Åpne hovedmenyen

Koordinater: 78°12,99′N 15°35,67′Ø

Gruve 1a, Amerikanergruva
Gruve 1b ved Sverdrupbyen åpnet driften i oktober 1939.

Gruve 1, også omtalt som Amerikanergruva, var den første gruva inne i selve LongyearbyenSvalbard. Interessenter fra Trondheim hadde allerede i 1903 etablert «Trøndergruva» i samme fjellmassiv, men i nordvest over Hotellneset. Gruve 1(a) åpnet i 1906 etter at Arctic Coal Company ble stiftet av John Munroe Longyear i februar, og senere på året overtok interessene til Trondhjem-Spitsbergen Kulkompani. Gruve 1 ble stengt i 1958. Den ligger ytterst i Longyeardalens nordre side, over Svalbard kirke og Sverdrupbyen.

HistorieRediger

Kullet i Gruve 1(a) ble drevet ut høyt oppe i fjellsiden, og fraktet både med taubane og sammen med utstyr ned til dalbunnen med et transportbånd. Derfra fraktet en liten jernbane kullet ned til utskipingen nedenfor Skjeringa. Transportbåndet er helt ødelagt med synlig, og det er rester igjen av jernbanen nedenfor Svalbard kirke. Taubanen går langs fjellsiden forbi den senere telegrafantenna og til taubanesentralen på Skjeringa.

 
Longyear City i 1908, med «Amerikanergruva» i fjellsida øverst til venstre.
 
Arbeidere på vei ned fra Amerikanergruva, før eksplosjonen i 1920.
 
Kirkegården i Longyearbyen hvor de 4 av de 26 ofrene fra kullstøveksplosjonen i Gruve 1a (Amerikanergruva, synlig i bakgrunnen) den 3. januar 1920 ligger begravd, resten ble sendt til fastlandet. De ligger sammen med sju gruvearbeidere som døde av spanskesyken i 1918. På kirkegården er det laget minnestøtter til mange andre som har mistet livet på Svalbard opp gjennom årene.


Natt til 3. januar 1920 tok en kullstøveksplosjon livet av 26 gruvearbeidere.[1] og gruva ble stengt, selv om styret mente det var økonomisk forsvarlig å gjenåpne den. Det ble imidlertid funnet mer økonomisk riktig å konsentrere arbeidet om Gruve 2 hvor kullgangen var mektigere og kvaliteten fullt på høyde med kullet i Gruve 1.

I Gruve 2 ble de geologiske forhold stadig vanskelige og driften ble innstilt i 1938. Selskapet måtte gjøre noe for å øke gruveproduksjonen og besluttet å gjenoppta driften av Gruve 1. Innslagspunktet ble flyttet lenger inn i dalen hvor kullaget skar helt nede ved dalbunnen. Produksjonen i det som ble omtalt som Gruve 1B, kom i gang i midten av oktober 1939. Samtidig ble den nye gruvebyen Sverdrupbyen anlagt like ved innslagspunktet.[1] Det ble anlagt ny taubane fra Gruve 1b og videre til Taubanesentralen på Skjeringa. Her var det også bro over Longyearmorenen med forbindelse til Gruve 4.

Gruve 1B ble utsatt for en gruvebrann 29. oktober 1948 og i midten av desember kunne produksjonen gjenopptas i gruva.

AvviklingRediger

Driften i Gruve 1B ble etter hvert preget av stadig vanskeligere geologiske forhold og fra 1950 og frem til 1958 ble det bare drevet oppfaringsarbeid.[2] I 1958 ble gruva nedlagt av hensyn til behovet for mer rasjonell drift på bakgrunn av fallende kullpriser. Indre deler av Gruve 1B ble deretter benyttet som drikkevannsreserve for Longyearbyen frem til andre halvdel av 1960-tallet.[1]

Etter at Gruve 1 ble stengt, ble det igangsatt gruvedrift med innslag fra nordvestsiden av Platåberget, og denne ble kalt Gruve 3. Denne gruven utnyttet samme forekomst som Gruve 1 men fra vest, og innslaget til Gruve 3 lå bare litt vest for der hvor «Trøndergruva» lå.

ReferanserRediger

  1. ^ a b c «Gruve 1». Store Norske Spitsbergen Kulkompani. Arkivert fra originalen 11. desember 2007. Besøkt 4. desember 2007. 
  2. ^ Per Kyrre Reymert (2006). «Hvordan Longyearbyen ble til». Gruvebyen gjennom hundre år. Longyearbyen / Tromsø: Longyearbyen lokalstyre. s. 6. 

Eksterne lenkerRediger