
- ^ Melton, J. Gordon, red. (2001): «Black Magic» i: Encyclopedia of Occultism & Parapsychology (Fifth) Vol 1: A–L.. Gale Research Inc. ISBN 0-8103-9488-X.
- ^ «necromancy (n.)», Online Etymology Dictionary
- ^ Place, Robert M. (2009): Magic and Alchemy, Infobase Publishing
- ^ a b Zambelli, Paola (2007): White Magic, Black Magic in the European Renaissance, BRILL
- ^ a b Summers, Montague (1946): Witchcraft and Black Magic, opptrykk Courier Dover Publications, 2000