Herbert Burrows
Herbert Burrows (født 12. juni 1845 i Redgrave i Suffolk, død 14. desember 1922) var en britisk pasifist og sosialistisk aktivist.
| Herbert Burrows | |||
|---|---|---|---|
| Født | 12. juni 1845 Redgrave | ||
| Død | 14. des. 1922 (77 år) | ||
| Beskjeftigelse | Politiker | ||
| Nasjonalitet | Det forente kongerike Storbritannia og Irland | ||
Herbert Burrows var sønn av Amos, som var en lederfigur innenfor Chartistbevegelsen.
Burrows arbeidet en tid for skatteinnkrever-departementet Inland Reveneue, og studerte også en kort tid ved University of Cambridge.
I 1877 flyttet han til London og ble medlem av National Secular Society. Der møtte han i 1879 for første gang Annie Besant. I 1880 var han blant grunnleggerne av Aristotelian Society, ble medlem av Socialist and Political Education League, og ble visepresident i Manhood Suffrage League.
I 1881 var Herbert Burrows en av grunnleggerne av Democratic Federation, og ble partiets kasserer i 1883. Han var en av partiets drivkrefter for dets dreining mot sosialismen i 1884, da det ble omdøpt til Den sosialdemokratiske føderasjon og ble Storbritannias første organiserte sosialistiske parti. Burrows representerte gruppen i den utøvende komité til Law and Liberty League.
Sammen med Annie Besant, organiserte Herbert Burrows Fyrstikkpikenes streik i London i 1888. Han ble senere kasserer for deres fagforening Union of Women matchmakers.
I 1893 ble Burrows også medlem av Rainbow Circle, en løselig sammensatt gruppe bestående av liberalister, fabianske sosialister og andre sosialister, som kom sammen i London i et forsøk på å bli enige om politiske, industrielle og sosiale reformer.
Burrows var også medlem av Teosofisk Samfunn, International Arbitration and Peace Association og International Arbitration League.
I 1908 gjorde han et forsøk på å bli innvalgt i det britiske parlamentet under et suppleringsvalg i den tidligere valgkretsen Haggerston. Etter et nytt forsøk på å innvelges i parlamentet fra Haggerston i 1910, trakk han seg fra partiet i 1911, delvis fordi han var desillusjonert over partiets dårlige oppslutning og delvis fordi han mente partiet var blitt millitaristisk.