Wikipedia

Henri Barbusse

Henri Barbusse (født 17. mai 1873 i Asnières ved Paris i Frankrike, død 30. august 1935 i Moskva) var en fransk forfatter, journalist og esperantist.

Henri Barbusse
FødtAdrien Gustave Henri Barbusse
17. mai 1873[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Asnières-sur-Seine (Frankrike)[5]
Død30. aug. 1935[1][2][3][4]Rediger på Wikidata (62 år)
Moskva[6][7]
BeskjeftigelseSkribent,[8] journalist, manusforfatter, biograf, romanforfatter, politiker, kunstmaler, lyriker,[8] historiker[8]
Embete
EktefelleHélyonne Mendès
PartiParti communiste français (1923–)
NasjonalitetFrankrike[9]
GravlagtPère Lachaise
Grave of Henri Barbusse
MorsmålFransk
SpråkFransk[10][11]
Medlem avSovjetunionens vitenskapsakademi
Det russiske vitenskapsakademi
Q2868038 (1917–)
Amsterdam-Pleyel group
UtmerkelserGoncourt-prisen (1916) (for: Under Fire)
Concours général
Croix de guerre 1914–1918
PeriodeArbeiderlitteratur
Notable verkUnder Fire
IMDbIMDb
Signatur
Henri Barbusses signatur
Henri Barbusse på Commons

Liv og virke rediger

Bakgrunn rediger

Barbusses far var franskmann, moren var engelsk.[12] Han vokste opp i en småby, og flyttet til Paris i 1889, da han var 16 år gammel. Barbusse ble tidlig ateist, sosialist, og humanist, under Dreyfus-saken overbevist om at kaptein Alfred Dreyfus var uskyldig dømt som spion for Tyskland.[13]

Barbusse studerte fransk litteratur og ble deretter i 1892 ansatt ved det franske innenriksministeriet som pressekontakt.[14] Kort etter giftet han seg og ble Catulle Mendès' svigersønn.[13] I 1902 oppsa Barbusse sin sikre stilling i innenriksministeriet,[14] og arbeidet til 1904 i et forlag og dessuten som journalist, blant annet for avisene Le Petit Parisien og L'Écho de Paris.[15]

Forfatter rediger

Barbusse debuterte med en diktsamling, Pleureuses, i 1895.[13] I 1903 utkom hans første roman Les supplicants. Blant øvrige tidlige verk er L'enfer (1908) og Nous autres (1914). Barbusse var en av den franske venstrefløyens nøkkelpersoner under første verdenskrig og årene etter.[13] Til tross for at han var tilhenger av internasjonal megling mellom nasjoner, deltok han som frivillig i første verdenskrig fra 1914.[13] Frivillig var han ettersom han hadde friseddel på grunn av helsen og slapp derfor verneplikten.[16]

Han ble dimittert fra hæren tre ganger på grunn av sin svake helse, men tjenestegjorde sammenlagt i 17 måneder, til utgangen av 1915, da han ble permanent flyttet til en kontorjobb på grunn av helsen.[13][17] Hans opplevelser under første verdenskrig førte til at han ble pasifist, militant kommunist og medlem av internasjonale fredsorganisasjoner.[18]

Krigens gru skildrer han i Le Feu (1916; Ilden) som han fikk Goncourtprisen for i 1916. Boken gjorde stor suksess i hjemlandet.[13][19] Senere kom også romanen Paroles d'un combattant (1920) og Les Judas de Jésus (1926).

Han var hengiven kommunist og i 1919 begynte han å utgi tidsskriftet Clarté, og boken med samme navn (1919; Klarhet) og disse la grunnlag for den internasjonale organisasjonen og arbeiderlitteratur, clarté, som han grunnla.[17] Han ble medlem av kommunistpartiet i 1923, besøkte Sovjetunionen flere ganger, og til sin død forsvarte han den sovjetiske kommunismen.[20]

Verk av ham ble brent på bokbål rundt om i Nazityskland i 1933.[21]

Verker rediger

  • Pleureuses (1895, réédité en 1920)
  • Les Suppliants (1903)
  • L'Enfer (1908)
  • Nous autres (1914)
  • Le Feu (Journal d'une escouade) (1916, prix Goncourt)
  • Carnets de guerre
  • Paroles d'un combattant. Articles et discours 1917-1920 (1917)
  • Clarté (1919)
  • L'Illusion (1919)
  • La Lueur dans l'abïme (1920)
  • Quelques coins du cœur (1921)
  • Le Couteau entre les dents (1921)
  • Les Enchaînements (1925)
 
Melding fra Barbusse til Abel Hermant.
  • Les Bourreaux (1926)
  • Force (Trois films) (1926)
  • Jésus (1927)
  • Les Judas de Jésus (1927)
  • Manifeste aux Intellectuels (1927)
  • Faits divers (1928)
  • Voici ce que l'on a fait de la Géorgie (1929)
  • Élévation (1930)
  • Ce qui fut sera (1930)
  • Russie (1930)
  • Zola (1932)
  • Staline. Un monde nouveau vu à travers un homme (1935)
  • Lénine et sa famille (1936)
  • Lettres de Henri Barbusse à sa femme 1914 - 1917 (1937)

Referanser rediger

  1. ^ a b Encyclopædia Britannica Online, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Henri-Barbusse, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 9. april 2014[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ a b annuaire prosopographique: la France savante, CTHS person-ID 110938, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Autorités BnF, BNF-ID 11890183b, besøkt 11. november 2021[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 30. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ Store sovjetiske encyklopedi (1969–1978), avsnitt, vers eller paragraf Барбюс Анри, besøkt 28. september 2015[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ a b c https://cs.isabart.org/person/3884; Archive of Fine Arts; besøksdato: 1. april 2021; abART person-ID: 3884.
  9. ^ LIBRIS, libris.kb.se, utgitt 18. september 2012, besøkt 24. august 2018[Hentet fra Wikidata]
  10. ^ http://data.bnf.fr/ark:/12148/cb11890183b; Autorités BnF; besøksdato: 10. oktober 2015; BNF-ID: 11890183b.
  11. ^ CONOR.SI, CONOR.SI-ID 43784035, Wikidata Q16744133 
  12. ^ Time Magazine, Monday, 9 September 1935
  13. ^ a b c d e f g Olga Kerziouk. «Afire for peace: Henri Barbusse’s Le Feu (1916)». British Library, blog. Besøkt 21. mai 2019. 
  14. ^ a b Field, Frank (1975). Three French Writers & the Great War. United Kingdom: Cambridge University Press. s. 30–31. ISBN 0 521 20916 1. 
  15. ^ Haugen, David (2014). Social Issues in Litterature: War in Enerst Hemingway's A Farewell to Arms. USA: Greenhaven Press. s. 50. ISBN 978-07377-6395-9. 
  16. ^ Field, Frank (1975). Three French Writers & the Great War. United Kingdom: Cambridge University Press. s. 33. ISBN 0 521 20916 1. «Exempted from military service on the grounds of ill-health, Barbusse was not obliged to join the army at the beginning of the war, but he believed passionately in the cause for which he had enlisted.» 
  17. ^ a b Laurence Campa (14. desember 2017). «Barbusse, Henri». 1914-1918-online. International Encyclopedia of the First World War. Besøkt 21. mai 2019. 
  18. ^ «Henri Barbusse». Encyclopædia Britannica. Besøkt 21. mai 2019. «The horror of bloodshed and destruction led Barbusse to an indictment of society as a whole. He became a pacifist, then a militant Communist and a member of international peace organizations.» 
  19. ^ Fredrik Wandrup (9. november 2018). «Førstehånds rapport fra de nådeløse skyttergravene». Dagbladet. Besøkt 21. mai 2019. «Boka fikk Goncourt-prisen i 1916. Den har i alle år vært betraktet som en klassiker i krigslitteraturen fra første verdenskrig, sammen med blant andre Ernest Hemingways «Farvel til våpnene», Louis-Ferdinand Célines «Reisen til nattens ende», Ernst Jüngers «En storm av stål» og Erik Maria Remarques «Intet nytt fra Vestfronten». Men Henri Barbusse var den første.» 
  20. ^ «Henri Barbusse». Store norske leksikon. 28. september 2014. Besøkt 21. mai 2019. «1923 gikk han inn i kommunistpartiet, og fra da av forsvarte han i essays og romaner den sovjetiske kommunismen.» 
  21. ^ «Lists of Banned Books, 1932-1939». University of Arizona. 22. juni 2002. Arkivert fra originalen 17. mars 2008. Besøkt 21. mai 2019. «Herrman, Wolfgang: "Prinzipelles zur Säuberung der öffentlichen Bücherein," Börsenblatt für den deutschen Büchhandel 100 (5/16/1933): 356-358, blant de: Barbusse, Henri» 

Kilder rediger

  • Frank Field (1975), Three French Writers & the Great War: Studies in the Rise of Communism and Fascism, Cambridge University Press, UK, ISBN 0 521 20916 1

Eksterne lenker rediger

  Wikiquote: Henri Barbusse – sitater

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Henri_Barbusse&oldid=22889884»