Wikipedia

Gioachino Rossini

italiensk komponist
(Omdirigert fra «Ghioaccino Antonio Rossini»)

Gioachino Rossini (født 29. februar 1792 i Pesaro i Italia, død 13. november 1868 i Passy ved Paris i Frankrike) var en italiensk komponist.

Gioachino Rossini
Gioachino Antonio Rossini
FødtGioachino Antonio Rossini
29. feb. 1792[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Casa Rossini (Pesaro, Kirkestaten)[5]
Pesaro (Kirkestaten)[4]
Død13. nov. 1868[1][2][3][4]Rediger på Wikidata (76 år)
Passy (Det andre franske keiserdømme)[6]
BeskjeftigelseKomponist Rediger på Wikidata
Utdannet vedConservatorio Giovanni Battista Martini
EktefelleIsabella Colbran (1822–1837)[7]
Olympe Pélissier (1846–1868)
NasjonalitetKongedømmet Italia (1861–1868)
Kirkestaten
GravlagtBasilica di Santa Croce (1887–)[8]
Père Lachaise (1868–1887)
Grave of Rossini
UtmerkelserPour le Mérite for vitenskap og kunst
Storoffiser av Æreslegionen (1864)[9]
Sankt Stanislaus-ordenen
Sjangre/
former		Opera, kantate, klassisk musikk
InstrumentCello
IMDBIMDb
Signatur
Gioachino Rossinis signatur
Gioachino Rossini på Commons

Han er kjent først og fremst for sine 39 operaer, men han skrev også kirkemusikk, kammermusikk, sanger, instrumental- og pianomusikk. Som operakomponist regnes han blant de mest betydelige innen belcantostilen, og operaene Barberen i Sevilla og La Cenerentola («Askepott») er på standardrepertoaret for operahus verden over.

Liv rediger

Gioacchino Rossini var den eneste sønnen til hornisten Giuseppe Rossini (1758–1839) og sangerinnen Anna Guidarini (1771–1827).[10] Egentlig ble han døpt Giovacchino, men Rossini selv skrev nesten alltid navnet som Gioachino, og derfor er det denne uvanlige navneformen han er kjent under.[11]

Rossini lærte tidlig å spille fiolin og cembalo og hadde dessuten en god sangstemme. Etter at familien flyttet til Lugo i 1802 ble han kjent med den velhavende Giuseppe Malerbi som hadde et bibliotek hvor Rossini fikk gjøre seg kjent med verk av Haydn og Mozart. Rossinis første offentlige opptreden skjedde 22. april 1804 da han sammen med sin mor sto på scenen i det kommunale teateret i Imola.[12] Samme år skrev Rossini sine første komposisjoner, Sei sonate a quattro for to fioliner, cello og kontrabass. De ble utgitt som urtekst i 1954.[13]

I 1805 flyttet familien til Bologna, hvor Rossini opptrådte som sanger. Fra april 1806 gikk han på Liceo Musicale sammen med blant andre Francesco Morlacchi og Gaetano Donizetti. Her fikk han undervisning i komposisjon og cellospill. Rossini forlot skolen i 1810 uten avsluttende eksamen og reiste til Venezia. På dette tidspunktet hadde han komponert sin første opera, Demetrio e Polibio og noen andre stykker. I Venezia trådte han i 1810 fram i offentligheten som komponist med sin første «modne» opera, Il Cambiale di Matrimonio («Ekteskapskandidaten»).[14]

 
Isabella Colbran

De neste årene skrev Rossini flere operaer, men ingen av disse ble spesielt kjent. Først med Tancredi (1813) komponerte han sin første virkelige suksess-opera. Etter ytterligere noen operaer, blant annet L’Italiana in Algeri («Italierinnen i Algerie»), ble han i 1815 leder av begge operahusene i Napoli. Dermed var han forpliktet til årlig å skrive en opera for hver av de to institusjonene, men han kunne fortsatt arbeide for operahus i andre byer. Ikke alle hans operaer ble umiddelbare suksesser: både uroppføringen av Barberen i Sevilla og La Cenerentola i Roma var mislykkede, det var først etter senere oppføringer verkene ble populære. I Napoli ble Rossini kjent med messosopranen Isabella Colbran som han var gift med fra 1823 til 1836. Etter et fem måneder langt og svært lukrativt opphold ved King's Theatre i London ble Rossini i 1824 leder av den italienske opera i Paris. To år senere ble han kongelig hoffkomponist i Frankrike. Her omarbeidet han blant annet Moîse og Maometto II til henholdsvis Mosé et Pharaon og Le Siége de Corinth i samsvar med den rådende franske operastilen.

Rossini skrev sin siste opera, Wilhelm Tell, i 1829. I alt skrev han 39 operaer og opparbeidet seg et ry som en mester innen Opera buffa, selv om han også skrev opera seria-verk. Julirevolusjonen i 1830 førte til at Rossini mistet sine embeter, men det lyktes ham å få rettslig gjennomslag for en livsvarig pensjon.

 
Rossinis grav på Père-Lachaise-gravplassen

Fra 1836 til 1848 var Rossini i Bologna og skrev der kirke- og kammermusikk, blant annet Stabat Mater (1832 / 1841). Isabella Colbran, Rossinis tidligere hustru, døde i 1845, og året etter giftet han seg med franske Olympe Pélissier, et ekteskap som varte livet ut. På grunn av den politiske uroen i Bologna i 1848 flyktet Rossini til Firenze i 1848. I 1855 flyttet han tilbake til Paris og bodde der resten av sitt liv.

Til Rossinis mest kjente verk etter tiden som operakomponist regnes Stabat mater og Petite messe solennelle. Sistnevnte er tross navnet «Liten messe» et nittiminutters verk. Rossinis komposisjoner er kjent for sin humor, enkelte av dem avslører det allerede i tittelen, eksempelvis Péchés de vieillesse («alderdomssynder»), «Torturerte valser», «Astmatisk etyde», «Kromatisk dreiebenk»[15] og «Abortert polka-masurka».

Rossini led av depresjoner, spesielt i andre halvdel av livet. Årsaken kan ha vært gonoré som han pådro seg i ungdommen. Han døde som følge av en tarmoperasjon og ble opprinnelig bisatt ved Père Lachaise. I 1887 ble levningene overført til Santa Croce-basilikaen i Firenze.

 Jeg innrømmer å ha grått tre ganger i livet: da min første opera floppet, da jeg for første gang hørte Paganini spille fiolin, og da en fylt kalkun falt over bord under en båtutflukt 

Gioachino Rossini

Utvikling som operakomponist rediger

Rossinis utvikling som operakomponist kan på sett og vis deles inn i tre faser. Den første perioden strekker seg fram til 1816, og her bygger han i hovedsak på impulsene fra sine forgjengere; primært Domenico Cimarosa (1749–1801), men også Wolfgang Amadeus Mozart. Men allerede i de tidlige verkene aner vi at noe nytt er i ferd med å skje – rytmikken er mer pulserende og orkestreringen langt mer sammensatt. De to mest kjente av de tidligste verkene er nok Tancredi og L'Italiana en Algeri fra 1813, men La Pietra del Paragone fra 1812 fortjener samtidig å nevnes. Det er bemerkelsesverdig at en ungdom på 20 år kunne skrive et så modent verk og samtidig gi flere signaler om hva som skulle komme de neste 17 årene.

Il Barbiere di Siviglia markerer slutten på denne fasen, og inneholder samtidig mange elementer som i stor grad peker framover.

Den andre perioden innledes med Otello, som kan sies å markere romantikkens inntreden i italiensk opera. Allerede i Elisabetta lot Rossini orkesteret akkompagnere resitativene, i motsetning til cembaloet som hadde vært tradisjon i italiensk opera tidligere.

 
Rossini tegnet av Grevedon.

Det neste store verket i denne fasen er La Cenerentola, en romantisk komedie som bygger på eventyret om Askepott. Musikalsk sett viderefører denne tråden fra Il Barbiere di Siviglia, og er et oppkomme av iørefallende melodier og briljant orkestrering.

Mens La Cenerentola på mange vis har røtter i tradisjonell italiensk Opera Buffa, bringer La Gazza Ladra bud om Vincenzo Bellinis og Gaetano Donizettis sentimentale verker i opera semiseria-stilen. Operaen handler om en ung tjenestejente som ved en misforståelse anklages for å ha stjålet sølvtøy fra herskapet, mens det i virkeligheten er en skjære som har stukket bort gjenstandene. Landsbydommeren, som har blitt avvist av jenta når han har gjort kur til henne, tar hevn ved å føre henne til retten, og der blir hun dømt til døden for tyveriet. I øyeblikket før henrettelsen skal skje, blir imidlertid tyvegodset gjenfunnet i et skjærerede, og operaen ender lykkelig til slutt. Tre numre skiller denne operaen særskilt fra de foregående, nemlig en brindisi (drikkevise) med innlagte pantomimeinnslag; rettsscenen og marsjen mot skafottet. De to siste scenene viser hvor Donizetti og Bellini kunne hente sin dramatikk og lidenskap fra.

 
Rossinis grav på kirkegården Père Lachaise i Paris.

Når La Gazza Ladra fortjener å nevnes spesielt, er dette fordi denne operaen la mye av grunnlaget for de resterende operaene Rossini skrev i Italia, og forsåvidt også for de to operaene han omarbeidet for Paris. Slik sett er utviklingen i Rossinis musikk relativt beskjeden de 12 årene som fører fram til Guglielmo Tell (italiensk for Wilhelm Tell), men da tok han definitivt igjen det forsømte og skrev en dramatisk opera av stort format og med en musikk som virkelig markerte et solid skritt framover. Rossinis tredje fase kan dermed sies kun å bestå av dette siste, monumentale verket.

Annen musikk rediger

Etter å ha skrevet Guglielmo Tell trakk Rossini seg tilbake som operakomponist; dels av helbredsgrunner, men også fordi han følte at hans samtidige var i ferd med å passere ham når det gjaldt nyvinninger og dristig eksperimentering. Ikke desto mindre tilførte han kirkemusikken en ny dimensjon med Stabat Mater (1832; omarbeidet i 1840-årene), som på mange måter nærmer seg operaen i dramatisk uttrykksfullhet.

I sine siste 10 leveår skrev Rossini en lang rekke klaververker under samlebetegnelsen Les Péchés de Vieillesse, samt det høyst originale kirkemusikalske verket Petite Messe Solennelle.

Et av klaververkene fortjener å nevnes spesielt, ettersom det skildrer en dramatisk togreise som ender med en ulykke. Dette transportmiddelet skremte forøvrig Rossini slik at han kun reiste med jernbane én gang i sin levetid.

Komponisten som plagierte seg selv rediger

Rossini unnlot sjelden å benytte vellykkede musikalske temaer om igjen. Den overturen vi i dag forbinder med Il Barbiere di Siviglia og intet annet, ble faktisk benyttet ved to tidligere anledninger – henholdsvis Aureliano in Palmira og Elisabetta, Regina d'Inghilterra. Overturen til Il Turco in Italia ble likeledes i en lettere omarbeidet form brukt til Otello.

Ballettmusikken Rossini skrev til Armida i 1817, finner vi også fragmenter fra i senere verker. Deler av den finner vi som ballettinnslag i Mosé et Pharaon, og så å si hele ble benyttet til samme formål da han omarbeidet Otello for Parisoperaen i 1840-årene. En særskilt sats fra ballettmusikken til Le Siége de Corinth omtales dessuten som overture til den bredt anlagte enakteren Il Viaggio a Reims fra 1825 – et formål den imidlertid aldri har blitt anvendt til, skal vi tro kildene. Som en forstår, skaper slik gjenbruk lett problemer når en skal fastslå hvilke verk enkeltnumre egentlig har blitt skrevet til.

Ettertidens vurdering av Rossini rediger

Det er hevet over enhver tvil at Rossini betydde svært mye for utviklingen av musikkdramatikken i det 19. århundre. Med utgangspunkt i forgjengerne framstår han som skaperen av det nye århundrets italienske opera, og leverer den videre til etterfølgerne Bellini og Donizetti i 1829. På samme måte legger han med Guglielmo Tell grunnlaget for den veien Daniel-François Auber, Giacomo Meyerbeer og Jacques Fromental Halévy skulle følge videre.

Det faktum at Rossini tjente seg rik på sine komposisjoner og endatil ble en etter forholdene gammel mann, har nok gjort ham undervurdert i enkelte sammenhenger. Hans livsløp harmonerte nemlig dårlig med det romantiske ideal om en fattig, sykelig kunstner som dør ung, og i tillegg er en gripende, dyptloddende patos stort sett fraværende i hans verker. Det betyr ikke dermed at Rossini ikke var i stand til å skrive virkelig vakker musikk: Allerede i 1. akt av Il Signor Bruschino (1813) forekommer en duett med en instrumental innledning av stor skjønnhet, og hans virtuose behandling av treblåserrekken finnes det utallige eksempler på.

I 1822, fem år før Ludwig van Beethoven døde, avla Rossini og Carl Maria von Weber et besøk hos den gamle mester. Beethoven lovpriste da Il Barbiere di Seviglia, og rådet Rossini til fortsatt å konsentrere seg om komiske operaer. Ettertiden har nok også kunnet slutte seg til dette, ettersom komponisten utvilsomt er på sitt mest umiddelbare og oppriktige i den komiske genren.

Betydningsfulle operaer rediger

  • La Pietra del Paragone (1812)
  • Tancredi (1813)
  • L’Italiana in Algeri (1813)
  • Il Turco in Italia (1814)
  • Elisabetta, Regina d’Inghilterra (1815)
  • Il Barbiere di Siviglia (1816)
  • Otello (1816)
  • La Cenerentola (1817)
  • La Gazza Ladra (1817)
  • Moïse (1818)
  • La Donna del Lago (1819)
  • Maometto II (1820)
  • Semiramide (1823)
  • Il Viaggio en Reims (1824)
  • Le Comte Ory (1828; for en stor del basert på musikken til Il Viaggio en Reims)
  • Guglielmo Tell (1829)

Kirkemusikk rediger

  • Messa (Bologna 1808)
  • Messa (Ravenna 1808)
  • Messa (Rimini 1809)
  • Laudamus
  • Quoniam (1813)
  • Miserere
  • Messa di Gloria (1820) Soli, kor, orkester
  • Deh tu pietoso cielo (1820)
  • Tantum ergo (1824)
  • Stabat mater (1832/42)
  • Trois Choeurs religieux (1844)
  • Tantum ergo (1847)
  • O salutaris hostia (1857)
  • Laus Deo (1861)
  • Petite messe solennelle (1863)

Litteratur rediger

  • Fisher, Burton D., The Barber of Seville (Opera Classics Library Series). Grand Rapids: Opera Journeys, 2005.
  • Gossett, Philip, "Rossini, Gioachino" i Grove Music Online (Oxford Music Online, 17. november 2009)
  • Osborne, Richard, Rossini: His Life and Works (Oxford: Oxford University Press, 2007)
  • Osborne, Richard, "Rossini" i The Musical Times, Vol. 127, No. 1726 (desember 1986), 691 (Musical Times Publications Ltd.) http://www.jstor.org/stable/964669
  • Steen, Michael, The Lives and Times of the Great Composers (NY: Oxford University Press, 2004)
  • Weinstock, Herbert, Rossini: A Biography (New York, 1968),

Referanser rediger

  1. ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 9. april 2014[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b Archive of Fine Arts, cs.isabart.org, abART person-ID 29624, besøkt 1. april 2021[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ a b c Archivio Storico Ricordi, Archivio Storico Ricordi person-ID 743, besøkt 3. desember 2020[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 10. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ Grove Music Online, Grove Music Online-ID 23901[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ la Repubblica, «Le nozze di Rossini», verkets språk italiensk, utgitt 13. november 2013[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ gallica.bnf.fr[Hentet fra Wikidata]
  9. ^ Léonore database[Hentet fra Wikidata]
  10. ^ Wilhelm Keitel und Dominik Neuner, Gioachino Rossini, München 1992, s. 17
  11. ^ Richard Osborne: Rossini (The Master Musicians series), London: Dent, 1986, s. xv. The New Grove Dictionary of Opera (1992), redigert av Stanley Sadie, vol 4, s. 56–67.
  12. ^ Volker Scherliess, Gioacchino Rossini, 5. opplag, Reinbek bei Hamburg 2009, s. 16f.
  13. ^ Wilhelm Keitel og Dominik Neuner, Gioachino Rossini, München 1992, s. 22
  14. ^ Wilhelm Keitel og Dominik Neuner, Gioachino Rossini, München 1992, s. 36
  15. ^ eller mer nøyaktig enn dreiebenk: roterende serveringsbord

Eksterne lenker rediger

Noter


Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Gioachino_Rossini&oldid=23845934»