h-indeks

h-indeks (engelsk: h-index) er et bibliometrisk mål på en forskers vitenskapelige publisering og innflytelse innen faglitteraturen. Tallet beregnes ut fra antall publiserte arbeider og det antall ganger hvert arbeid er sitert. Systemet ble foreslått som et system for å avgjøre teoretiske fysikeres relative innflytelse av fysikeren Jorge Hirsch i 2005, og defineres som:

en forsker har indeks h hvis h antall av forskerens totale antall publikasjoner har minst h antall siteringer og resten har færre enn h siteringer hver

Det er store forskjeller mellom hva som er en typisk h-indeks på samme karrierenivå innen ulike fagområder, og generelt har forskere innen naturvitenskap og medisin langt høyere verdier enn forskere innen humaniora og samfunnsvitenskap. Hirsch foreslo selv at innen teoretisk fysikk ville en h-indeks på 12 per 2005 være passende for å få fast stilling og forfremmelse til associate professor (førsteamanuensis), 18 ville være passende for forfremmelse til professor, 15–20 kunne bety medlemskap i American Physical Society og 45 eller høyere kunne bety medlemskap i National Academy of Sciences. En studie gjennomført ved London School of Economics fant at professorer i Storbritannia hadde gjennomsnittlige verdier på 2,8 innen rettsvitenskap, 3,4 innen statsvitenskap, 3,7 innen sosiologi, 6,5 innen geografi og 7,6 innen samfunnsøkonomi. I gjennomsnitt hadde professorer verdier på rundt det dobbelte av førsteamanuenser. På grunn av mer publisering og også sitering innen ulike fag kan hva som er typiske h-verdier i ulike fag og på ulike stillingsnivåer ha endret seg over tid.

For å være blant den høyest siterte prosenten i perioden 2000–2010 måtte en forsker ifølge Essential Science Indicators være sitert 2073 ganger i fysikk, 1390 i klinisk medisin og 154 i samfunnsvitenskap.

En h-verdi kan regnes ut manuelt, men ofte brukes automatiske verktøy i databaser som Google Scholar eller abonnementstjenestene Scopus og Web of Science; disse databasene er imidlertid ikke fullstendige, og særlig Scopus og Web of Science har store hull i datagrunnlaget, spesielt i ikke-naturvitenskapelige fag. Google Scholar anses som relativt dekkende for vitenskapelige publikasjoner som er tilgjengelige på internett, og i praksis brukes ofte h-verdien utregnet av Google Scholar.