Åpne hovedmenyen
Héctor Bianciotti
Hector Bianciotti.jpg
Født18. mars 1930
Córdoba
Død11. juni 2012 (82 år)
Paris
Gravlagt Cimetière de Vaugirard
Beskjeftigelse Romanforfatter, journalist
Nasjonalitet Frankrike
SpråkFransk, spansk
Medlem av Académie française (1996–)
Utmerkelser
7 oppføringer
Offiser av Æreslegionen, Guggenheim-stipendet, Prix Femina (1985), Prix Littéraire Prince Pierre, Prix Médicis étranger (1977), Prix de la langue française, offiser av Den nasjonale fortjenstorden

Héctor Bianciotti (født 18. mars 1930, død 11. juni 2012)[1] var en argentinsk-fransk forfatter og journalist.

Bianciottis foreldre utvandret fra Italia til Argentina. I 1955 flyktet han fra diktaturet og reiste rundt i Europa til han 1961 slo seg ned i Paris. Han ble i 1996 gitt stol nummer 2 i Det franske akademi. Han var den første som ble valgt inn i akademiet uten å ha fransk som morsmål.[2]

Innhold

Liv og virkeRediger

Han ble født i Calchín Oeste ved Córdoba i Argentina. Foreldrene var innvandrere fra den italienske regionen Piemonte. Seg imellom snakket de dialekten til denne regionen, men nektet å la sønnen få delta i det samme språket.[trenger referanse] Isteden snakket til spansk til ham.

Bianciotti begynte sine studier i fransk i 1945. I 1955 forlot han Argentina for Italia og bodde i Roma i alvorlig fattigdom.[trenger referanse] Etter en periode i Napoli, tilbrakte han fire år i Spania. Han kom til Frankrike i 1961 og fullførte sin franske naturalisering i 1981. Etter 1982 skrev han aldri mer på noe annet språk enn fransk.

I 1956 deltok han i filmen División Azul - Embajadores del Infierno, som har libretto skrevet av Torcuato Luca de Tena og i filmene 091 Policía habla al, (1960), Molokai, la isla maldita (1959), regissert av Luis Lucía Mingarro, og i Edgar Nevilles Mi calle (1960).

Han flyttet til Paris til februar 1961. Et år senere begynte han å skrive bokanmeldelser for Gallimard. I 1969 lot Maurice Nadeau, hans første utgiver, ham publisere sin første litteraturkritikk. Han var også assistent i iscenesettelsen av operaer. Tre år senere, begynte han et samarbeid med Le Nouvel Observateur. Samtidig skrev han en rekke romaner på spansk.

Hans første roman på fransk, Sans la miséricorde du Christ (1985), ble tildelt Prix Femina. Hans artikler om klassisk litteratur er samlet under tittelen Une passion en toutes lettres («En lidenskap for ord»", 2001). Hans siste utgitt roman, Nostalgie de la maison de Dieu («Nostalgi for Guds hus»), kom i 2003.

Han ble i 1996 gitt stol nummer 2 i Det franske akademi som den første uten å ha fransk som morsmål. Han etterfulgte André Frossard.

Priser (utvalg)Rediger

  • 1985Prix Femina
  • Offiser av Légion d'honneur
  • Offiser av Ordre national du Mérite

BibliografiRediger

  • 1967: Les Déserts dorés: (Denoël)
  • 1969: Celle qui voyage la nuit: (Denoël)
  • 1970: Les Autres, un soir d’été: (Gallimard)
  • 1972: Ce moment qui s’achève: (Denoël)
  • 1977: Le Traité des saisons: (Gallimard)
  • 1982: L’Amour n’est pas aimé: (Gallimard)
  • 1985: Sans la miséricorde du Christ: (Gallimard)
  • 1988: Seules les larmes seront comptées.: (Gallimard)
  • 1992: Ce que la nuit raconte au jour: (Grasset) ISBN 1565842405
  • 1995: Le Pas si lent de l’amour: (Grasset)
  • 1999: Comme la trace de l’oiseau dans l’air: (Grasset)
  • 2001: Une passion en toutes lettres: (Gallimard)
  • 2003: La nostalgie de la maison de Dieu: (Gallimard)
Oversettelser til svensk
  • 1989: Utan kristi barmhärtighet
  • 1995: Vad natten berättar för dagen
  • 1998: Kärlekens långsamma steg
  • 2001: Som fågelns spår i luften

ReferanserRediger

Eksterne lenkerRediger