Wikipedia

Henry Morgenthau sr.

Henry Morgenthau (født 26. april 1856, død 25. november 1946) var en advokat, forretningsmann, politiker og amerikansk ambassadør i Det osmanske rike under den første verdenskrigen. Som ambassadør ble Morgenthau kjent som den fremste talsmannen av de som fordømte folkemordet på armenerne.[6] Han arbeidet også for grekernes og assyrernes sak.

Henry Morgenthau sr.
Født26. apr. 1856[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Mannheim (Storhertugdømmet Baden)[5][2]
Død25. nov. 1946[1][2][3][4]Rediger på Wikidata (90 år)
Manhattan[2]
BeskjeftigelseGründer, diplomat, advokat Rediger på Wikidata
Embete
  • United States Ambassador to Turkey (1913–1916) Rediger på Wikidata
Utdannet vedCity College of New York
Columbia Law School
BarnHenry Morgenthau
Helen Morgenthau Fox
PartiDet demokratiske parti
NasjonalitetUSA
GravlagtMount Pleasant Cemetery[2]
Henry Morgenthau sr. på Commons

Morgenthau var far til politikeren Henry Morgenthau d.y. Blant hans barnebarn er Robert M. Morgenthau, statsadvokat for Manhattan i 35 år, og Barbara Tuchman, kjent forfatter og historiker.

Liv og karriere

rediger

Tidlige år

rediger
 
Henry Morgenthau, Samuel Train Dutton og Cleveland Hoadley Dodge i 1916

Morgenthau ble født i Mannheim i det daværende storhertugdømmet Baden i hva som er dagens Tyskland. Han var det niende av elleve barn i en askenasiske jødisk familie som sønn av Lazarus og Babette Morgenthau. Hans far var en vellykket sigarprodusent med egne fabrikker i Mannheim, Lorsch og Heppenheim, og med så mange som rundt 1000 ansatte, noe som er mye i en by som Mannheim med en befolkning på rundt 21 000 på denne tiden. Etter å ha fått et betydelig økonomisk tilbakeslag i løpet av den amerikanske borgerkrigen grunnet sigartollen på import i 1862, noe som stengte all tysk tobakkeksport til USA for alltid, utvandret familien til New York i 1866. Der hadde hans far problemer med å etablere seg på nytt, til tross for at han satt på penger. Hans utviklingsprosjekter og markedsføringer av ulike oppfinnelser og investeringer i andre forretninger var mislykket. Lazarus Morgenthau klarte likevel å komme seg videre og stabilisere sine inntekter ved å bli den som skaffet bidrag til jødiske synagoger.

Henry Morgenthau gikk på City College i New York hvor han skaffet seg en akademisk grad (BA) og senere tok en juridisk eksamen fra Columbia Law School. Han begynte sin karriere som advokat, men skaffet seg samtidig en betydelig formue i kloke investeringer i fast eiendom.[7] Han giftet seg med Josephine Sykes i 1882 og de fikk fire barn sammen: Helen, Alma, Henry Jr. og Ruth.[8] Morgenthau bygget seg en suksessfull karriere som advokat og fungerte som leder av det reformerte jødiske samfunnet i New York.[9]

Det demokratiske parti

rediger

Morgenthaus karriere gjorde det mulig for ham å bidra betydelig til president Woodrow Wilsons valgkampanje i 1912. Han hadde første gang møtt Wilson i 1911 ved en middagsfeiring for den fjerde årsdag av grunnleggelsen av Stephen Wises synagoge i Manhattan. De to mennene «synes å ha knyttet bånd», og det markerte et «vendepunkt i Morgenthaus politiske karriere».[10] Hans rolle i amerikansk politikk vokste tydelig i de neste månedene, men hans ønske om bli formann av finanskomiteen ble ikke virkeliggjort. Han håpet også forgjeves på en plass i kabinettet. Wilson tilbød ham da posisjonen som ambassadør til Det osmanske rike (det senere Tyrkia).

Ambassadør i Det osmanske riket

rediger
 
Telegram til USAs utenriksdepartement om folkemordet, juli 1915

Som en tidlig støttespiller for president Wilson hadde Morgenthau håpet på en posisjon i kabinettet, men den nye presidenten hadde andre planer. Som andre framtredende amerikanere av jødisk bakgrunn før ham, Oscar Straus og Solomon Hirsch, ble Morgenthau posisjonert som ambassadør i Det osmanske rike. Wilson hadde en forventning og en antagelse at jøder på et vis representerte en bro mellom muslimske tyrkere og kristne amerikanere. Wilson forsikret ham at Høyporten i Istanbul (den osmanske sentralregjeringen) «var punktet hvor amerikanske jøder kan fokusere på velferden til jøder i Palestina». Morgenthau var ikke sionist selv, samtidig var han sterkt opptatt av skjebnen til jødene i Midtøsten.[11]

Morgenthau hadde innledningsvis avslått posisjonen som ambassadør, men etter en reise til Europa og til Det hellige land, og med oppmuntring fra sin pro-sionistiske venn, rabbineren Stephen Wise, ombestemte han seg og aksepterte Wilsons tilbud.[12] Han ble utpekt til amerikansk ambassadør til Det osmanske rike i 1913 og fungerte i denne posisjonen fram til 1916.

 
Artikkel i New York Times 15. desember 1915 som skriver at en million armenere har blitt enten deportert eller henrettet av den osmanske regjeringen.

Selv om tryggheten til amerikanske borgere, hovedsakelig kristne misjonærer, men også jøder, var av viktighet for Det osmanske rike tidlig i hans tid som ambassadør, uttalte Morgenthau at en sak han ble mest opptatt av var det armenske spørsmål.[13]

Etter at den første verdenskrigen brøt ut fortsatte USA forholde seg nøytrale, men den amerikanske ambassaden i Istanbul, og ved dens forlengelse, også Morgenthau, representerte mange av de alliertes interesser overfor osmanene ettersom de allierte hadde trukket tilbake sine diplomater på grunn av krigen. Da de osmanske myndighetene begynte etniske utryddelse av armenierne i 1914–1915, ble Morgenthaus kontor oversvømmet med rapporter nær hver eneste time fra amerikanske konsuler som bodde i ulike deler av Det osmanske rike. De dokumenterte massakrene og deportasjonsmarsjene som skjedde. Ansikt til ansikt med de akkumulerende bevisene informerte Morgenthau den amerikanske regjeringen om aktivitetene til den osmanske regjeringen og ba USA om intervenere.[14]

Den amerikanske regjering ønsket ikke å bli blandet inn og forble en nøytral statsmakt i konflikten på denne tiden og kom med liten offisiell reaksjon. Morgenthau hadde møter på høyt nivå med lederne i Det osmanske rike for å løfte opp posisjonen til armenerne, men hans protester ble avvist og oversett. I Morgenthaus berømte advarsel til den osmanske innenriksminister Talaat Pasha uttalte han at «Vårt folk vil aldri glemme disse massakrene!»[15]

Da massakrene fortsatte med uforminsket styrke, besluttet Morgenthau og flere andre amerikanere å dannet et offentlig veledighetsorganisasjon som kunne hjelpe armenerne; Committee on Armenian Atrocities (senere omdøpt til Near East Relief), og skaffet over 100 millioner dollar i støtte, tilsvarende av 1 milliard dollar i dag. Via hans vennskap med Adolph Ochs, utgiver av avisen The New York Times, sikret han også at massakrene fortsatte å bli omtalt i Vesten med gjentatte artikler, bare i 1915 var det 145 artikler alene.[16]

Forbitret over sitt forhold til den osmanske regjeringen gikk han av fra sin posisjon som ambassadør i 1916. Da han så tilbake på denne beslutningen i sin bok The Murder of a Nation («Mordet på en nasjon»), skrev han at han hadde kommet til å se på Tyrkia som «skrekkens sted. Jeg hadde nådde slutten på mine ressurser. Jeg fant det utålelig med ytterligere daglig assosiasjon med menn, uansett hvor elskverdig og imøtekommende... som var fortsatt tilsmusset med blodet til bortimot en million mennesker.»[17] Hans samtaler med de osmanske lederne og hans redegjørelse av folkemordet på armenerne ble senere utgitt i en bok i 1918 under tittelen Ambassador Morgenthau's Story.[18]

I 1918 ga ambassadør Morgenthau offentlige taler i USA hvor han advarte om at grekere og assyrere var utsatt for de «samme metoder» med deportasjon og fullstendige «massakrer» som armenierne, og at to millioner armenere, grekere, og assyrere hadde allerede omkommet.[19] I juni 1917 fulgte Felix Frankfurter ham som en representant for det amerikanske krigsdepartementet på en hemmelig reise for å overtale Tyrkia til forlate sentralmaktene i krigen, men den uttale hensikten for reisen ble sagt å være «å forbedre forholdene til de jødiske samfunnene i Palestina».[20]

Mellomkrigstiden

rediger

Etter krigen var det mye interesse og forberedelser innenfor det jødiske samfunnet for den kommende fredskonferansen i Paris av grupper som både støttet og som motsatte seg opplegget med et jødisk hjemland i Palestina. I mars 1919, mens president Woodrow Wilson var i ferd med å forlate konferansen, var Morgenthau blant de 31 framtredende amerikanske jødene som signerte et antisionistisk opprop som ble gitt til kongressmedlem Julius Kahn.[21] Morgenthau og andre framtredende jødiske representanter hadde deltatt i konferansen. Morgenthau fungerte som rådgiver i spørsmål angående Øst-Europa og Midtøsten, og senere arbeidet han med krigsrelaterte veldedighetsarbeid, inkludert Flyktningekomiteen for Midtøsten, Kommisjonen for greske flyktningebosetning, og amerikanske Røde Kors. I 1919 ledet han en amerikansk regjeringsnedsatt kommisjon for å etablere fakta om forfølgelsen av jøder i Polen som resulterte i en rapport som bar hans navn, Morgenthau-rapporten.[22] I 1933 var han amerikansk representant ved Flåtekonferansen i Genève hvor hensikten var å diskutere begrensninger i flåtebevæpning.[23]

Død

rediger

Morgenthau døde i 1946 som følge av hjerneblødning i New York City og ble gravlagt i Hawthorne i New York. Han sønn Henry Morgenthau, d.y., var USAs finansminister. Hans datter, Alma Wertheim, ble mor til historikeren Barbara Tuchman.

Bibliografi

rediger

Morgenthau utga flere bøker. Kongressens bibliotek oppbevarer rundt 30 000 dokumenter fra hans personlige arkiv.

  • Ambassador Morgenthau's Story (1918). Garden City, N.Y.: Doubleday.
  • The Secrets of the Bosphorus (1918) dekke samme periode.
  • The Morgenthau Report (3. oktober 1919) angående den påståtte dårlige behandlingen og forfølgelsen av jøder i Polen.
  • All In a Lifetime (Garden City, New York: Doubleday, Page & Co, 1925)
  • I was sent to Athens (1929) om hans arbeid med greske flyktninger.
  • The Murder of a Nation (1974). Med forord av W. N. Medlicott. New York: Armenian General Benevolent Union of America.
Offisielle dokumenter
  • Sarafian, Ara, red. (2004): United States Official Records On The Armenian Genocide. 1915-1917, Gomidas Institute, Princeton & London ISBN 1-903656-39-7

Referanser

rediger
  1. ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 9. april 2014[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b c d e Find a Grave, Find a Grave-ID 11075295, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b Social Networks and Archival Context, oppført som Henry Morgenthau, Sr., SNAC Ark-ID w68w3g23, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ a b Autorités BnF, BNF-ID 12017765v, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 10. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ Balakian, Peter (2003): The Burning Tigris: The Armenian Genocide and America's Response. New York: HarperCollins. ISBN 0-06-055870-9. s. 219–221
  7. ^ Balakian, Peter (2003): The Burning Tigris, s. 219.
  8. ^ «About Henry Morgenthau» Arkivert 8. oktober 2011 hos Wayback Machine., The Henry Morgenthau Preserve
  9. ^ Oren, Michael B (2007): Power, Faith, and Fantasy: America in the Middle East 1776 to the Present. New York: W. W. Norton & Co. ISBN 0-393-33030-3. s. 332–333
  10. ^ Balakian, Peter (2003): The Burning Tigris, s. 220.
  11. ^ Oren, Michael B. (2007): Power, Faith, and Fantasy, s. 333.
  12. ^ Balakian, Peter (2003): The Burning Tigris, s. 222.
  13. ^ Balakian, Peter (2003): The Burning Tigris, s. 223.
  14. ^ Oren, Michael B. (2007): Power, Faith, and Fantasy, s. 333-336.
  15. ^ Oren, Michael B. (2007): Power, Faith, and Fantasy, s. 335.
  16. ^ Oren, Michael B. (2007): Power, Faith, and Fantasy, s. 336.
  17. ^ Oren, Michael B. (2007): Power, Faith, and Fantasy, s. 337.
  18. ^ Morgenthau, Henry (1918): Ambassador Morgenthau's Story. Garden City, N.Y.: Doubleday.
  19. ^ Travis, Hannibal (Desember 2006): «Native Christians Massacred: The Ottoman Genocide of the Assyrians during World War I» i: Genocide Studies and Prevention, Vol. 1, No. 3, s. 327.
  20. ^ Hirsch, H. N. (1981): The Enigma of Felix Frankfurter. New York: Basic Books. ISBN 0-465-01979-X. s. 53
  21. ^ Lilienthal, Alfred M. (1982): The Zionist Connection II: What Price Peace?, New Brunswick, New Jersey: North American, s. 768-769. Sitert i Corrigan, Edward C. (Vinteren 1990-91): «Jewish Criticism of Zionism» Arkivert 6. juli 2010 hos Wayback Machine. i: Middle East Policy Council, Journal, nr. 35
  22. ^ Pease, Neal (1986): Poland, the United States, and the Stabilization of Europe, 1919-1933. Oxford University Press US, s. 8
  23. ^ Fanning, Richard W. (1995): Peace and disarmament: naval rivalry & arms control, 1922-1933. University Press of Kentucky. s. 150.

Litteratur

rediger
  • Balakian, Peter (2003): The Burning Tigris: The Armenian Genocide and America's Response. New York: HarperCollins.
  • Morgenthau III, Henry (1991): Mostly Morgenthaus: A Family History. New York: Ticknor & Fields.
  • Oren, Michael B. (2007): Power, Faith, and Fantasy: America in the Middle East 1776 to the Present. New York: W. W. Norton & Co.
  • Power, Samantha (2002): A Problem from Hell: America and the Age of Genocide. New York: Basic Books.
  • Tuchman, Barbara (Mai 1977): «The Assimilationist Dilemma: Ambassador Morgenthau's Story» i: Commentary. No. 5, 63.

Eksterne lenker

rediger
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Henry_Morgenthau_sr.&oldid=24194022»