Guillaume-skandalen
Guillaume-skandalen var den største politiske skandale i etterkrigstidens Tyskland, og førte til at Willy Brandt måtte gå av som kansler i 1974.
Bakgrunnen var at Brandts personlige sekretær for partianliggender og nære medarbeider Günter Guillaume ble avslørt som spion for Stasi. Også Guillaumes kone, Christel Guillaume, ble avslørt som spion.
Guillaumes spionasjevirksomhet
redigerPå oppdrag fra Hauptverwaltung Aufklärung reiste Stasioffiseren Guillaume og hans kone i 1956 til Vest-Tyskland, der de utga seg som «flyktninger» og slo seg ned i Frankfurt am Main. Begge ble raskt aktive i det sosialdemokratiske partiet, SPD. Günter Guillaume ble forretningsfører for SPD-fraksjonen i bystyret i Frankfurt og ble selv innvalgt i bystyret i 1968. Han fikk i 1969 i oppdrag å lede valgkampen for den føderale transportministeren Georg Leber i hans valgdistrikt i Frankfurt, og beviste da sitt store organisasjonstalent. Takket være ministerens støtte ble han samme år ansatt som sekretær for næringslivs-, finans- og sosialpolitikk ved kanslerkontoret. På grunn av sin store arbeidsinnsats og organisasjonstalent ble han så i 1972 forfremmet til personlig sekretær for kansler Willy Brandt med ansvar for partianliggender. Guillaume fikk således tilgang til hemmelige dokumenter og samtaler i kanslerens engere krets. Han var også en av få personer som ledsaget Brandt privat og under ferier.
Avsløringen av Guillaume
redigerKuriøst nok var det fødselsdagshilsener sendt fra Stasi til ekteparet Guillaume på 1950-tallet som til slutt ledet til avsløringen av dem. 1. februar 1956 var det over kortbølge sendt en fødselsdagshilsen til «Georg», den 6. oktober samme år til «Chr.» og i midten av april 1957 ble meldingen «Glückwunsch zum zweiten Mann» sendt. I februar 1973 arbeidet Verfassungsschutztjenestemannen Heinrich Schroegge i Köln med tre spionasjetilfeller, hvor Guillame i alle på en eller annen måte dukket opp. En kollega fortalte ham om de gamle kortbølgemeldingene, og datoene ble sjekket og man fant at de stemte for ekteparet Guillaume. Schroegge meldte om saken, og fikk i oppdrag å innlede en «forsiktig observasjon av ekteparet».
29. mai 1973 tok presidenten for Verfassungsschutz, Günther Nollau, første gang opp spionmistanken mot Guillaume med den føderale innenriksministeren, Hans-Dietrich Genscher. Genscher informerte kansleren. Nollau bad om at Guillaume skulle få beholde sin posisjon for at man kunne observere ham for å danne seg et bilde av omfanget av hans forræderi og samle mer materiale. Brandt gikk med på dette og informerte bare sin kontorsjef Reinhard Wilke og sjefen for Kanzleramt, Horst Grabert. Hverken Egon Bahr, Brandts nærmeste rådgiver, eller Horst Ehmke, som hadde ansatt Guillaume, ble informert om mistanken. På grunn av den langvarige etterforskningen fikk Guillaume fortsette å virke i Kanzleramt forholdsvis lenge, og ledsaget kansleren under hans norgesbesøk i juli 1973.
1. mars 1974 oppsøkte Nollau og Genscher kansleren og fortalte om resultatene av etterforskningen av Guillaume. Nollau varslet at Guillaume ville bli arrestert innen to til tre uker. Siden man ennå ikke hadde beviser som holdt i en regulær domstol foreslo Nollau å overlate materialet til riksadvokaten og la ham formelt tiltale Guillaume.
Brandt undervurderte sprengkraften i affæren, og trodde ting ville gå seg til, og viet derfor saken lite oppmerksomhet.
25. april 1974 ble Guillaume og hans kone arrestert i sin leilighet. Under arrestasjonen sa Guillaume: «Jeg er borger av DDR og offiser. Respekter det». Under resten av saken sa han ingenting, fordi hans ønske om en personlig samtale med Brandt ikke ble innvilget.
I 1975 ble Guillaume dømt til 13 års fengsel for landsforræderi. Hans kone ble dømt til 8 års fengsel. I 1981 ble ekteparet utvekslet til DDR i bytte mot vestlige agenter.
Politiske følger
rediger
1. mai 1974 mottok Brandt en mappe fra Genschers personlige sekretær Klaus Kinkel, som Kinkel hadde fått fra sjefen for Bundeskriminalamt, Horst Herold. Mappen inneholdt protokollerte utsagn om Brandts privatliv fra etterforskningen av Guillaume. Det ble fryktet at når detaljene fra Brandts tallrike seksuelle affærer med prostituerte og hans alkoholproblemer ble kjent, ville opposisjonen bruke dem til en mediekampanje mot den allerede omstridte og av høyresiden forhatte Brandt, og dra fordel av dette i den kommende valgkampen. Herold og Nollau fryktet også at den tyske regjeringssjefen kunne bli sårbar for utpresning fra DDR. I en personlig samtale rådet Nollau Herbert Wehner til å oppfordre Brandt til å gå av.
Om aftenen den 4. mai 1974 kom det til en timelang samtale mellom Brandt og Wehner i forbindelse med et rutinemessig møte mellom SPD og fagforeningsfolk i Bad Münstereifel. Trolig fordi Wehner ikke oppfordret ham til å bli sittende, besluttet Brandt seg for å gå av.
Det er også trolig at sentrale personer i SPD, spesielt Wehner, mente at Brandt ikke kunne beholdes på grunn av sine helseproblemer (depresjoner og alkoholisme). Flere i partiet mente at partiet hadde bedre sjanser med en ubelastet kandidat i neste valgkamp. Wehner sa at han under tvil ville «la seg rive i filler» for Brandt dersom han besluttet seg for å stå løpet ut. Brandt tolket dette slik at han ikke hadde den nødvendige støtten fra Wehner, Schmidt og andre.
Utslagsgivende ble kanskje Brandts kone Rut Brandt, som om morgenen sa at noen måtte ta ansvaret.
Om morgenen 5. mai 1974 gjorde Brandt sin avgang kjent overfor ledende SPD-politikere i Bad Münstereifel. Han skrev for hånd et brev hvor han erklærte at han trakk seg, og daterte brevet til neste dag, 6. mai. Han overleverte brevet til sjefen for Kanzleramt kl 23:35, og denne overleverte brevet så til president Gustav Heinemann. Brandt tok dermed på seg det politiske ansvaret for beslutningen om ikke å straks arrestere Guillaume.
7. mai 1974 ved midnatt ble Brandts avgang gjort kjent i nordtysk kringkasting. Nyhetssendingene viste en scene som kom til å bli meget kjent: Herbert Wehner legger en stor blomsterbukett på Willy Brandts tomme plass i Forbundsdagen og en gråtende Egon Bahr begraver ansiktet i hendene.
Stasis spionasjesjef Markus Wolf hevdet senere at Brandts avgang aldri hadde vært Stasis mål, og ble betraktet av Stasi som en stor tabbe.
Wehner skal ha gitt Helmut Schmidt beskjed om å overta som kansler med ordene «Helmut, Du musst das jetzt machen». 16. mai 1974 ble Schmidt valgt til ny kansler. Brandt fortsatte som partiformann, noe Schmidt kalte en stor feil og grunnen til at han hadde vanskelig for å få igjennom egen politikk.
Litteratur
rediger- Willy Brandt: Erinnerungen. Mit den „Notizen zum Fall G“. Erweiterte Ausgabe. UTB, Berlin-Frankfurt a. M. 1994. ISBN 3-548-36497-7
- Klaus Eichner, Gotthold Schramm (red.): Kundschafter im Westen. Spitzenquellen der DDR-Aufklärung erinnern sich. Edition Ost, Berlin 2003. ISBN 3-360-01049-3
- Günter Guillaume: Die Aussage – Wie es wirklich war. Universitas, Tübingen 1990. ISBN 3-8004-1229-2
- Hermann Schreiber: Kanzlersturz – Warum Willy Brandt zurücktrat. Econ, München 2003. ISBN 3-430-18054-6
- Pierre Boom, Gerhard Haase-Hindenberg: Der fremde Vater. Aufbau, Berlin 2005. ISBN 3-7466-2146-1
Film og teater
rediger- Im Schatten der Macht, regi: Oliver Storz
- Demokrati, Michael Frayn