Helvetes porter

Helvetes porter er i religion, mytologi og folketro inngangen til underverdenen eller helvetet, dødsriket med straff og lidelse, eller det konkrete stedet der inngangen ligger ifølge legender og sagn. «Helvetes porter» er også den gamle norske oversettelsen av det som i nyere bibeloversettelser blir kalt «dødsrikets porter» i Matteusevangeliets 16. kapittel vers 18, der Jesus sier: «Du er Peter og på denne klippe vil jeg bygge min kirke, og helvetets porter vil ikke få makt over den.» Teksten kan tolkes som et løfte om at døden, eller Satans mørke rike, aldri skal få overtaket over Guds menighet.

Oppfatningen av hvor portene befinner seg, er sterkt varierende, og steder med varme og kulde snes å figurere side om side. I norrøne kilder er veien til Hel litt upresist omtalt som «Nirð ok norðr». Derav også uttrykket «dømt nord og ned», det vil si «dømt til fortapelse». Dette må være en nordeuropeisk oppfattelse som samsvarer med forestillingen om at den verste pine noen kan utsettes for har sammenheng med sprengkulde, jamfør de folkelige beskrivelsene av Trollebotn i kjempe- og trollvisene. Denne forestillingen står i dyp kontrast til den sydlandske oppfattelsen i Midtøsten og Orienten om at det må være glohett der nede hvor djevelen oppholder seg.

Et annet trekk er at helvete gjerne sies å stå vidåpne porter som et gap klar til å motta besøk. Slik finner vi blant annet disse portene anrettet i Dantes beskrivelse av «Inferno», i Divina Commedia. Her skal det øyensynlig være lett å komme inn, men umulig å slippe ut igjen.

«La alt håp fare, dere som går inn her»

«Lasciate ogni speranza» (= la alt håp fare) står det, ifølge Dante, som en slags gravskrift over helvetesporten. Dette er det siste synderen ser før vedkommende slukes av mørket og føres mot lyden av sukk, skrik og bitre klager i det underjordiske. Nærmest portene finner vi tvilerne og småkjeltringene, mens de med de lengste synderegistrene blir lenket fast dypere nede i trakten.

I Dantes beskrivelse synes helvetes porter nærmere bestemt å ligge ved Ascherons bredd. Eventuelt er det slik å forstå at vandrerne Virgil og Dante først kommer dit etter at de har passert Elysium. Ikke før de når bunnen av den koniske trakt, og møter Lucifer, får vi vite at de omsider befinner seg rett under tempelet i Jerusalem. Her kan straffen som innbyggerne i Jerusalem, etter profeten Esekiels (Esek 5,5-17) ord, får kastet på seg for alle vederstyggeligheter som har skjedd i dens midte, ha vært en kilde til plasseringen av helvete like under.

Ryk og reis, og dra pokker i vold

Avskjedshilsene kan være mange, og slike inderlig uttalte utsagn, f.eks. over futen, kan da også føre til plasseringer i døden slik det er fremstilt både i eventyret og i Ibsens versedrama Peer Gynt, hvor Peer selv prøver å skaffe seg vitnesbyrd om en gang i livet å ha opptrådt fullstendig og sann.

I en variant av det visjonsdiktet Draumkvedet fyker den dypt sovendes hug «ne å nór». Også i annen europeisk visjonsdiktning forespeiles det hvilke pinsler og straffer de fordømte må tåle i helvete. I Draumkvedet listes det opp flere dødssynder. I helvete finnes folk som har begått drap, har vært gjerrig, har flyttet merkesteiner (deilder = eiendomsgrenser), har drevet incest, eller som ved trolldom har stjålet smør.

Mulige sjamanistiske forbilder

Selve grunnlaget for visitter i det hinsidige, enten det er Himmerik eller Helvetes haller, slik det blant annet forespeiles i visjonsdiktingen, kan det bære i seg opprinnelige sjamanistiske trekk. Sjamanens kropp ligger som kjent passiv igjen på marken mens sjelen farer av sted ut i universet.

Litteratur

• Dante Alighieri: Helvete. Den guddommelige komedie. Oversatt av Magnus Ulleland. (2. utg.). Oslo 1995. ISBN 82-05-21921-4
• Trond Berg Eriksen: Reisen gjennom helvete. Dantes Inferno. Universitetsforlaget. Oslo 1993. ISBN 82-00-21851-1
• Ronald Grambo: Djevelens livshistorie. Scener fra en travel tilværelse. Ex Libris. Oslo 1990. ISBN 82-7384-252-5. (På svensk: Djävulens liv och leverna. Från saga och sägen, legender och visioner. Forum. Stockholm 1992. ISBN 91-37-10138-2.)
• Moltke Moe: «Draumkvædet» (s. 197-359). Moltke Moes Samlede skrifter utgitt ved Knut Liestøl. Vol. III. Instituttet for sammenlignende kulturforskning. Oslo 1927.
• Ulrika Wolf-Knuts: Människan och djävulen. En studie kring form, motiv och funktion i folklig tradition. Akademisk avhandling. Åbo Akademis Förlag. Åbo 1991.