Harro Harring
Harro Paul Harring (født 28. august 1798 i Vobbenbøl i Nordfrisland i hertugdømmet Slesvig som var del av Danmark, død 21. mai 1870 i Saint Helier på Jersey) var en dansk forfatter og politisk eventyrer.
| Harro Harring | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 28. aug. 1798[1][2][3] Wobbenbüll Danmark | ||
| Død | 15. mai 1870[1][2][3] (71 år) Saint Helier | ||
| Beskjeftigelse | Kunstmaler, lyriker, journalist, skribent | ||
| Nasjonalitet | Kongeriket Danmark | ||
| Gravlagt | Macpela cemetery | ||
Liv og virke rediger
Bakgrunn rediger
Harro Harring kom fra Vobbenbøl nær Husum. I 1810 døde faden og familiens gård ble satt på tvangauksjon. Han og moren flyttet til Hatsted.
Han utdannet seg først til maler ved Københavns kunstakademi, siden i Dresden og igjen i København.
Frihetskjemper i mange land rediger
I 1821 reiste han til Hellas for å delta i frihetskrigen, og der møtte han blant annet Lord Byron. Harring vendte snart tilbake til Roma og derfra til Wien og München, hvor han malte og skrev stykker for Theater an der Wien.
I 1828 tok han tjeneste i den russiske hæren i Warszawa, men han reiste etter kort tid til Vest-Europa på grunn av julirevolusjonen. På grunn av forskjellige avisutgivelser ble han politisk forfulgt, og bega seg derfor til Sør-Frankrike, hvor han traff Mazzini og deltok i hans tog til Savoia. Nå ble han arrestert i Sveits og utvist.
Han dro til England, og siden til Helgoland, hvor han igjen ble utvist. Siden dro han til Jersey og forskjellige steder på fastlandet, før han bega seg til Rio de Janeiro, hvor han levde av å skrive i fem år.
Da revolusjonen brøt ut i Europa i 1848, vendte han tilbake, men han ble igjen utvist og truet med fengsel, først i Hamburg, og i 1850 i Kristiania, hvor han hadde angrepet den norske statsforfatningen i skuespillet Testamentet fra Amerika.[4] Harring hørte til kretsen rundt Marcus Thrane og en kort tid ut tidsskriftet «Folkets røst». I Christiania bodde Harring et halvt år i samme hus som Bjørnstjerne Bjørnson og Harring gjorde sterkt inntrykk på den unge Bjørnson. Stattholder Severin Løvenskiold ville utvise Harring med begrunnelse at han var utenlandsk spion, kongen bifalt og Fredrik Stangs regjering utviste da Harring. Utvisningsvedtaket førte til at protester i byen. Flere hundre mennesker skal ifølge Hoem ha samlet seg på kaia da Harring ble ført om bord i dampskipet med kurs for Danmark. Bjørnson holdt sin første politiske tale i protest mot utvisninga. Henrik Ibsen og Åsmund O. Vinje protesterte også.[5]
Etterpå dro han til London, og i 1854 var han i Hamburg, men måtte igjen flykte til Sør-Amerika. To år senere vendte han tilbake til Europa, hvor han levde resten av livet i fattigdom i London og på Jersey.
Referanser rediger
- ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 9. april 2014[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Autorités BnF, oppført som Harro Paul Harring, BNF-ID 106301541[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Brockhaus Enzyklopädie, oppført som Harro Paul Harring, Brockhaus Online-Enzyklopädie-id harring-harro-paul[Hentet fra Wikidata]
- ^ Larsen, Asbjørn Lunge (1949). Paul Harro-Harring. Oslo: Cammermeyers Boghandel. s. 38.
- ^ Edvard Hoem: Harrings dag, Klassekampen 28.5.2014.
Kilder rediger
(da) C. Behrens: «Harring, Harro Paul», i: Salmonsens konversationsleksikon, 2. utgave. Bd. X, København: J. H. Schultz, 1920, s. 910.
Eksterne lenker rediger