Gruppe for dialog
Gruppe for dialog om tro og livssyn (av gresk dia – gjennom og logos – ord, fornuft) er et fordomsfritt møte mellom mennesker med forskjellig tro og livssyn, som gjennom samtale forsøker og forstå og lære av hverandre.
I vår tradisjon har dialogen sine røtter i filosofien til Sokrates og Platon. Dialogfilosofien brøt for alvor gjennom i Europa i årene etter første verdenskrig, med navn som Franz Rosenzweig, Martin Buber og Gabriel Marcel. Et eksempel er Martin Bubers hovedverk Jeg og Du (1923).
I sitt store og banebrytende verk Diskursetikk (1983), redegjør den tyske filosofen Jürgen Habermas for de forutsetninger som må være til stede i en god dialog. Han framholder blant annet at dialogen må være herredømmefri, det vil si at alle parter må være likeverdige. Den må være universell. Alle berørte parter må bli tatt hensyn til – også kommende generasjoner. Og dialogen må være oppriktig. Ingenting må fordreies eller skjules av taktiske årsaker.
I en dialoggruppe er ikke målet først og fremst og bli enig, men et sted der kjennskap utvikles og innsikt vinnes om hverandres tro og livssyn på tvers av forskjellene. Filosofen Helge Svare definerer det slik: En dialog er en samtale mellom to eller flere personer preget av gjensidig velvilje, åpenhet og samarbeid
I Norge har blant annet dialogsenteret Emmaus og Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn startet slike grupper.
I den Svenska kyrkan har en jobbet mye med dette gjennom Vuxendialog-program.