Grumman F4F Wildcat
Grumman F4F Wildcat var et amerikansk hangarskipbasert jagerfly som US Navy satt inn i tjeneste i 1940, samtidig ble det også tatt i bruk av Royal Navy. Der gikk det under navnet Martlet. Det ble første gang brukt i strid i Europa.
| Grumman F4F Wildcat | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Informasjon | |||
| Rolle | Jagerfly beregnet til bruk fra hangarskip | ||
| Produsent | Grumman | ||
| Første flyvning | 2. september 1937 | ||
| Introdusert | Desember 1940 | ||
| Utfaset | 1945 | ||
| Status | Pensjonert | ||
| Brukt av | United States Navy United States Marine Corps Royal Navy Royal Canadian Air Force | ||
| Antall produsert | 7,885 | ||
Wildcat var det eneste effektive alternativ som var tilgjengelig for USA, i den tidligste fasen av Stillehavskrigen. Dette var hovedsakelig på grunn av at det først foretrukne Brewster F2A Buffalo, ikke holdt mål. Wildcat ble satt inn så fort de ble levert. Det var det viktigste jagerflyet til US Navy, under det første harde året i krigen mot Japan. Det var med i kamper som slaget i Korallhavet, slaget om Midway og slaget om Guadalcanal. Det ble hevdet at de ikke kunne måle seg med de japanske Zero. Men med en kombinasjon av solid flykonstruksjon og dyktige piloter, klarte de seg greit.
I løpet av 1943, ble de etter hvert byttet ut med Grumman F6F Hellcat. Wildcat ble imidlertid beholdt på de minste hangarskipene, til krigens slutt.
Spesifikasjoner
rediger| Tekniske data | Grumman F4F Wildcat |
|---|---|
| Mannskap | 1 |
| Lengde | 8,76 m |
| Vingespenn | 11,6 m |
| Høyde | 2,8 m |
| Vingeareal | 24,2 m² |
| Nettovekt | 2 674 kg |
| Lastet vekt | 3 170 kg |
| Motor | 1 × Pratt & Whitney R-1830-86 double-row stjernemotor |
| Ytelser | |
| Motorytelse | 1 200 hk |
| Topphastighet | 515 km/t |
| Topp vertikalhastighet | 11,17 m/s |
| Rekkevidde | 1 337 km |
| Bestykning | |
| Intern | 6× 12,7 mm Browning maskingevær |
| Våpenlast |
Varianter
redigerFM Wildcat
rediger
Da Grumman Aircraft begynte produksjonen av F6F Hellcat måtte produksjonen av eldre modeller flyttes. Dermed fikk General Motors Eastern Aircraft Division lisens til å lage Wildcat. Disse fikk betegnelsen FM-1. Den eneste forskjellen fra tidligere, var å gå fra 6 maskingevær til 4. Samtidig ble kapasiteten på ammunisjon økt med 20%.
Samtidig ble det arbeidet med en forbedret modell, FM-2 . Denne hadde større motor og noen utbedringer på skroget, slik at vekten ble redusert. Dette ble gjort for at flyet skulle kunne operere fra små hangarskip. De skulle ha beste ytelse fra og med take-off.
Spesifikasjoner
rediger| Tekniske data | FM-2 Wildcat |
|---|---|
| Mannskap | 1 |
| Lengde | 8,81 m |
| Vingespenn | 11,58 m |
| Høyde | 3,02 m |
| Vingeareal | 24,15 m² |
| Nettovekt | 2 471 kg |
| Lastet vekt | 3 752 kg |
| Motor | 1× Wright R-1820-56 Cyclone 9 radial |
| Ytelser | |
| Motorytelse | 1 350 hk |
| Topphastighet | 534 km/t |
| Topp høyde | 10 575 m |
| Rekkevidde | 1 448 km |
| Bestykning | |
| Intern | 4× 12,7 mm maskingevær |
| Våpenlast | 2 110 kg bomber eller 6 raketter |
F4F-3S Wildcatfish
rediger
Denne modellen ble utviklet for å kunne lande ved stillehavsøyer, før det ble opprettet flystriper. Det var i utgangspunktet en F4F-3, som ble konvertert. Inspirasjonen kom fra Mitsubishi A6M2-N, en modifisering av Zero.
Første flygningen var 28. februar 1943. Vekten og luftmotsanden av flotørene reduserte maksimal hastighet til 390 km / t. Etterhvert som nok flybaser var tilgjengelige, var det unødvendig å gå videre med ytterligere modifiseringer, og prosjektet ble kansellert.
Operatører
rediger
- Belgiske luftforsvar: Minst 10 var bestilt, men ikke levert. Disse ble overlevert Royal Navy etter Belgias kapitulasjon.
- Aeronavale: 81 fly var bestilt, men ikke levert. Disse ble overlevert Royal Navy etter Frankrikes kapitulasjon
- Royal Canadian Navy: 14 Martlet ble brukt av mannskaper som var tilsluttet HMS «Puncher», for å få erfaring i operasjoner fra hangarskip.
Kilder
rediger- Hickman, Kennedy. "World War II: Grumman F4F Wildcat." Arkivert 7. desember 2016 hos Wayback Machine.
- Booklet edited by Laura Guzzo. Warbirds of the pacific
- U.S. Navy Naval Aviation News December 1970 [1]
- Engelsk Wikipedia