Giovanni Battista Riccioli
Giovanni Battista Riccioli (født 17. april 1598 i Ferrara i Kirkestaten, død 25. juni 1671 i Bologna) var en italiensk katolsk prest innen jesuittordenen som virket som astronom, med særlig betydning som pioner innen selenografien, studiet av Månens overflate og fysiske kjennemerker.
| Giovanni Battista Riccioli | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | Galeazzo Riccioli 17. apr. 1598[1][2][3][4]  Ferrara (Kirkestaten)[5][3][6] | ||
| Død | 25. juni 1671[7][1][8][3] (73 år) Bologna (Kirkestaten)[3][6] | ||
| Beskjeftigelse | Selenographer, teolog, astronom, kartograf, universitetslærer, skribent, filosof | ||
| Doktorgrads- veileder | Giuseppe Biancani (1628)[9] | ||
Liv og virke rediger
Bakgrunn rediger
Riccioli ble født i Ferrara.[11] Han trådte inn i jesuittordenen den 6. oktober 1614. Etter fullført novisiat begynte han studier i humaniora i 1616, først i Ferrara, og deretter i Piacenza.
Fra 1620 til 1628 studerte han filosofi og teologi ved Kollegiet i Parma. En av tidens mest kjente jesuitter, Giuseppe Biancani (1565–1624), underviste i Parma da Riccioli kom dit. Biancani aksepterte nye astronomiske ideer som for eksempel om eventuelle månefjell og himlenes eventuelt flytende beskaffenhet, og samarbeidet med jesuitt-astronomen Christoph Scheiner (1573–1650) vedrørende solflekksobservasjoner. Riccioli nevner ham med takknemlinghet og beundring.
I 1628 hadde Riccioli ansluttet sin grunnutdannelse.
Astronomi rediger
Riccioli ble presteviet, og bad sine foresatte i jesuittordenen om å bli sendt ut som misjonær. Dette ble avslått. Han virket så om lærer i filosofi, teologi og astronomi. Han foretok flere eksperimenter sammen med sin medbror jesuitten Francesco Maria Grimaldi.
Han er kjent for å ha arbeidet med kart over Månen, og gav flere av overflatetrekkene de navnene som brukes den dag i dag. En omfattende beskrivelse av Månen gav han i verket Almagestum Novum i 1651. Blant annet fikk Mare Tranquillitatis (der Apollo 11 landet i 1969) sitt navn av Riccioli. Riccioli brukte værrelaterte navn for større formasjoner. Kratrene fikk navn etter betydelige astronomer, gruppert i henhold til filosofier og tidsperioder.[12] Selv om Riccioli forkastet den kopernikanske teori, navngav han et fremtredende månekrater Copernicus, andre viktigere kratre oppkalte han etter Kepler, Galileo og Lansbergius. Grimaldi og Riccioli oppkalte også to kratre etter seg selv i samme område, mens noen andre jesuittastronomer fikk krateroppkallinger i et annet område, nær krateret Tycho. Noen har lest navnene og deres plassering som en implisitt anerkjennelse av det kopernikansae system,[13] og ikke kun av fremtredende astronomer, Riccioli sa at han hadde plassert samtlige av kopernikanerne i de stormfulle vannene (han kalte et område for Oceanus Procellarum).[14] Riccioli hevdet direkte i Almagestum Novum at månen ikke var bebodd. Dette stred mot spekulasjoner om en bebodd måne som var å finne både hos Nikolaus av Cusa, Giordano Bruno, og hos Kepler, spekulasjoner som skulle videreføres også i ettertid av forfattere som Bernard de Fontenelle og William Herschel.[15][16]
Riccioli oppdaget skyggene av Jupiters måner på planeten Jupiter.
Han observerte også Saturn og dens ringer.[17] Han var en av de første europeere som anførte at Mizar var en dobbelstjerne.[trenger referanse] Før ham hadde Castelli og Galileo observert det samme. Han arbeidet videre på en metode for målingen av solens tverrsnitt, og var en ivrig forkjemper for den gregorianske kalender.[18]
Riccioli var også den første som beregnet aksellerasjonraten til et fritt fallende legeme.[19]
Hovedverk rediger
- Almagestum novum, astronomiam veterem novamque complectens, observationibus aliorum et propriis, novisque theorematibus, problematibus et tabulis promotam, 1651
Referanser rediger
- ^ a b Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
- ^ Hrvatska enciklopedija, Hrvatska enciklopedija-ID 52751[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b c d Tsjekkias nasjonale autoritetsdatabase, NKC-identifikator jo2004214958, besøkt 23. november 2019[Hentet fra Wikidata]
- ^ Brockhaus Enzyklopädie, Brockhaus Online-Enzyklopädie-id riccioli-giovanni-battista[Hentet fra Wikidata]
- ^ Treccani-leksikonet, «Riccioli, Giovanni Battista», besøkt 12. februar 2016[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Store sovjetiske encyklopedi (1969–1978), avsnitt, vers eller paragraf Риччоли Джованни Баттиста, besøkt 28. september 2015[Hentet fra Wikidata]
- ^ Treccani-leksikonet, www.treccani.it, besøkt 12. februar 2016[Hentet fra Wikidata]
- ^ Archive of Fine Arts, cs.isabart.org, abART person-ID 148825, besøkt 1. april 2021[Hentet fra Wikidata]
- ^ Mathematics Genealogy Project, www.genealogy.math.ndsu.nodak.edu, besøkt 27. august 2018[Hentet fra Wikidata]
- ^ Riccioli 1651 (Bind 1, s. 485).
- ^ Hans bøker bærer ofte navnet "Ricciolus Ferrariensis" (Riccioli fra Ferrara).
- ^ Bolt 2007 (s. 60–61).
- ^ Whitaker 1999 (s. 65).
- ^ Bolt 2007 (s. 61).
- ^ Crowe 2008 (s. 2, 550).
- ^ Trois cent cinquante années de noms lunaires
- ^ Riccioli 1665 (pp. 362–363).
- ^ Som i hans bok Vindiciae calendarii Gregoriani adversus Franciscum Leveram (1666)
- ^ Koyré 1955 (s. 349); Graney 2012.
Litteratur rediger
- AlunSalt: "Copernicus and the Star that was bigger than the Universe" (17 January 2011)
- arXiv:1103.2057v2 2011: "126 Arguments Concerning the Motion of the Earth, as presented by Giovanni Battista Riccioli in his 1651 Almagestum Novum"
- BBC News 2010: "Jupiter's brown stripe is returning, say astronomers" (26. november 2010)
- Bolt, Marvin (ed.) 2007, Mapping the Universe (Chicago: Adler Planetarium & Astronomy Museum)
- Campbell, Thomas Joseph 1921, The Jesuits, 1534-1921: a history of the Society of Jesus from its foundation to the present time (New York: Encyclopedia Press)
- Comins, N. F. & Kaufmann, W. J. 2009, Discovering the Universe: From the Stars to the Planets (New York: W. H. Freeman)
- Crowe, M. J. 2008 The Extraterrestrial Life Debate, Antiquity to 1915: A Source Book (University of Notre Dame Press)
- Delambre J. B. J. 1821, Histoire de L'astronomie moderne (Paris)
- Dialogue Concerning the Two Chief World Systems 2001, by Galileo Galilei [1632], translated and with revised notes by Stillman Drake and Foreword by Albert Einstein (New York: Random House/The Modern Library)
- Discover News 2011: [https://web.archive.org/web/20121007233129/http://news.discovery.com/space/did-riccioli-discover-the-coriolis-effect.html Arkivert 7. oktober 2012 hos Wayback Machine. "Did Riccioli 'Discover' the Coriolis Effect?", Jennifer Ouellette (Jan 27, 2011)
- Dinis, Alfredo 2002, "Was Riccioli a Secret Copernican?" in Giambattista Riccioli e il Merito Scientifico dei Gesuiti nell'età Barocca, a cura di Maria Teresa Borgato (Firenze: Leo S. Olschki), 49-77
- Dinis, Alfredo 2003, "Giovanni Battista Riccioli and the Science of His Time" in Jesuit Science and the Republic of Letters fra Google Books, edited by Mordechai Feingold (Cambridge, Massachusetts: MIT Press), 195-224 (Significant excerpts)
- Catholic Encyclopedia: Giovanni Battista Riccioli
- Galloway, T. 1842, Philosophical Magazine and Journal of Science, Volume 20, 90-98
- Gingerich, Owen 1973, "Copernicus and Tycho", Scientific American, Volume 229, 86-101.
- Graney, C. M. 2010a, "The Telescope Against Copernicus: Star Observations by Riccioli Supporting a Geocentric Universe", Journal for the History of Astronomy, Volume 41, 453-467
- Graney, C. M. 2010b, "Changes in the Cloud Belts of Jupiter, 1630-1664, as Reported in the 1665 Astronomia Reformata of Giovanni Battista Riccioli", Baltic Astronomy, Volume 19, 265-271
- Graney, C. M. 2011, "Coriolis effect, two centuries before Coriolis", Physics Today, Volume 64, 8-9, [1] doi:10.1063/PT.3.1195
- Graney, C. M. & Grayson, Timothy P. 2011, "On the Telescopic Disks of Stars: A Review and Analysis of Stellar Observations from the Early Seventeenth through the Middle Nineteenth Centuries", Annals of Science, Volume 68, 351-373.
- Graney, C. M. 2012, "Anatomy of a fall: Giovanni Battista Riccioli and the story of g", Physics Today, Volume 65, 69-40, [2] doi:10.1063/PT.3.1716
- Grant, Edward 1984, "In Defense of the Earth's Centrality and Immobility: Scholastic Reaction to Copernicanism in the Seventeenth Century", Transactions of the American Philosophical Society, New Series, Volume 74, 1-69
- Grant, Edward 1996, Planets, Stars, and Orbs: The Medieval Cosmos, 1200-1687 (Cambridge: Cambridge University Press)
- Heilbron, J. L. 1999, The Sun in the Church: Cathedrals as Solar Observatories (Cambridge, Massachusetts: Harvard University Press)
- Hoefer, Ferdinand 1873, Histoire de l'astronomie (Paris)
- Koyré, Alexandre 1955, "A Documentary History of the Problem of Fall from Kepler to Newton: De Motu Gravium Naturaliter Cadentium in Hypothesi Terrae Motae", Transactions of the American Philosophical Society, New Series, Volume 45, 329-395
- Meli, Domenico Bertoloni 2006, Thinking with Objects: The Transformation of Mechanics in the Seventeenth Century (Baltimore, Maryland: Johns Hopkins University Press)
- New Scientist 2010: "Jupiter loses a stripe", David Shiga (11 May 2010)
- New Scientist 2011: "Coriolis-like effect found 184 years before Coriolis", MacGregor Campbell (14 January 2011); "Forces and Fate", New Scientist (print edition 8 January 2011), 6
- Raphael, Renee 2011, "A non-astronomical image in an astronomical text: Visualizing motion in Riccioli's Almagestum Novum", Journal for the History of Astronomy, Volume 42, 73-90
- The TOF Spot: "The Book Galileo Was Supposed to Write" (21 April 2011)
- Van Helden, Albert 1984, "Galileo, Telescopic Astronomy, and the Copernican System", in The General History of Astronomy, edited by M. A. Hoskin, volume 2A, (Cambridge: Cambridge University Press)
- Whitaker, E. A. 1999, Mapping and Naming the Moon: A History of Lunar Cartography and Nomenclature (Cambridge University Press)