Gioacchino Ventura

Gioacchino Ventura
P. Gioacchino Ventura di Raulica.png
Født8. desember 1792[1][2]Rediger på Wikidata
PalermoRediger på Wikidata
Død2. august 1861[1][2]Rediger på Wikidata (68 år)
VersaillesRediger på Wikidata
Beskjeftigelse Predikant, filosofRediger på Wikidata
Nasjonalitet Kongedømmet ItaliaRediger på Wikidata

Monument til Gioacchino Ventura di Raulica i kirken Sant'Andrea della Valle i Roma

Gioacchino Ventura di Raulica (født 7. desember 1792 i Palermo, død 2. august 1861 i Versailles) var en italiensk prest og patriot, filosof og forfatter.

Liv og virkeRediger

BakgrunnRediger

Gioacchino Ventura var sønn av Paolo Ventura, baron av Raulica (1734-1816) og advokat og consigliere ved Suprema Corte di Giustizia del Regno di Sicilia, og hans hustru Caterina Platinelli. Han gikk til skole hos jesuittene på Collegio Massimo i Palermo.

Jesuitt, så teatinerRediger

Ventura var først (1808) medlem av jesuitterordenen men da den ble forbudt på Sicilioa gikk han i 1817 over til teatinerordenen og ble senere dens ordensgeneral.

Han var en ettertraktet fastepredikant i Roma. Havs veltalenhet, om enn noe overdrevet og ordrik, var vehement og direkte, med nobelt lødt og en kraftfull stemme og en følelseseggen de fremdørelse, gjorde ham berømt og ettertraktet. Da han senere var i Paris, ble han trass i at han ikke mestret fransak pfullkomment, sagt å nesten være på nivå med den berømte Jean-Baptiste Henri Lacordaire.

Med pave Pius IXs tiltreden ble pater Ventura politisk prominent. Hans «Begravelsesorasjon for O'Connell» (1847) glorifiserte foreningen av religion og frihet,[3] og hans frihetseulogi vedrørende «Morti di Vienna» lød nesten som en diatribe mot konger i sin alminnelighet. Den ble satt på Index Librorum Prohibitorum. Han var begeistret for Italias samling og markerte seg som dette allerede i 1848, men kom derved en stund i kollisjon med pave Pius IX.

Pater Ventura fremholdt lovligheten av den sicilianske revolusjon av 1848 (se hans «Sul riconoscimento della Sicilia, etc.», Palermo, 1848; «Menzogne diplomatiche», etc.). Hans politiske ideal var en italiensk konføderadjon under pavelig presidentskap. Under Pius IX's eksil i Gaeta var pater Venturas i Roma delikat. Skjønt han avsrod fra å ta sete i Det romerske forsamling, gikk han inn for et skille mellom kirkelig og timelig myndighet, og i sicilianernes navn anerkjente han Den romerske republikk. Som kommisjonert fra Sicilia var han nærværende under den kontrocversielle politisk-religiøse seremoni i Peterskirken, men tok ikke aktivt del i seremoniell forstand. Han var motstander av den franske intervensjon på pavens vegne, og da marskalk Nicolas Oudinot angrep Roma, talte ham om Pius IX med ord han senere bittert angret.

Ved triumvirenes fall i 1849 dro han til Montpellier og så til Paris (1851). Her gjorde han et mislykket forsøk på å konvertere sin tidligere venn den ekskommuniserte prest Félicité de Lamennais. Hans konferanser og taler ved «Madeleine» og annetsteds ble publisert som «La raison philosophique et la raison catholique» (1852–). I holdt han i 1857 fasteprekener i Tuileriene på oppfordring av Napoleon III. De ble utgitt som «Le pouvoir politique chrétien».

Hans Opere complete ble utgitt 1852–1864 i 31 bind, hans Opere postume 1863 i tre bind.

ReferanserRediger

  1. ^ a b Autorités BnF, 10. okt. 2015, http://data.bnf.fr/ark:/12148/cb119354285
  2. ^ a b Social Networks and Archival Context, 9. okt. 2017, Gioacchino Ventura di Raulica, w65x5748
  3. ^ Alexander, Yonah. «Terrorism in Ireland (RLE: Terrorism & Insurgency)». Besøkt 18. september 2016. 

KilderRediger