Åpne hovedmenyen

Oppfattelsen av hvor Helvetes porter ligger er sterkt varierende, og steder med varme og kulde synes i figurere side om side. I norrøne kilder er veien til Hel litt upresist omtalt som «Nirð ok norðr». Derav også uttrykket «dømt nord og ned», dvs. «døpt til fortapelse». Dette må være en nordeuropeisk oppfattelse som korresponderer med forestillingen om at den verste pine noen kan utsettes for har sammenheng med sprengkulde, jf. de folkelige beskrivelsene av Trollebotn i kjempe- og trollvisene. Denne forestillingen står i dyp kontrast til den sydlandske oppfattelsen (i Midtøsten og Orienten) om at det må være glohett der nede hvor djevelen oppholder seg.

Et annet trekk er at helvete gjerne sies å stå vidåpne porter som et gap klar til å motta besøk. Slik finner vi bl.a. portene anrettet i forbindelse med Dantes beskrivelse av «Inferno», i Divina Commedia. Her skal det øyensynlig være lett å komme inn, men umulig å slippe ut igjen.

Innhold

«La alt håp fare, dere som går inn her»Rediger

«Lasciate ogni speranza» (= la alt håp fare) står det, ifølge Dante, som en slags gravskrift over helvetesporten. Dette er det siste synderen ser før vedkommende slukes av mørket og føres mot lyden av sukk, skrik og bitre klager i det underjordiske. Nærmest portene finner vi tvilerne og småkjeltringene, mens de med de lengste synderegistrene blir lenket fast dypere nede i trakten.

I Dantes beskrivelse synes helvetes porter nærmere bestemt å ligge ved Ascherons bredd. Eventuelt er det slik å forstå at vandrerne Virgil og Dante først kommer dit etter at de har passert Elysium. Ikke før de når bunnen av den koniske trakt, og møter Lucifer, får vi vite at de omsider befinner seg rett under tempelet i Jerusalem. Her kan straffen som innbyggerne i Jerusalem, etter profeten Esekiels (Esek 5,5-17) ord, får kastet på seg for alle vederstyggeligheter som har skjedd i dens midte, ha vært en kilde til plasseringen av helvete like under.

Ryk og reis, og dra pokker i voldRediger

Avskjedshilsene kan være mange, og slike inderlig uttalte utsagn, f.eks. over futen, kan da også føre til plasseringer i døden slik det er fremstilt både i eventyret og i Ibsens versedrama Peer Gynt, hvor Peer selv prøver å skaffe seg vitnesbyrd om en gang i livet å ha opptrådt fullstendig og sann.

I en variant av det visjonsdiktet Draumkvedet fyker den dypt sovendes hug «ne å nór».[1] Også i annen europeisk visjonsdiktning forespeiles det hvilke pinsler og straffer de fordømte må tåle i helvete. I Draumkvedet listes det opp flere dødssynder. I helvete finnes folk som har begått drap, har vært gjerrig, har flyttet merkesteiner (deilder = eiendomsgrenser), har drevet incest, eller som ved trolldom har stjålet smør.

Mulige sjamanistiske forbilderRediger

Selve grunnlaget for visitter i det hinsidige, enten det er Himmerik eller Helvetes haller, slik det blant annet forespeiles i visjonsdiktingen, kan det bære i seg opprinnelige sjamanistiske trekk. Sjamanens kropp ligger som kjent passiv igjen på marken mens sjelen farer av sted ut i universet.

LitteraturRediger

ReferanserRediger

  1. ^ Moltke Moes Samlede skrifter III. Oslo 1927, s. 285f.