Green Day

amerikansk band

Green Day er et amerikansk punkband fra East Bay i San Francisco Bay Area i California. Bandet består av tre medlemmer: Billie Joe Armstrong (gitar, vokal), Mike Dirnt (bass), Tré Cool (trommer) I september 2012 kunngjorde Armstrong Jason White medlemskap etter å ha spilt gitar på bandets turnéer i 13 år. I 2014 fikk White kreft, noe som førte til at han trakk seg som medlem i Green Day, og gikk tilbake til å være et turnémedlem.

Green Day
Green Day - Hella Mega Tour - August 10, 2021.jpg
Green Day i 2021.
Utmerkelser Rock and Roll Hall of Fame (2015)[1]Rediger på Wikidata
OpphavCalifornia, USA (1987)
Tidligere navnSweet Children (1987–1989)
Sjanger Pop-punk, alternativ rock, punkrock, rockRediger på Wikidata
Aktive år1986
PlateselskapEpitaph Records, Reprise Records
Nettstedhttp://www.greenday.com/, http://www.greenday.com
IMDbIMDb
Medlemmer
Tidligere medlemmer
Notable verk
Logo
Green Days logo

Green Day har solgt over 80 millioner plater verden over[2], og er verdens mestselgende band i sin sjanger.[3] Bandets suksess har hatt innflytelse på en rekke nyere band, deriblant Sum 41, My Chemical Romance, SWMRS og Dog Party. Green Day har mottatt fem Grammy-priser for beste alternative album (Dookie), beste rockealbum (American Idiot) , årets låt («Boulevard of Broken Dreams»), beste rockealbum (21st Century Breakdown) og beste musikalske show (American Idiot: The Original Broadway Cast Recording). I 2015 ble bandet innlemmet i Rock and Roll Hall of Fame.

HistorieRediger

Starten på Green Day (1987–1993)Rediger

Bandet var opprinnelig kalt Sweet Children. I 1989 ble navnet endret til Green Day, som er et lokalt uttrykk for en dag der du ikke gjør noe annet enn å røyke pot.[4] Green Day ble startet i 1987[5] og frontmann Billie Joe Armstrong (gitar og vokal), Mike Dirnt (gitar), Sean Hughes (bass) og John Kiffmeyer (trommer) levde i drømmen om å bli stjerner. I 1988 sluttet Hughes og Dirnt tok rollen som ny bassist. Tre år senere, i 1990, sluttet trommeslager Kiffmeyer og ble erstattet med den lokale trommeslageren Tré Cool fra bandet The Lookouts. De fikk kontrakt med det lille selskapet Lookout! Records, og ga ut albumene 39/Smooth og Kerplunk!

Gjennombruddet (1994–1996)Rediger

I 1993 signerte bandet med plateselskapet Reprise Records. Dette var et stort dilemma for bandet, de visste at mange fra det lokale punkmiljøet var mot dette. På 924 Gilman Street, deres gamle konsertscene, var en av reglene: Ingen band som tilhører et stort plateselskap kan spille. Men likevel var denne muligheten så stor at de ikke kunne si nei. Platen Dookie ble lansert 1. februar 1994 etter en innspillingstid på tre uker. Den ble bandets kommersielle gjennombrudd. Dookie har til nå solgt over 20 millioner eksemplarer på verdensbasis, mye takket være singler som «Basket Case», «Longview» og «When I Come Around».

Suksessen etter utgivelsen av Dookie resulterte i at de fikk spille på Woodstock-festivalen i august 1994. Konserten ble legendarisk etter at bandet oppfordret publikum til gjørmekrig fra scenen.[6]

Etter Woodstock ventet nok en plate, Insomniac, utgitt 10. oktober 1995. Platen fikk blandet mottagelse og solgte «bare» en tredjedel av det Dookie gjorde. Det var en mørkere utgivelse fra bandet, sammenlignet med den mer melodiøse Dookie. Insomniac brukte et kunstverk av Winston Smith, «God Told Me To Skin You Alive», som omslagsillustrasjon. Smith hadde fortalt Tré Cool at hvis de noen gang skulle trenge et kunstverk til et album var det bare å ringe ham. Singlene fra Insomniac var «Geek Stink Breath», dobbeltsingelen «Brain Stew / Jaded», «Walking Contradiction» og «Stuck With Me». Insomiac ble deres mest hatefulle album, der de ville komme seg ut fra «skyggen» av Dookie. Green Day hadde blitt stemplet som et mainstreamband, og var ikke velkommen blant annet i det lokale punkmiljøet de hadde vokst opp i.[7]

En ny retning (1997–2003)Rediger

Albumet Nimrod fra 1997 skilte seg ut fra bandets tidligere album. Gutta i bandet hadde giftet seg og stiftet familie, da forandret musikken seg, men ikke nødvendigvis i en dårlig retning. Albumet hadde fortsatt en del av den energiske pop-punken, men ikke i like stor grad som på de forrige platene, og dette var en mer variert plate enn de hadde produsert tidligere. Blant annet finner man hiter som «Nice Guys Finish Last», «Hitchin' A Ride» og «Good Riddance (Time of Your Life)». «Good Riddance» er en ballade med gitar, vokal og fiolin. Den ble en stor hit i 1997, og de har den nesten alltid som avslutningslåt på konsertene. De sier selv at det er noe av det meste «punkete» de kunne gjøre på den tida, å sette balladen på plate. De turnerte mye og så lite til familiene sine, og frontfigur Billie Joe Armstrong vurderte flere ganger å slutte å spille for å få mer tid til familien. Han hadde selv en dårlig oppvekst: Faren døde da Billie Joe var ti år, og han ville ikke la sine to sønner, Jakob Danger og Joseph Marciano, få en oppvekst uten far.

Heldigvis for fansen, valgte han å fortsette, og i 2000 var det klart for nytt album, denne gangen Warning:, det mest gjennomførte de hadde laget til da, og selv om albumet kommersielt sett må anses som en skuffelse, ble det absolutt plass til noen hitlåter der også, blant andre tittellåta «Warning», «Minority», «Waiting» og balladen «Macy's Day Parade».

I 2001 kom samlealbumet International Superhits!, som hadde tre nye låter; «Poprocks and Coke», «J.A.R.» og «Maria».

I 2002 ga de ut et slags samlealbum: Shenanigans. Det er et album med 14 låter, forskjellige låter fra man er vant til, og låter de ikke fant plass til på sine tidligere plater. Noen av låtene var «Desensitized», «Suffocated» og «Do Da Da». «Ha Ha You're Dead» ble spilt inn spesielt for Shenanigans, og er sett på som albumets høydepunkt.

American Idiot (2003–2005)Rediger

Etter flere års pause ble bandets syvende studioplate, American Idiot, lansert 21. september 2004. Albumet klassifiseres som konseptplate og en rockeopera. American Idiot ble Green Days første album som nådde førsteplass på salgslistene i USA og England. Albumet er produsert av Rob Cavallo, som også produserte bandets tre foregående utgivelser. Egentlig skulle bandet utgi et annet album, Cigarettes and Valentines i 2003, men etter et halvt års arbeid ble låtmatrialet stjålet i studioet, og tyveriet er ennå et mysterium. Dermed måtte bandet starte med blanke ark, og bandmedlemmene gikk hver for seg til studioet (Studio 880 i Oakland i California) og spilte inn hver sin sang: Tré Cool, «Rock'n Roll Girlfriend»; Mike Dirnt, «Nobody Likes You»; og Billie Joe Armstrong, «East 12th Street». De bestemte seg for å lage et konseptalbum, og de tre sangene ble til slutt sammensatt til sangen «Homecoming». American Idiot handler om karakterene «Jesus of Suburbia», «Whatsername» og «St. Jimmy», som prøver å overleve det amerikanske samfunnet og den amerikanske politikken. Handlingen starter fra andre spor, «Jesus of Suburbia», og et trøblete kjærlighetsforhold oppstår når «St. Jimmy» interesserer seg for «Whatsername». Armstrong har sagt at «St. Jimmy» er en annen versjon av «Jesus of Suburbia», og at «Jesus of Suburbia» er en person med to personligheter. «St. Jimmy» er en døende personlighet, og i siste låt, «Whatsername» tar «Jesus of Suburbia» avstand fra Whatsername» og forholdet ender.

American Idiot ble markedsført med hele fem singler, alle ansett som suksesser målt i både salgstall og radiospilling. Følgende fem singler ble lansert: «American Idiot», «Holiday», «Wake Me Up When September Ends», «Jesus of Suburbia» og «Boulevard of Broken Dreams».

Den 15. november 2005 ga Green Day ut konsert-DVD-en Bullet in a Bible, som ble spilt inn på Milton Keynes Bowl i England. DVD-en har 14 sanger og en rekke intervjuer. Sangene er hentet fra Dookie, Insomniac, Nimrod, Warning og American Idiot. Konserten ble innspilt 18. og 19. juni 2005, med 65 000 publikummere hver kveld.

Nyere tid og 21st Century Breakdown (2006–2012)Rediger

I 2006 gikk Green Day og U2 inn i et samarbeid etter at orkanen Katrina hadde herjet i New Orleans. De bestemte seg for å spille inn sin egen versjon av The Skids sin «The Saints are Coming» (utgitt første gang på albumet Scared to Dance i 1979), og inntekten skulle gå til skoler og kirker som var rammet av orkanen. Den 25. september 2006 spilte Green Day og U2 sammen for første gang. Dette skjedde på «Monday Night Football» som er et direktesendt show. Den 30. april 2007 ga de ut en nye single, «Working Class Hero», en coverversjon av John Lennons låt. Sangen er også utgitt på samleplata Instant Karma: The Amnesty International Campaign to Save Darfur, som består av kjente artisters tolkninger av John Lennon-låter. Plata er en støtteaksjon til Amnesty International og støtter organisasjonens arbeid først og fremst i Darfur, men også arbeidet organisasjonen legger ned i resten av verden.

Året etter, i 2007, kom Green Day med en singel til The Simpsons Movie, der de spiller en egen versjon av «The Simpson Theme», som blir til single med samme navn. Den ble utgitt 27. juli 2007.

Green Days siste album, konseptalbumet 21st Century Breakdown, var bandets mest ambisiøse album, og ble gitt ut 15. mai 2009 i USA. Dette var et etterlengtet album, etter den store suksessen med «American Idiot», og innspillingen hadde vart fra april 2005 til januar 2006. 21st Century Breakdown er fortsettelsen på American Idiot, og handler om karakterene Christian og Gloria, som prøver å overleve i det moderne amerikanske samfunnet. Albumet solgte også godt, med singlene «Know Your Enemy», «21 Guns», «Last of the American Girls», «East Jesus Nowhere» og «21st Century Breakdown».

¡Uno!, ¡Dos!, ¡Tré! (2012–)Rediger

Høsten 2012 var det duket for lansering av en album-trilogi. De ga ut albumene ¡Uno!, ¡Dos! og ¡Tré! i henholdsvis september, november og desember. Til tross for lunken mottakelse blant publikum og labre salgsstall fikk de generelt positiv kritikk fra anmeldere.[8][9][10]

I forkant av lanseringen opplevde bandet noen av sine største utfordringer gjennom historien, da Armstrong mistet fatningen under en konsert på iHeartRadio Music Festival i Las Vegas 21. september 2012.[11] Han var sterkt beruset, og etter at konserten ble kortet inn fra 45 til 25 minutter valgte han i forbannelse og slenge et ti-talls upassende skjellsord mot arrangørene, før han knuste gitaren i scenegulvet og deretter forlot arrangementet i sinne. I kjølvannet av denne hendelsen sjekket han inn på rehabiliteringsklinikk hvor han ble værende i lang tid, og promoteringen av albumene ble utsatt på ubestemt tid.

Likevel fikk de albumene ut til publikum innen rimelig tid, og var i gang med konserter på våren 2013.

Det første albumet i trilogien bar preg av et litt eldre lydbilde, og gitarer med langt mindre vreng enn på tidligere album, men likefullt et musikals uttrykk som sendte tankene tilbake mot 90-tallet og deres første hitlåter.

I det andre albumet gikk de en helt annen retning og sendte bandet mer i retning av en garage-/alternativ-rock-filosofi, med et variert og lett lydbilde. Albumet blir ofte betegnet som et oppfølgeralbum til albumet Stop, Drop and Roll, debutalbumet til deres alter ego Foxboro Hot Tubs.

Siste albumet i føljetongen, og deres ellevte studioalbum totalt, ble et variert og tempofylt album, hvor de fortsatte pop-punk-oppskriften fra ¡Uno!. Albumet inneholder låten «99 Revolutions», som de kalte verdensturnéen 99 Revolutions Tour etter, som varte hele sommeren 2013, og låta var åpningssporet for hele turnéen.

SideprosjekterRediger

Helt siden 1991 har medlemmene i Green Day deltatt i prosjekter med øvrige musikere. Dette inkluderer blant annet Armstrongs sideprosjekt Pinhead Gunpowder og Mike Dirnts The Frustrators. Sideprosjektet The Network inkluderte alle medlemmene i Green Day under pseudonuymer, og i 2003 ga de ut et album på Armstrongs eget plateselskap, Adeleine Records. Et tilsvarende prosjekt ble påbegynt i 2007, men da under navnet Foxboro Hot Tubs, som i 2008 ga ut albumet Stop, Drop and Roll.

8. juni 2010 ble spillet Green Day: Rock Band utgitt for PlayStation 3, Xbox 360 og Wii. Det inneholder spillbare versjoner av albumene Dookie, American Idiot, og 21st Century Breakdown.

MedlemmerRediger

Nåværende medlemmerRediger

Tidligere medlemmerRediger

TurnémusikereRediger

  • Ronnie Blake – trompet, perkusjon, bakgrunnsvokal (2004– )
  • Mike Pelino – rytmegitar, bakgrunnsvokal (2004– )
  • Jason Freese – keyboard, piano, gitar, blåseinstrumenter, bakgrunnsvokal (2003– )
  • Jason White – gitar, bakgrunnsvokal (1999–2012, 2016–; offisielt medlem 2012–2016)
  • Kevin Tyler Preston – Gitar (2019–)

Tidligere turnémusikereRediger

  • Kurt Lohmiller – trompet, timpani, perkusjon, vokal (1999–2004)
  • Gabrial McNair – trombone, tenorsaxofon (1999–2001)
  • Garth Schultz – trombone, trompet

StudiomusikereRediger

  • Rob Cavallo – piano på American Idiot (2004)
  • Stephen Bradley – trompet på Warning (2000) og Nimrod (1997)
  • Petra Haden – fiolin på Nimrod (1997)
  • Gabrial McNair – trombone på Nimrod (1997)

DiskografiRediger

Utdypende artikkel: Green Days diskografi

StudioalbumRediger

År Tittel Plateselskap Antall uker på VG-lista
1990 39/Smooth Lookout!
1992 Kerplunk!
1994 Dookie Reprise Records 18 uker i 1995, #9 som beste plassering[12][13]
1995 Insomniac 3 uker i 1995, #27 som beste plassering[13]
1997 Nimrod
2000 Warning:
2004 American Idiot 36 uker i 2004, 2005, #1 som beste plassering[13]
2009 21st Century Breakdown 16 uker i 2009, #1 som beste plassering[13]
2012 ¡Uno! 4 uker i 2012, #3 som beste plassering[13]
2012 ¡Dos! 2 uker i 2012, #6 som beste plassering[13]
2012 ¡Tré! 1 uke i 2012, #20 som beste plassering[13]
2016 Revolution Radio
2020 Father of All Motherfuckers 1 uke i 2020, #12 som beste plassering[14]

ReferanserRediger

  1. ^ Rock and Roll Hall of Fame, www.rockhall.com, besøkt 15. januar 2022[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Ben Myers (2006). Green Day: American Idiots & the New Punk Explosion (engelsk). Disinformation. ISBN 9781932857320. 
  3. ^ James Wilson-Taylor (23. mai 2016). «Who Is The Biggest Pop Punk Band Of All Time?». Pop Buzz (engelsk). Besøkt 15. januar 2022. 
  4. ^ «How did Green Day come up with their name?». Radio X (engelsk). 30. august 2021. Besøkt 14. januar 2022. 
  5. ^ Andrew Nelson (2008). «Rock 'n' Ribs Beginnings». San Francisco Magazine. Arkivert fra originalen 5. februar 2008. Besøkt 22. januar 2008. 
  6. ^ 40 Freakiest Concert Moments #40 Mudstock. VH1 (engelsk). 2006. 
  7. ^ Saeed Saeed (1. februar 2019). «Dookie at 25: how Green Day changed punk rock history». The National (engelsk). Besøkt 14. januar 2022. 
  8. ^ «Uno!». Metacritic (engelsk). Besøkt 15. januar 2022. 
  9. ^ «Dos!». Metacritic (engelsk). Besøkt 15. januar 2022. 
  10. ^ «Tre!». Metacritic (engelsk). Besøkt 15. januar 2022. 
  11. ^ Chad Childers (7. september 2016). «Billie Joe Armstrong Talks 2012 Onstage Meltdown + Rehab». Loudwire (engelsk). Besøkt 15. januar 2022. 
  12. ^ «Dookie». VG-lista. Besøkt 15. januar 2022. 
  13. ^ a b c d e f g «Green Day». VG-lista. Arkivert fra originalen 24. mars 2016. Besøkt 15. januar 2022. 
  14. ^ «Father of All Motherfuckers». VG-lista. Besøkt 15. januar 2022. 

Eksterne lenkerRediger