Hallenserpietismen, eller den hellensiske pietisme, var en variant av luthersk pietisme og grunnlagt av presten August Hermann Francke (1666–1722) i Halle i Tyskland.

August Hermann Francke (1663-1727)

Stikkordene for denne retning var praktisk fromhet, aktivitet, karakterstyrke, arbeidsiver, misjon, undervisning, stor vekt på adiafora (fordømmelse av kortspill, dans o.l.) og asketisk verdensfravendthet. Franckes egen harde omvendelseshistorie ble i stor utstrekning normgivende for alle andre omvendelser. Det ble stilt krav om et nøyaktig omvendelsestidspunkt, mellom et syndig «før», et forklaret «nå» og et vakt «etter».

Francke skapte et kraftsenter for denne form for pietisme i Halle ved sin utadrettethet og ved å opprette skoler, fattighus og boktrykkerier. Som noe nytt i luthersk sammenheng ble det sendt misjonærer til utlandet, nemlig Ziegenbalg i 1705.

I Halle lå instituttet som var utgangspunkt for det første protestantiske misjonsfremstøtet rettet mot jøder noen gang, Institutum Judaicum (et Muhammedicum). Misjonærer herfra besøkte Danmark tre ganger i årene 1734-48.[1]

Hallenserpietismen var statskirkelig orientert (ettersom staten støttet de nye tiltakene økonomisk) og er derfor knyttet til konge og kirke («pietisme ovenfra»). Dette ble særlig tydelig fra 1730 i Danmark. På grunn at sdet positive forholdet til kirken trådte Philipp Jacob Speners konventikkeltanke i bakgrunnen.

Referanser rediger