Gudmund Arasson
Gudmund Arason, norrønt Guðmundr Arason, (født 1161, død 16. mars 1237) var en innflytelsesrik islandsk biskop på 1100- og 1200-tallet som bidro til at den katolske kirke fikk økt makt og innflytelse på middelalderens Island. Gudmunds historie er blitt fortalt i flere manuskripter, mest kjent er Prestssaga Guðmundar góða, en kristen saga. Han blir ofte referert til som Gudmund gode (Guðmundr góði), det vil si Gudmund den lærde.
| Den hellige Gudmund biskop av Hólar | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 1161 Grjótá, Hörgárdalur, Island | ||
| Død | 16. mars 1237 Island | ||
| Beskjeftigelse | Katolsk prest, katolsk biskop (1203–)  | ||
| Embete |
| ||
| Nasjonalitet | Island | ||
| Festdag | 16. mars | ||
| Se også | Ekstern biografi | ||
En islandsk Thomas Becket rediger
Gudmund ble født som et barn utenfor ekteskap i 1161 i Grjótá i Hörgárdalur på Island. Han ble ordinert som prest i 1185 i alder av 24 år. Et tiår senere hadde han blitt en av de mest betydningsfulle prester på Island, noe som kulminerte med at han ble valgt som biskop av Hólar, Islands nordlige bispesete, i 1203.
Han tjenestegjorde for en tid som husprest for den islandske høvdingen Kolbeinn Tumason. I sine år som en enkel prest viste han liten interesse for å styrke kirken som institusjon, og søkte heller ikke rikdom eller gods, men han fikk et rykte som en from og pietistisk mann, også som en gjorde mirakler.
Da han inntrådte sin posisjon som biskop hadde han forpliktet seg til å fortsette sine forgjengeres arbeid, hvilket betydde å styrke kirkens makt og posisjon. Isteden gikk utviklingen i motsatt retning. Gudmund var blant de prester som prekte om saligheten av fattigdom og mente at kirken hadde blitt ledet på villspor i streben etter rikdom. Både hans samtidige og hans etterfølgere sammenlignet Gudmund med engelske Thomas Becket.
Gudmund var sjenerøs med kirkens jord og ganske snart bosatte en stor gruppe fattige seg i områdene rundt Hólar for å skaffe seg et utkomme av jorda. Denne sjenerøsiteten hisset opp lokale jordeiere og høvdinger, og spenningen økte hastig og ledet til krangel om bispesetets legale makt. Gudmund ville at bispesetet skulle være uavhengig av høvdingene som hadde valgt ham, og gjorde det første dokumenterte forsøket på Island for å behandle juridisk kirkens makt av sine medlemmer.
Konflikt med høvdingene rediger
Kolbeinn Tumason, høvding for Ásbirningarætten, spilte en betydelig rolle i valget av Gudmund som biskop, men i 1205 steg det opp kraftige motsetninger mellom ham og biskopen. Grunnen til krangelen var et gebyr som Kolbeinn forlangte av en prest som skylte ham penger. I henhold til kirkens regler hadde kirken eksklusive juridisk makt i slike saker. Høsten 1208 reiste Kolbeinn med en gruppe menn til Hólar for å arrestere en prest som hadde forgrepet seg på en kvinne og gjort henne gravid. Kolbeinns menn kom i sammenstøt med tilhengere av biskopen i det som siden er blitt kjent som Víðinesbardagi – Víðines-slaget. Kolbeinn og flere av mennene hans ble drept i stridighetene som biskopen gikk seirende ut av. I 1209 var Gudmunds posisjon blitt uholdbar og han ble tvunget til å flykte fra sitt bispesete.
Årene 1214 til 1218 tilbrakte Gudmund i Norge på ordre av erkebiskopen i Nidaros og da han til slutt kom tilbake til Island opptrådte han mye mer forsiktig. Likevel varte det ikke lenge før en ny stor gruppe fattige levde på kirkens velgjørenhet. Arnór Tumason, Ásbirningsættens nye leder, reiste til Hólar og spredde og fordrev biskopens fattige tilhengere. Gudmund forble Arnórs fange i over et år før han reiste rundt på Island i tre år sammen med sine tilhengere. Da Arnór døde ble Tumi Sighvatsson den nye lederen i Skagafjörður og krevde Hólar som sin egen eiendom. I 1222 drepte biskopens menn Tumi og Gudmund ble tvunget til å flykte til Grímsey hvor han ble tatt til fange igjen. Atter ble han sendt til Norge for å møte erkebiskopens vrede. Han kunne først returnere tilbake til Island som en gammel mann og spilte siden ingen betydelig rolle i Islands politikk inntil han døde i 1237.
Helliggjøring rediger
Fortellingen om Gudmund var til kirkens fordel. Hans heftige krangel med høvdingene forsvant hurtig fra den kollektive hukommelsen, men hans fromhet og sjenerøsitet forble og vokste til legendariske proporsjoner. Gudmund ble omtalt som en hellig mann eller til og med som en helgen. I 1315 ble hans fysiske etterlatenskaper tatt vare på i en storslått seremoni. Gudmund ble uoffisielt opphøyd til en nasjonal helligdom, men inntil denne dag har den katolske kirke ikke anerkjent hans helliggjøring. Grunnen til at kirken motsatte seg kan være at Gudmund i henhold til Islands kirkeregler ikke trengte å leve i sølibat og således hadde flere barn.
I Norge rediger
I forbindelse med Gudmunds mange år i Norge ble den en viss form dyrkelse av hans hellighet også her, selv etter reformasjonen. På Gardermoen var det et katolsk kapell under navnet «Hellige Gudmunds kapell». Antagelig er det det samme kapellet som nevnes i Biskop Eysteins jordebok («Den Røde Bok») fra 1393. Det nevnes også i Biskop Jens Nilssøns Visitatsbøger og reiseopptegnelser (1577).
Kapellet brant sannsynligvis ned siste gang i 1732, da på ordre av den protestantiske sognepresten, Jonas Rist. Sigrid Undset opprettet St. Gudmunds legat i 1928 for ubemidlede kvinnelige katolske elever og studenter. I forbindelse med nye katolske kirken på Jessheim i Øvre Romerike er Gudmund blir foreslått som navn.[1]
Referanser rediger
- ^ Kapellet blir stadfestet av L. Daae i Norges helgener, 1879, s. 211., men imøtegått i Kulturhistorisk leksikon for nordisk middelalder, 1960. Begrunnelsen i sistenavnt er dog svak. Se Skytilen, medlemsbladet for Romerike Historielag, nr 3, 2006, Tore Sverdrup Engelschiøn: «Hellige Gudmunds kapell», sidene 3-12.
Litteratur rediger
- Júlíusson, Árni Daníel; Ísberg, Jón Ólafur; Kjartansson, Helgi Skúli: Íslenskur sögu atlas: 1. bindi: «Frá öndverðu til 18. aldar», Almenna bókafélagið, Reykjavík 1989