Henri Arnold Seyrig
Henri Arnold Seyrig (født 10. november 1895 i Héricourt i departementet Haute-Saône i Frankrike; død 21. januar 1973 i Neuchâtel i Sveits) var en fransk arkeolog, numismatiker og historiker. Han var fra 1929 direktør for oldsaksforvaltningen i de franske folkeforbundsmandater for Syria og Linanon og leder for Institut français d'archéologie du Proche-Orient i Beirut.
| Henri Arnold Seyrig | |||
|---|---|---|---|
| Født | Henri Arnold Seyrig 10. nov. 1895[1][2][3][4]  Héricourt (Haute-Saône, Frankrike)[2][5][6] | ||
| Død | 21. jan. 1973[1][2][3][4] (77 år) Neuchâtel (Neuchâtel, Sveits)[2][5] | ||
| Beskjeftigelse | Arkeolog, historiker, universitetslærer | ||
| Embete |
| ||
| Akademisk grad | Agrégation de grammaire (192)[5] | ||
| Ektefelle | Hermine de Saussure | ||
| Barn | Delphine Seyrig Francis Seyrig | ||
| Nasjonalitet | Frankrike | ||
| Medlem av | Académie des inscriptions et belles-lettres (1952–1973) (free member)[7][8] British Academy (korresponderende medlem)[5] École française d'Athènes (1922–1929)[5] | ||
| Utmerkelser | Offiser av Æreslegionen[5] | ||
Liv og virke
redigerBakgrunn
redigerSeyrig var sønn av skogvokteren Abel Seyrig (garde général des forêts) og Julia de Lacroix i en storborgerlig og kalvinistisk familie. Bestefaren vat ingeniøren Théophile Seyrig. I det den gang tyske Alsace gikk han først på skole i Mülhausen, og senere fortsatte han på den protestantiske internatsskolen École des Roches i Normandie. En engelsk høyerr utannelse fikk han i 1913 i Oxford.
Under første verdenskrig var Seyrig soldat på fransk side ved Verdun, og ble for sin innsats belønnet med Croix de Guerre. I 1917 ble han sendt til den tyrkiske front ved Saloniki. Der kom han i berøring med antikkens verden.
Karriere
redigerEtter studier ved Sorbonne under Victor Bérard (1864–1931) bestod han i 1922 agrégation og vant en konkurranse om å bli medlem av École française d’Athènes i Hellas, der han ble i syn år, fra 1928 som generalsekretær.
I 1929 ble Seyrig på anvegaling fra arkeologen René Dussaud utnevnt til Charles Virolleauds etterfølger som Directeur général des Antiquités de Syrie et du Liban i Beirut[9]. Syria og Libanon var fra 1922 franske mandatsområder. Seyrig forfattet den lov gitt av Høykommissaren for Syria og Libanon den 7. november 1933 om oldsaker, og dens forskrifter (Réglement sur les Antiquités), han satte opp regler for delingen av funnene og utstedte utgravningslisensene. I Beirut (Musée national de Beyrouth, 1942) og Damaskus (Musée national de Damas, 1936) sørget han for grunnleggelse av museer, og likeså for regionalmuseene i As-Suwaida i Hauran, Palmyra, Aleppo (1931) og Latakia. I forbindelse med de store internasjonale arkeologiske prosjekter i Baalbek, Palmyra og Krak des Chevaliers sørgrt han for den nyere bosetting ble fortrengt til gunst for utgravningene.
Etter den franske kapitulasjon i juni 1940 i Europa og fort for den britiske okkupasjon av Syria i juli 1941 dro Seyrig først til Mexico og så videre til New York og arbeidet der for Forces Françaises Libres.
Etter krigsslutt vendte han tilbake til Beirut og var i tyve år direktøtr for Institut français d'archéologie du Proche-Orient (IFAPO). Seyrig hadde nå gode forbindelser til forskningsorganidsasjoner i USA, og var mellom 1964 og 1969glere ganger gjestende forsker ved Institute for Advanced Study ved Princeton University.
I 1967 trakk han seg tilbake, og flyttet fra Beirut til Sveits. Hans etterfølger i Beirut ble Daniel Schlumberger.
Seyrig hadde i 1930 giftet seg med Hermine de Saussure. Deres datter Delphine Seyrig, senere skuespillerinne og regissør, ble født i 1932 i Beirut.
Seyrig ble i 1952 medlem av Académie des Inscriptions et Belles-Lettres. Numismatikerne tildelte ham i 1952 Archer M. Huntington Medal og i 1961 Medaille der Royal Numismatic Society.
Seyrig var i besittelse av en stor samling bysantinske blysegl, som nå oppbevares i Cabinet des Médailles i Paris. Noen oldsaker fra hans samling bli skjenket til Louvre.
Skrifter i utvalg
rediger- Antiquites syriennes. Serie 2-6. Geuthner, Paris 1934-1966.
- Cachets d’archives publiques de quelques villes de la Syrie romaine. Beirut 1940.
Referanser
rediger- ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 10. mai 2014[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b c d fødselsattest, archives.haute-saone.fr, besøkt 31. januar 2024[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b annuaire prosopographique: la France savante, oppført som Henri Arnold Seyrig, CTHS person-ID 111530, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b c d e f cths.fr, besøkt 28. mai 2020[Hentet fra Wikidata]
- ^ catalogue.bnf.fr, besøkt 30. april 2020[Hentet fra Wikidata]
- ^ aibl.fr, besøkt 3. april 2023[Hentet fra Wikidata]
- ^ www.aibl.fr, besøkt 28. mai 2020[Hentet fra Wikidata]
- ^ Jean-Pierre Thiollet: «Henri Seyrig.» I: samme: Je m’appelle Byblos. H & D, Paris 2005, s. 257.
Litteratur
rediger- Jean-Claude Cheynet, Cécile Morrisson, Werner Seibt: Les sceaux byzantins de la collection Henri Seyrig. Catalogue raisonné. Paris 1991.
- D. Knoepfler: «De la Grèce au Proche-Orient avec Henri Seyrig : un Athénien atypique au tournant de sa carrière (1922-1929)», i Bulletin de correspondance hellénique 120, 1996, 285-308.
- G. Le Rider: «Henri Seyrig 1895-1973», i Revue suisse de numismatique 52 (1973), 147-171.
- E. Will: «Henri Seyrig», i Syria 50 (1973), 259-265.
- Gérard Siebert: «Henri Seyrig.» I: Revue de l'Alsace 127, 2001 (PDF; 664 kB)
- Rolf Stucky: «'Henri Seyrig – Engagierter Archäologe und Verwalter des Antikendienstes während der Mandatszeit». I: Charlotte Trümpler (utg.): Das Grosse Spiel. Archäologie und Politik zur Zeit des Kolonialismus (1860–1940), Begleitbuch zur Ausstellung im Ruhr Museum Essen, DuMont Buchverlag, Köln 2008, ISBN 978-3-8321-9063-7, s. 504–511. (mer bibliogtafi der)