Åpne hovedmenyen
Gli amori di Ercole
Generell informasjon
SjangerEventyrfilm
Utgivelsesår1960
Prod.landFrankrike / Italia
Lengde1 t. 37 min.
SpråkItaliensk
Bak kamera
RegissørCarlo Ludovico Bragaglia
Produsent
  • Alberto Manca
  • Alberto Salvatori
Manusforfatter
MusikkCarlo Innocenzi
SjeffotografEnzo Serafin
KlippRenato Cinquini
Foran kamera
Medvirkende
Annen informasjon
Prod.selskapSigmadis (Frankrike)
Premiere
  • 19. august 1960 (1960-08-19) (Italia)
  • 28. desember 1960 (1960-12-28) (Frankrike)
Eksterne lenker

Gli amori di Ercole (eng: The Loves of Hercules) er en fransk-italiensk eventyrfilm fra 1960, regissert av Carlo Ludovico Bragaglia. I hovedrollene spiller Jayne Mansfield og Mickey Hargitay. Filmen handler om Herakles som forelsker seg i dronning Deianeira, datteren til hans gamle fiende, etter at hans kone er blitt drept. Flere hindere, inkludert den onde amasonedronningen Hippolyta, står i veien for deres kjærlighet. Manus er skrevet av Sandro Continenza, Luciano Doria og Alberto Manca, løst basert på fortellingene om halvguden Herakles fra gresk mytologi.

HandlingRediger

Landsbyen der Herakles bor blir angrepet mens han er borte, og alle innbyggerne, inkludert hans kone, Megara, blir drept. Herakles' erkefiende, kong Eurytos, er ansvarlig for angrepet. Han ender imidlertid selv opp med å bli drept av sin illojale nestkommanderende, Licos, som har ambisjoner om å overta tronen. Fast bestemt på å hevne sin kones død reiser Herakles til Oikalia for å konfrontere kong Eurytos. Der blir han i stedet møtt av den nye regenten, den avdøde kongens vakre datter, Deianeira. Herakles velger å spare livet hennes, noe som fører til at hun må gjennomgå en farlig test for å bildgjøre titanen Themis. Til alles store overraskelse overlever Deianeira. Det begynner også å oppstå romantiske følelser mellom henne og Herakles.

Licos hadde regnet med at Deianeira skulle bli drept, slik at han kunne overta makten, og må derfor legge en ny plan. Deianeira er lovet bort til sin fetter, Akheloos, men har ikke informert Herakles om dette. Licos gir ordre om å sende bud på Akheloos. Han regner med at Herakles kommer til å drepe konkurrenten, og dermed ende opp med å bli hatet av Deianeira. I mellomtiden er Herakles og Deianeira på ridetur sammen. Dramatikk oppstår da hun blir kastet av hesten og nær drept av en okse. Herakles kommer henne til unnsetning i siste liten og dreper oksen med dolken sin. Etterpå betror Herakles sine følelser til Deianeira, men hun er avvisende. Han skjønner hvorfor da samtalen deres blir avbrutt av Akheloos, som informerer om at han er hennes forlovede. Et slagsmål bryter ut mellom de to mennene, men Deianeira trygler Herakles om å ikke drepe Akheloos. Han respekterer hennes ønske og reiser sin vei.

Da Akheloos kort tid senere blir funnet drept med Herakles' dolk i ryggen, blir Herakles hovedmistenkt. I virkeligheten var drapet utført av Filoktetes, på oppdrag fra Licos. Herakles vender tilbake til Oikalia for å bevise sin uskyld. Han forklarer at han glemte å ta med seg dolken sin etter å ha drept oksen, og at noen derfor måtte ha stjålet den. Både han og Deianeira innser at Filoktetes, som hadde fulgt Akheloos til dem, hadde hatt muligheten til å stjele dolken. Licos forteller Herakles hvor han kan finne Filoktetes, og han reiser straks avsted. Herakles finner raskt Filoktetes, og følger etter ham inn i en hule. Der blir de overrasket av det trehodede monsteret Hydra. Filoktetes blir drept, men Herakles greier å kappe av ett av Hydraens hoder og drepe monsteret.

En hardt skadet Herakles blir funnet av noen amasoner som tar ham med seg. Den onde dronningen deres, Hippolyta, sørger for at ingen menn noen gang forlater deres område. Etter å ha forført dem, forvandler hun dem om til trær. Trollkvinnen hennes, Maga, informerer henne imidlertid om at hun ikke vil være i stand til å forføre Herakles like lett. Ettersom hjertet hans tilhører Deianeira, lager Maga en magisk drikk som får Hippolyta til å se ut som henne. Herakles blir lurt og glemmer alt annet enn Hippolyta. Amasonekvinnen Namaia, som hadde pleiet Herakles' skader, advarer ham til slutt om hva som venter dersom han blir værende og hjelper ham med å flykte. Hippolyta oppdager dem og dreper Namaia, før hun selv blir kvalt av en av sine tidligere elskere, som hun hadde forvandlet om til et tre.

I mellomtiden har Licos overtatt makten i Oikalia, og kastet Deianeira i fengsel ettersom hun ikke ville gifte seg med ham. Folket har flyktet, men bestemmer seg for å reise tilbake og kjempe da de treffer på Herakles. Da Licos innser at slaget er tapt flykter han sammen med Deianeira, med Herakles hakk i hæl. Licos drar Deianeira med seg inn i en hule for å skjule seg, men der blir de overfalt av et hårete monster. Licos blir drept, men Herakles kommer Deianeira til unnsetning og dreper monsteret. De forlater hulen og rir av sted sammen.

MedvirkendeRediger

ProduksjonRediger

Skuespilleren og kroppsbyggeren Steve Reeves hadde suksess med de to eventyrfilmene Le fatiche di Ercole (1958) og Ercole e la regina di Lidia (1959), der han spilte halvguden Herakles. Flere lignende filmer fulgte i kjølvannet av disse. Jayne Mansfield ble tilbudt hovedrollen i en av disse, Gli amori di Ercole, da hun var i Europa i forbindelse med innspillingen av Vestens tøffeste sheriff i 1958. Hun takket ja på den betingelsen at hennes ektemann, den tidligere kroppsbyggeren Mickey Hargitay, fikk spille den mannlige hovedrollen som Herakles.[1] Hargitay og Mansfield reiste til Italia for å starte innspillingen av filmen i januar 1960.[2] På dette tidspunktet var Mansfield gravid med deres andre felles barn.[3] Hun fødte sønnen Zoltán Anthony Hargitay i august samme året.

MottakelseRediger

Ros og kritikkRediger

Flimen floppet på alle markeder.[4] Den ble ikke satt opp på kino i USA. The Motion Picture Guide mente at filmen tilhørte kategorien «så dårlig at det er bra», og at de mange absurde scenene kombinert med den dårlige dubbingen gjorde filmen svært ufrivillig morsom.[5]

TolkningerRediger

Akademikeren Martha Saxton mente at Mansfields dobbeltrolle var et godt eksempel på menns fantasikvinner. Hun spilte både den krevende og dominerede kvinnen som menn frykter, og den passive og anstendige kvinnen de vil ha.[6] Saxton mente også at filmen inneholdt flere sadomasochistiske elementer, og pekte både på valg av kostymer og det at flere av rollefigurene på ulike tidspunkt så ut til å nyte enten å torturere andre eller bli torturert selv.[6]

ReferanserRediger

  1. ^ Faris, Jocelyn (1994). Jayne Mansfield: A Bio-Bibliography (engelsk). Greenwood Press. s. 85. ISBN 978-0313285448. 
  2. ^ Faris, Jocelyn (1994). Jayne Mansfield: A Bio-Bibliography (engelsk). Greenwood Press. s. 23. ISBN 978-0313285448. 
  3. ^ Saxton, Martha (1975). Jayne Mansfield and the American Fifties (engelsk). Houghton Mifflin. s. 116. ISBN 978-0395202890. 
  4. ^ Callan, Michael Feeney (1986). Pink Goddess: Jayne Mansfield Story (engelsk). W.H. Allen. s. 132. ISBN 978-0491030854. 
  5. ^ Faris, Jocelyn (1994). Jayne Mansfield: A Bio-Bibliography (engelsk). Greenwood Press. s. 84–85. ISBN 978-0313285448. 
  6. ^ a b Saxton, Martha (1975). Jayne Mansfield and the American Fifties (engelsk). Houghton Mifflin. s. 117. ISBN 978-0395202890. 

Eksterne lenkerRediger