Gustav Steimler
Gustav Adolf Steimler (født 1923, død 2014) var en norsk marineoffiser. Han tjenestegjorde for de allierte styrkene under andre verdenskrig, tok krigsskoleutdannelse etter krigen, og fortsatt sin karriere i den norske marinen. Senere var han i 9 år generalsekretær i Redningsselskapet.[1] Han var sønn av Gustav Adolf Emil Carl Steimler som under andre verdenskrig arbeidet for Nortraship i Montreal og Halifax.[2]
| Gustav Steimler | |||
|---|---|---|---|
| Født | 3. sep. 1923 | ||
| Død | 27. okt. 2014 (91 år) | ||
| Beskjeftigelse | Offiser | ||
| Nasjonalitet | Norge | ||
| Utmerkelser | |||
Nordsjøfarten rediger
Sammen med den jevnaldrede kameraten Olaf Hartmann Johnsen kom den unge Gustav Steimler inn i motstandsbevegelsen etter krigsutbruddet, og begge prøvde å komme seg med nordsjøfarten fra Telavåg og over til de britiske øyer. To ganger i løpet av september 1941 klarte de å komme for sent til båtavganger, noe de også berget livet på ettersom båtene «Valborg» og «Knut» forsvant sporløst på havet. Senere gjorde de et forsøk med en skøyte de fikk kjøpe for 5 000 kroner, en pengesum de ble forært av Telavågingen Josef Øvretveit som hadde gitt dem husly i påvente av transport over Nordsjøen. De kom bare noen få nautiske mil vestover før motoren sa stopp, men de klarte med nød og neppe å komme seg inn igjen til Telavåg hvor de leverte båten tilbake til selgeren og pengene til Øvretveit. Dagen etter blåste det opp et kraftig uvær, noe den beskjedne båten neppe hadde taklet.[3]
I begynnelsen av oktober 1941 ble Steimler og Johnsen sendt fra Telavåg og inn til Bergen for å skaffe maskinist til en båten «Jan» som skulle til Shetland illegalt. Grunnet den nylige kompromitteringen av Stein-organisasjonen hadde tyskerne hevet beredskapen, noe som medførte at guttene ble arrestert i Alvøen og derfra bragt inn til på gestapohuset i Bergen. De klarte klarte imidlertid å overbevise soldatene om at de hadde vært på en fredelig utflukt og ble løslatt. Gestapo hadde imidlertid fått mistanker om at noe foregikk på Telavåg, og sendte derfor ut stapomann Johan Bjørgan sammen med tyske mannskaper. Da Steimler og Johnsen nådde ut igjen til Telavåg var «Jan» allerede reist. Steimler hastet derfor innover mot Bergen igjen for å avskjære de to maskinistene som var på vei utover på sykkel. Han fikk stanset dem og de tre hadde tatt inn på en kafé på Fjell for å ta en kopp kaffe, da Bjørgan og to gestapister braste inn døren. De ble utspørret og ransaket, og dekkhistorien om at de skulle på fisketur ble betvilt ettersom Steimlers mor hadde lagt en Bibel i sekkens hans uten at han visste om det, og de tre ble satt i arrest på Fjell. Hos lensmannen fikk Steimler tak i en mann som dro som kurér inn til foreldrene i Bergen med beskjed om å forklare seg til Stapo om deres strengt religiøse sønn som hadde med seg Bibelen overalt. Stapo kjøpte historien, og de tre ble løslatt av Bjørgan personlig.[3]
I januar 1942 lyktes Steimler og Johnsen endelig å komme seg over Nordsjøen med motorbåten «Anna» sammen med 12 andre flyktninger. Dette var den siste overfarten før opprullingen av den illegale nordsjøfarten. Båten nådde frem til Lerwick etter tre døgn på havet.[3]
I krigstjeneste rediger
I England fikk Steimler opplæring som sonaroperatør. 18. november 1942 var han som ASDIC-operatør ombord på korvetten «Montbretia» da den under eskorte av en flåte på 33 handelsskip ble torpedert av den tyske ubåten U-262.[4] Av besetningen på 74 omkom 47. Steimler var på vei til å evakuere skipet etter første torpedotreff da han så en ny torpedo komme rett mot seg. Trykket fra eksplosjonen sendte ham i en bue 100 meter bort fra skipet. Da han kom til bevissthet igjen oppdaget han at korvetten brukket i to og i ferd med å synke, men kunne konstatere at han var uskadd. Etter først å ha klamret seg til en treplate fikk han øye på en redningsflåte. Denne var imidlertid så overfylt allerede at han ble nektet å stige opp i den i frykt for at hele flåten skulle velte, men han fikk lov til å holde seg oppe etter tauene. Etter fire og en halv time ble de overlevende plukket opp av korvetten «Potentilla». Mannskapet visste ikke om at «Montbretia» var blitt torpedert, men oppfattet lyset fra redningsflåten var en tysk ubåt, og gikk for å angripe denne da de innså at det var deres egne i havsnød i stedet. Mannskapet trosset også de alliertes ordre om å ikke gjennomføre søk etter overlevende.[5][6] Steimler var da svært nedkjølt og utmattet, og hadde mistet bevisstheten rett før «Potentilla» rakk fram til flåten, men en av hans kamerater rakk å gripe tak i ham før han forsvant i bølgene. Da han våknet en time senere var han fortsatt nedkjølt og preget, men tilbød seg likefullt å avløse ASDIC-operatøren ombord. Mens han satt på vakt dukket periskopet fra en ny tysk ubåt opp, men denne gangen gikk korvetten seirende ut av duellen og klarte å senke ubåten.[7]
I 1943 startet han krigsskoleutdannelse i England.[1]
Militær karriere rediger
Da krigen var over fortsatte Steimler på havet, og tjenestegjorde både på motortorpedobåter og fregatter.[1] I 1974 ble han øverstkommanderende for Tromsø Sjøforsvarsdistrikt og i 1976 ble han hentet til Brussel for å være nestkommanderende for NATOs operasjonsdivisjon.
Redningsselskapet rediger
Etter endt militær karriere ble Steimler i 1982 generalsekretær i Redningsselskapet, et verv han hadde frem til 1991.[1]
Referanser rediger
- ^ a b c d Nekrolog: Gustav Adolf Steimler
- ^ Gustav Adolf Emil Carl Steimler Krigsseilerregisteret
- ^ a b c Haga, Arnfinn. Aksjon Telavåg, s. 26-32. Cappelen, 1993 ISBN 82-02138-46-9
- ^ Korvett Montbretia HNoMS Krigsseilerregisteret
- ^ Avduking av monument over Shetlands-Larsen s. 35
- ^ Misje, Magne: Det store sviket, s. 36-37, Samlaget, 1997, ISBN 8252147631
- ^ Levende blink for tysk torpedo Mannskapsavisa nr. 25-26, 8. desember 1969