Hans von Wangenheim

tysk diplomat
Hans von Wangenheim
Hans von Wangenheim.jpg
Født4. juli 1859[1]Rediger på Wikidata
Georgenthal[2]Rediger på Wikidata
Død25. oktober 1915[1]Rediger på Wikidata (56 år)
KonstantinopelRediger på Wikidata
Beskjeftigelse DiplomatRediger på Wikidata
Nasjonalitet TysklandRediger på Wikidata

Hans Freiherr von Wangenheim (født 4. juli 1859 i Georgenthal ved Gotha i Tyskland; død 25. oktober 1915 i Konstantinopel)[3] var en tysk diplomat tilhørende adelsslekten von Wangenheim.

Liv og virkeRediger

EkteskapRediger

Von Wangenheim giftet seg i 1902 med Johanna (Hanna) Freiin von Spitzemberg (1877–1960), datter av baronesse Spitzemberg.

Diplomatiske posteringerRediger

Han var førstesekretær ved ambassaden i Konstantinopel 1899-1904, og deretter minister til Mexico 1904-1908, chargé d'affaires i Tanger i Marokko i 1908, minister i Athen i Hellas 1909-1009, men hans siste postering, som han innehadde til sin død, var som ambassadør i Konstantinopel (1912 til 1915). Dette var umiddelbart før og litt inn i første verdenskrig. Hans forgjenger var Adolf Marschall von Bieberstein, og han ble etterfulgt av ambassadør Paul Graf Wolff Metternich zur Gracht.

Som ambassadør i KonstantinopelRediger

Wangenheim spilte er viktig rolle i det å sikre at Det osmanske rike gikk inn i verdenskrigen på sentralmaktenes side. Wangenheim hadde overoppsyn med Max von Oppenheims fremgangsrike arbeide med å få den osmanske kalifen til å utrope jihad mot Trippelententen.[4]

På denne tid var det i Tyrkia an sosialistisdk revolusjonær våpemnhandler og tysk agent, Alexander Parvus. Wangenheim sendte Parvus til Berlin i mars 1915 med anbefalinger av hans plan om at Tyskland burde støtte bolsjevikene mot Det russiske rike.[5]

Folkemordet på armenerne: Da han særlig fra mai 1915 mottok stadig flere detaljerte opplysninger som grusomheter mot armenere, nølte Wangenheim noe før han gjorde deportasjonene og massakrene på Det osmanske rikes armenske mindretall til tema i sine meldinger tilbake til Berlin. Faktisk skulle han høste fordømmende kommentarer i den amerikanske ambassadør Henry Morgenthaus meldinger hjem og senere bok om folkemordet.[6] I et intervju med en amerikansk journalist skal Wangenheim på dette tidspunkt ha sagt: «Jeg klandrer ikke tyrkerne for hva de gjør med armenerne ... det er fullt ut berettiget».[7]

Men så kom han snart likevel til den erkjennelse at det «ikke lenger hersker tvil om at Porten forsøker å tilintetgjøre den armenske rase i det tyrkiske rike»[8], og han intervenerte til sin død både overfor den osmanske regjering som for sine foresatte i Berlin.[9]

LitteraturRediger

  • Johannes Hürter (red.): Biographisches Handbuch des deutschen Auswärtigen Dienstes 1871 - 1945. 5. T - Z, Nachträge. Herausgegeben vom Auswärtigen Amt, Historischer Dienst. Band 5: Bernd Isphording, Gerhard Keiper, Martin Kröger: Schöningh, Paderborn u. a. 2014, ISBN 978-3-506-71844-0, S. 180 f.
  • Stangeland, Sigurd Sverre: Die Rolle Deutschlands im Völkermord an den Armeniern 1915-1916. Trondheim, 2013, ISBN 978-82-471-4427-5

ReferanserRediger

  1. ^ a b Gemeinsame Normdatei, 27. apr. 2014
  2. ^ Gemeinsame Normdatei, 11. des. 2014
  3. ^ Gerhard Wiegand (Hrsg.): Halbmond im letzten Viertel. Briefe und Reiseberichte aus der alten Türkei von Theodor und Marie Wiegand 1895 bis 1918. München 1970, s.289
  4. ^ Peter Hopkirk: On Secret Service East of Constantinople Oxford University Press (1994) s.55-56
  5. ^ Barry Rubin and Wolfgang Schwanitz: Nazis, Islamists, and the Making of the Modern Middle East Yale University Press (2014) s37
  6. ^ Huberta von Voss (red.): Portraits of Hope: Armenians in the Contemporary World Berghahn Books (2007) s.48
  7. ^ Peter Balkakian: The Burning Tigris, New York: HarperCollins, 2003 s. 285.
  8. ^ Fromkin, David (2010). A Peace to End All Peace, 20th Anniversary Edition: The Fall of the Ottoman Empire and the Creation of. Macmillan. s. 213. ISBN 1-4299-8852-5. 
  9. ^ Stangeland, Sigurd Sverre (2013). Die Rolle Deutschlands im Völkermord an den Armeniern 1915-1916. Trondheim: NTNU. s. 92–123. ISBN 978-82-471-4427-5.