Helstatspolitikken var forsøket på å sveise sammen Danmark og Norge til ett rike, en tanke som var spesielt merkbar i enevoldstiden (1660-1814),[1] slik som Christian 4.s innføring av felles mål og vekt for begge land i 1638.[2]

Merkantilismen med sitt ønske om en sterk stat med selvforsyning dominerte synet på handel og økonomi. Eksport skulle fremmes, import bremses av tollmurer og forbud. Staten (dvs. kongen) gikk inn med regulering av næringslivet, støtte og privilegier til handel og sjøfart, som etablering av et fyrvesen.[3]

Danmark fikk enerett på å selge korn til det sønnafjellske Norge i 1735,[4] mens norsk jern fikk monopol i Danmark i 1730 som hjelp i konkurransen med svensk jern. På 1600-tallet var tollen høy på innførsel av utenlandsk korn til Norge; men i 1735 ble kornimport forbudt til Sør-Norge. Dermed satt danske godseiere med hele denne kornhandelen. I uår når høsten slo feil, var ikke alltid kornet fra Danmark nok til å avbøte hungersnød.[5]

Referanser rediger

  1. ^ «helstatspolitikken»
  2. ^ Emblem, Libæk, Stenersen: Norge 1 (s. 134), forlaget Cappelen, ISBN 82-02-14174-5
  3. ^ Emblem, Libæk, Stenersen: Norge 1 (s. 134)
  4. ^ Weidling, Tor Ragnar; Njåstad, Magne: «Norge under dansk styre - 1537-1814» i Store norske leksikon på snl.no. Hentet 6. desember 2023 fra [1]
  5. ^ Emblem, Libæk, Stenersen: Norge 1 (s. 153)

Eksterne lenker rediger