Åpne hovedmenyen

Hans Joachim Schellngruber

tysk fysiker
Hans Joachim Schellngruber
John Schellnhuber 1c389 8397.jpg
Født7. jun. 1950
Ortenburg[1]
Utdannet ved Universität Regensburg
Beskjeftigelse Fysiker[2], klimaforsker, faglitterær forfatter, universitetslærer
Nasjonalitet Tyskland
Medlem av
7 oppføringer
Leibniz-Sozietät, Deutsche Akademie der Naturforscher Leopoldina, National Academy of Sciences (2005–), Academia Europaea (2012–), German Advisory Council on Global Change (1992–), Det pavelige vitenskapsakademi, Romaklubben
Utmerkelser Brandenburgs fortjenstorden, Verdienstkreuz 1. Klasse des Verdienstordens der Bundesrepublik Deutschland, Volvo miljøpris (2011), Blue Planet Prize (2017), æresdoktor ved Technischen Universität Berlin


Hans Joachim Schellnhuber (født 7. juni 1950 i Ortenburg ved Passau i Bayern i Tyskland) er en tysk klimatolog.

Schellnhuber studerte fysikk og matematikk ved universitetet i Regensburg og disputerte i 1976 på en avhandling innen teoretisk fast tilstands-fysikk. Schellnhuber ble professor i 1989 i fysikk ved ICBM (instituttet for havets kjemi og biologi) i Oldenburg og ble dets direktør. I 1991 ble han den første leder for Potsdam-Institut für Klimafolgenforschung. I perioden 2001-2003 var Schellnhuber vitenskapelig leder for Tyndall Centre for Climate Change Research i Norwich.

ReferanserRediger

  1. ^ Gemeinsame Normdatei, 10. des. 2014
  2. ^ Gemeinsame Normdatei, 24. jun. 2015

Skrifter (utvalg)Rediger

Bøker

  • Klimaänderung und Küste. Einblick ins Treibhaus. Berlin: Springer. 1993, 2012.  Sjekk datoverdier i |dato= (hjelp)
  • Earth System Analysis: Integrating Science for Sustainability. Berlin Heidelberg: Springer-Verlag. 1998. 
  • The Science of Disasters. Climate Disruptions, Heart Attacks, and Market Crashes. Berlin: Springer. 2002, 2012.  Sjekk datoverdier i |dato= (hjelp)
  • Earth System Analysis for Sustainability. Cambridge, MA, London, UK: MIT Press. 2004. 
  • Avoiding Dangerous Climate Change. Cambridge University Press. 2006. 
  • Lutz Wicke, Hans Joachim Schellnhuber, Daniel Klingenfeld (2010). Die 2°max-Klimastrategie – Ein Memorandum. LIT. 
  • Global Sustainability – A Nobel Cause. Cambridge University Press. 2010. 
  • In Extremis: Disruptive Events and Trends in Climate and Hydrology. Springer Verlag. 2011. 
  • Katherine Richardson, Will Steffen, Diana Liverman et al. (inkl. Hans Joachim Schellnhuber) (2011). Climate Change: Global Risks, Challenges and Decisions. Cambridge University Press. 
  • Stefan Rahmstorf, Hans Joachim Schellnhuber (2012). Der Klimawandel. Beck. 
  • Hans Joachim Schellnhuber (2014). Europas Dritte Industrielle Revolution. Diederichs Digital. 

Artikler i fagtidsskrifter (førsteforfatter)

  • Hans Joachim Schellnhuber (1999). «'Earth system' analysis and the second Copernican revolution». Nature. 402 (Supplement) (6761): C19–C23. 
  • Hans Joachim Schellnhuber (2007). «Kyoto: no time to rearrange deckchairs on the Titanic». Nature. 450 (346). doi:10.1038/450346c. 
  • Hans Joachim Schellnhuber (2008). «Global warming: Stop worrying, start panicking?». PNAS. 105 (38): 14239–14240. doi:10.1073/pnas.0807331105. 
  • Hans Joachim Schellnhuber (2009). «Tipping elements in the Earth System». PNAS. 106 (49): 20561–20563. doi:10.1073/pnas.0911106106. 
  • Hans Joachim Schellnhuber (28. januar 2010). «The road from Copenhagen: the experts' views». Nature Reports Climate Change. doi:10.1038/climate.2010.09. 
  • Hans Joachim Schellnhuber (2010). «Tragic Triumph». Climatic Change. 100 (1): 229–238. doi:10.1007/s10584-010-9838-1. 
  • Hans Joachim Schellnhuber (2011). «Geoengineering: The good, the MAD, and the sensible». PNAS. 108 (51): 20277–20278. doi:10.1073/pnas.1115966108. 
  • Hans Joachim Schellnhuber (2014). «The elephant, the blind, and the intersectoral intercomparison of climate impacts». PNAS. 111 (9): 3225–3227. PMID 24347641. doi:10.1073/pnas.1321791111. 

Artikler i fagtidsskrifter (som ko-autor)

  • Timothy M. Lenton (2008). «Tipping elements in the Earth's climate system». PNAS. 105 (6): 1786–1793. doi:10.1073/pnas.0705414105. 
  • Elmar Kriegler (2009). «Imprecise probability assessment of tipping points in the climate system». PNAS. 106 (13): 5041–5046. doi:10.1073/pnas.0809117106. 
  • Johan Rockström (2009). «A safe operating space for humanity». Nature. 461: 472–475. doi:10.1038/461472a. 
  • Walt V. Reid (2010). «Earth System Science for Global Sustainability: Grand Challenges». Science. 330 (6006): 916–917. doi:10.1126/science.1196263. 
  • Peter H. Gleick (2010). «Climate Change and the Integrity of Science». Science. 328 (5979): 689–690. doi:10.1126/science.328.5979.689. 
  • Matthias Hofmann (2011). «Declining ocean chlorophyll under unabated anthropogenic CO2 emissions». Environmental Research Letters. 6 (034035). doi:10.1088/1748-9326/6/3/034035. 
  • Jonathan F. Donges (2011). «Nonlinear detection of paleoclimate-variability transitions possibly related to human evolution». PNAS. 108 (51): 20422–20427. doi:10.1073/pnas.1117052108. 
  • Jérôme Dangerman (2013). «Energy systems transformation». PNAS. 110 (7): 549-558. doi:10.1073/pnas.1219791110. 
  • Dirk Olonscheck (2013). «Decomposing the effects of ocean warming on chlorophyll (a) concentrations into physically and biologically driven contributions». Environmental Research Letters. 8 (014043). doi:10.1088/1748-9326/8/1/014043. 
  • Vladimir Petoukhov (2013). «Quasiresonant amplification of planetary waves and recent Northern Hemisphere weather extremes». PNAS. 110 (14): 5336–5341. doi:10.1073/pnas.1309353110. 
  • Josef Ludescher (2013). «Improved El Niño-Forecasting by Cooperativity Detection». PNAS. 110 (29): 11742–11745. doi:10.1073/pnas.1309353110. 
  • Franziska Piontek (2013). «Multisectoral climate impact hotspots in a warming world». PNAS (Early Edition). doi:10.1073/pnas.1222471110. 

Rapporter